Svensk sekkepipe

Svensk sekkepipe (svensk säckpipa, pôsu, bälgpipa, drommpipa eller pipsäck) er en type sekkepipe som tradisjonelt er blitt brukt i Sverige blant annet i militærmusikken, men som senere fortrinnsvis bare spilles innen folkemusikken. Den svenske sekkepipen er liten sammenlignet med den skotske høylandssekkepipen, og blåses med munnen. Sekkepipetradisjonen i Sverige var nesten helt utdødd da noen gamle instrument ble funnet på et museum i 1930-årene og den siste svenske tradisjonsbæreren på instrumentet ble lokalisert i Västerdalarna. I de seneste tiårene er det blitt laget et økende antall varianter av svensk sekkepipe, med flere piper og mulighet til å spille i flere tonearter enn de tradisjonelle.

Tradisjonell svensk sekkepipe laget etter 1950.

Navn

I løpet av sin tid som originaltradisjon i Sverige har instrumentet, bortsett fra säckpipa, også blitt kalt bälgpipa, drompipa, pipsäck, spelpåse og i dagligtale: påse. Begge de sistnevnte ble dokumentert sammen med selve instrumentet som spälpôsô (i Nås) og pôsu (i Dala-Järna).

Historie

I Härkeberga kyrka i Uppland finner man dette maleriet av Albertus Pictor som forestiller bønder som danser til sekkepipe. Maleriet er datert til omkring 1480.

Få svensker kjenner til at Sverige har og har hatt en sekkepipetradisjon; de fleste som hører ordet «sekkepipe», assosierer til Skottland. Middelaldermalerier i kirker tyder på at sekkepipen var spredd i hele Sverige og at den forekom i ulike modeller, både sylindrisk og konisk borrede. Egentlige bevis på at disse ulike typene av instrumentet har fantes, mangler imidlertid. Selv om det er mulig at kirkemaleriene avbilder instrumenter kunstnerne har sett på kontinentet, virker det mer rimelig at de avbildede instrumentene i de fleste tilfeller har fantes i nærområdet.

Sekkepipetradisjonen i Västerdalarna var nesten ukjent i resten av Sverige fram til slutten av 1930-tallet. Da fant etnologen Mats Rehnberg noen svenske sekkepiper i Nordiska museets samlinger, og skrev en lisentiatavhandling om emnet. Rehnberg lyktes også med å spore opp den siste gjenlevende sekkepipespillemannen, Gudmunds Nils Larsson i Dala-Järna, og besøkte ham sammen med musikkdirektøren (musikklæreren) Ture Gudmundsson. Etter besøket kunne Ture bygge en sekkepipe som man kunne spille på, og han spilte også inn to låter til Sveriges Radio. I løpet av det følgende tiåret ble det bygd et fåtall instrumenter. Den svenske sekkepipen kom i bredere bruk først etter at Leif Eriksson begynte serieproduksjon av en modell som han utviklet selv, og den kjente fiolinspillemannen Per Gudmundson lærte seg å håndtere instrumentet. Leif Eriksson konstruerte sin sekkepipe som et kompromiss mellom de cirka 10 eksemplarene som fantes på museer; dessuten gjorde han små forandringer for at det skulle bli lettere å spille sammen med andre instrumenter som for eksempel fiolin.

Konstruksjon

Leif Erikssons tradisjonelle sekkepipe

De toner som kan spilles på en tradisjonell svensk sekkepipe.

Den tradisjonelle svenske sekkepipen har et innblåsningsrør kalt mundocka, som spilleren blåser inn luften i sekken med. Mundocken er utstyrt med tilbakeslagsventil, en ventiltype som gjør at luften ikke kan lekke ut av munnstykket når spilleren slutter å blåse. Melodipipen, den som har fingerhull der spillemannen kan spille melodier, er sylindrisk boret med en diameter på 6 millimeter. Pipen er utrustet med et enkelt rørblad av svensk takrør (Phragmites australis), og har fordypinger for fingrene som gjør det lettere både å dekke til fingerhullene og å holde instrumentet. Sekkepipen har en bordunpipe som oftest er stemt som den laveste tonen på melodipipen – en enstrøken e, en oktav lavere er dog ikke uvanlig, heller ikke å stemme pipen i «liten a», andre stemminger forekommer også. Instrumentets tredeler – melodipipe, bordun, mundocka og de festehylser som holder disse delene fast i sekken – er tilvirket av bjørk. Sekken er vanligvis lagd av kalveskinn, som blir garvet vegetabilsk for at sekken skal bli tilstrekkelig tett. Når en spiller holdes sekken under venstre arm. Den fylles gjennom mundocken og mellom pustene holdes trykket i sekken konstant ved å klemme med armen. Bordunpipen på en svensk sekkepipe ligger vannrett over brystet mens spillepipen holdes som på de skotske sekkepipene, litt til venstre.

Toneomfanget på den tradisjonelle svenske sekkepipen strekker seg fra enstrøken e til tostrøken e. Instrumentet er stemt i a-moll, og grunntonen a ligger midt i omfanget. Både skalaens sjette og sjuende steg er forhøyede (fiss og giss)

Utøkninger

Videreutviklet svensk sekkepipe bygd av Alban Faust med tre borduner, belg samt melodipiper i A og G.

I løpet av de siste tiårene har den svenske sekkepipen blitt modernisert. Den tradisjonelle sekkepipens skala er ytterst begrenset, og på moderne instrumenter har man flere toner så spillemannen kan spille i flere skalaer. Den vanligste utøkningen av skalaen er en ciss’’. Fingerhullet for denne ligger i den samme fordypning som fingerhullet for C’’ på samme måte som blokkfløyter kan ha to små hull i en fordypning. Gjennom å dekke til og avdekke ciss’’-hullet kan sekkepipespilleren veksle mellom toneartene a-moll og A-dur. Vanligvis bestemmes dette før spillemannen begynner på låten gjennom at hen bruker for eksempel voks eller en gummiring for å dekke hullet. Det er mulig å veksele mellom C’’ og ciss’’ mens man spiller, men det krever en spesiell fingerteknikk. Det nest vanligste tillegget er et hull for G’. Hullet for denne tonen er plassert på melodipipens bakside og betjenes med høyrehåndens tommel. Også tonen D er en vanlig utøkning, og diss forekommer iblant. Dyktige spillemenn kan med rett innstilte instrument komme opp i F’’ gjennom å øke trykket i sekken, en teknikk som ikke må forveksles med overblåsing på andre blåseinstrumenter.

Toneomfanget på en videreutviklet svensk sekkepipe som har de vanligste utøkningene.

Det finnes også instrumenter der instrumentmakeren har lagd utbyttbare melodipiper, slik som den som vises på bildet. Det vanligste her er melodipiper i G, og iblant F. Disse melodipipene er da stemte som en A-pipe og kan ha lignende utøkninger, men er da transponert ned et tonesteg for G-pipen samt opp et tonesteg for F-pipen. Dette medfører da også at bordunpipen justeres i tilsvarende grad. G-pipen har iblant en klaff som gjør at spillemannen kan spille tonen E’’. Det er heller ikke uvanlig at sekkepipene er utrustet med flere bordunpiper. Iblant kan disse kobles av og på. Rørbladenes tonestabilitet blir påvirket negativt av fukt, på en slik måte at også tonehøyden endres. Derfor blir en munnblåst sekkepipe med flere borduner i realiteten vanskelig å stemme, og slike piper har ofte en belg som festes rundt midjen for å pumpe inn luft i sekken, noe man også finner i irske Uilleann pipes og visse franske sekkepiper.

Rørblad og stemming

Enkelt rørblad til melodipipen på en svensk sekkepipe.

Det rørbladet som brukes for å lage tonen i den svenske sekkepipen er et enkelt rørblad som har en tunge som vibrerer når lufttrykket i sekken er tilstrekkelig stort. Å stemme instrumentet er tidskrevende og relativt vanskelig ettersom det er manga parametrer å endra på rørbladet som kan føre til ulike egenskaper hos lyden. Rørbladets tunge brytes opp med et blad som stikkes vertikalt ned i røret. For å kunne gi fra seg lyd må tungen bøyes, enten med hjelp av varme eller med en tråd som stikkes inn under tungen. Hvor myet tungen bøyes opp påvirker instrumentets mensur, det vil si avstanden mellom høyeste og laveste tone. En kraftig oppbøyd tunge har en trangere mensur, låter sterkere og er samtidig mer tregblåst. Tungens tykkhet påvirker framfor alt tonen. En tynn tunge gir en svakere tone og et mer lettblåst instrument. Tungespissens vekt påvirker skalaens tonehøyde temmelig linjært. Dette utnyttes for å stemma opp eller ned hele skalaen. For å forhøye skalaen files litt av tungen bort; om skalaen må senkes brukes bivoks som vekt. Tungens lengde påvirker også mensuren; en kort tunge har trangere mensur, men slår lettere lokk enn en lang tunge. Til alle disse ulika variablene kommer også at instrumentet hele tiden påvirkes negativt av fukt fra luften som blir pustet inn i det. For å gjøre instrumentet mer lettstemt brukes i dag oftest planten kjemperør (Arundo donax) i stedet for fra planten takrør.

Spilleteknikk

Pust og melodi er ikke synkronisert på en sekkepipe, noe som skiller den kraftig fra andre blåseinstrumenter. For at sekkepipens tone ikke skal variere kreves at lufttrykket gjennom pipen er konstant. Da luften flyter direkte fra sekken inn i pipen krever dette at lufttrykket i selve sekken er konstant, noe spillemannen får til ved å trykke på sekken med venstre arm. Å blåse inn ny luft i sekken gjør man kun når sekken begynner å bli tom. Spillemannen blåser da vanligvis inn et fullt åndetag i sekken, og spiller videre til luften igjen holder på å ta slutt. Dette må samordnes med mindre trykk fra venstrearmen for å oppnå et konstant trykk i sekken.

Den svenske sekkepipens konstruksjon, med sylindrisk borring og enkelrørblad, gjør at det er det øverste åpne fingerhullet som bestemmer tonen. På eksempelvis en blokkfløyte er det forskjell i tone mellom fingersettningskombinasjonene stengt–åpent–stengt kontra stengt–åpent–åpent, men dette er altså ikke tilfellet på den svenske sekkepipen. Gaffelgrep forandrer altså ikke tonehøyden. Derfor kan de brukes som hjelp for å holde instrumentet. De kan også brukes, enten hel- eller halvdekte (bare ett fingerhull om gangen blir beholdt åpent eller man lar noen flere være åpne, alt etter bekvemmelighet), til å lettere simulere pauser og tonemellomrom. Gjennom å raskt dekke til alle hullene kan en pause simuleres ettersom melodipipen da låter likt som bordunen, og dette er lettere å gjøre om så mange hull som mulig allerede er tildekte. En annen måte å gjøre dette er med krus, altså ornamenttoner. Ettersom luftflyten fra sekken ikke kan avbrytes, kan man nemlig ikke sette av tonene som på et blåseinstrument uten sekk.

Musikk for svensk sekkepipe

Den musikken som passer best for den svenske sekkepipen er svensk folkemusikk av det eldre slaget. På grunn av det begrensede toneomfanget er det bare visse låter som går å spille. Visse melodier, spesielt eldre polsek som har levd videre i fiolintradisjonen passer svært godt på den svenske sekkepipen, noe som gjør det rimelig å tro at de en gang ble spilt på instrumentet. Visse låter passer veldig godt om spillemannen transponerer til en annen toneart. En stor del av den svenske spillemannsmusikken har et begrenset toneomfang, og det er vanlig med låter som går i en form av D-toneart og omfatter spill på fiolinens A og E-streng. Disse passer bra før svensk sekkepipe om de transponeres ned en kvart.

Sekkepipemakere

I dag finnes det et lite antall profesjonelle eller halvprofesjonelle sekkepipekonstruktører; Leif Eriksson representerer tradisjonalistene mens framfor alt Alban Faust og Börs Anders Öhman driver utviklingen mot moderne instrumenter. Utover dette finnes det et større antall hobbybyggere. Fra og med 2011 har Leif Eriksson overlatt produksjonen til Jan Nordkvist. Anders Fagerström lager elektroniske varianter av svensk sekkepipe.

Kjente sekkepipespillemenn

• Erik Ask-Upmark – riksspillemann på sekkepipe og medlem i gruppene Dråm, Falsobordone og Svanevit
• Stefan Ekedahl – medlem i gruppen Blå Bergens Borduner
• Alban Faust – riksspillemann på sekkepipe og sekkepipebyggere
• Pär Furå – riksspillemann på nøkkelharpe, sekkepipeveteran og medlem i gruppen Viskompaniet
• Per Gudmundson – riksspillemann på fiolin og den svenske sekkepipens store pioner
• Olle Gällmo – riksspillemann på sekkepipe samt sekkepipeviter.
• Ulf Karlsson – riksspillemann på sekkepipe og medlem i gruppen Blå Bergens Borduner
• Anders Norudde – riksspillemann på sekkepipe og medlem i gruppene Hedningarna og Blå Bergens Borduner
• Max Persson- sekkepipespiller og sekkepipemaker, medlem i gruppene Babajaga, Vox Vulgaris samt Ginunga
• Anna Rynefors – riksspillemann på sekkepipe og medlem i gruppene Dråm, Falsobordone og Svanevit
• Jan Winter – sekkepipevier og før det medlem i gruppen The Dancing Masters
• Börs Anders Öhman – sekkepipespiller og sekkepipemaker

Kilder

• Allmo, Per-Ulf (1990) Säckpipan i Norden, Stockholm & Uppsala: AllWin hb.
• Rehnberg, Mats (1943) Säckpipan i Sverige Nordiska Museets Handlingar: 18, Stockholm

Eksterne lenker

• Olle Gällmos side om den svenske sekkepipen, med mer informasjon, bilder og lydeksempel.