Svensk grammatikk
Denne artikkelen beskriver grammatikken i svensk.
Substantiv rediger
I svensk finner man to numerus, singular og plural. Svensk regnes for normalt å ha seks pluralbøyninger (deklinasjoner):
- -or som i flicka – flickor (pike – piker) og panna – pannor (panne – panner)
- -ar som i pojke – pojkar (gutt – gutter) og vår – vårar (vår – vårer)
- -er som i rad – rader (rad – rader) og hand – händer (hånd – hender)
- -r som i ko – kor (ku – kyr)
- -n som i äpple – äpplen (eple – epler) og bi – bin (bie – bier)
- 0 (ingen ending) som i hus – hus (hus – hus) og löv – löv (løv/blad – løv/blad)
Noen ganger slås -er og -r sammen i en og samme pluralbøyning.
Enkelte ord av ikke-svensk opphav bøyes noen ganger eller alltid med en såkalt etymologisk plural, det vil si at man anvender den pluralbøyningen man finner for det aktuelle ordet i dets originalspråk. Det gjelder først og fremst latinske (faktum – fakta) og greske (schema – schemata) låneord, samt i låneord fra språk der -s er en vanlig pluralending, som i engelsk (fan – fans) og i spansk (tortilla – tortillas). For de aller fleste såkalte «s-ord» anbefaler imidlertid Svenska Akademiens ordlista som ofte framholdes som en norm, at man benytter en annen plural enn den fra originalspråket som første alternativ eller som eneste alternativ. Også fra det svenske språkrådet frarådes det å bruke s-plural.
Det finnes også en rekke substantiver i det svenske språket som har uregelmessig bøyning, som f.eks. mus – möss (mus – mus), gås – gäss (gås – gjess) og man – män (mann – menn). Disse ordene tilhørte opprinnelig den fjerde deklinasjonen over, men gjennom i-omlyd har a blitt ä og u har blitt y.[1][2]
Genus rediger
I svensk finnes det flere måter å definere genus (kjønn). Det systemet som vanligvis brukes, bygger på hvilke artikler og bestemthetssuffiks ordet knytter til seg.
- N-genus får endelsen -(e)n i bestemt form.
- T-genus får endelsen -(e)t i bestemt form.
I en eldre definisjon er det fire genus: maskulinum, femininum, neutrum og reale. I dette systemet har ordets relasjon til personlige pronomen større betydning.
- Maskulinum (-(e)n, han-ord)
- Ord som er maskuline, f.eks. man – mannen (no. mann – mannen) og pojke – pojken (no. gutt – gutten).
- Femininum (-(e)n, hon-ord)
- Ord som er feminine, f.eks. kvinna – kvinnan (no. kvinne – kvinnen) og människa – människan (no. menneske – mennesket).
- Reale (-(e)n, den-ord)
- Ord som bruker artikkelen den, f.eks. bok – boken (no. bok – boka/boken).
- Neutrum (-(e)t, det-ord)
- Ord som bruker artikkelen det, f.eks. barn – barnet (samme på norsk).~
Kasus rediger
I svensk finnes det to kasus: Grunnform (Nominativ) og Genitiv.
| N-genus | ||||
|---|---|---|---|---|
| Singular | Plural | |||
| Ubestemt form | Bestemt form | Ubestemt form | Bestemt form | |
| Grunnform | man | mannen | män | männen |
| Genitiv | mans | mannens | mäns | männens |
| T-genus | ||||
|---|---|---|---|---|
| Singular | Plural | |||
| Ubestemt form | Bestemt form | Ubestemt form | Bestemt form | |
| Grunnform | barn | barnet | barn | barnen |
| Genitiv | barns | barnets | barns | barnens |
Blant de personlige pronomen finnes det dessuten en objektsform (akkusativ). Se under pronomen for tabell.
Verb rediger
Svenske verb bøyes etter modus og tempus.
Modus rediger
Det finnes tre modus: indikativ, imperativ og konjunktiv. Indikativ, og til en viss grad konjunktiv, bøyes etter tempus.
Infinitiv rediger
Infinitivsmerket i svensk er att
- sova – att sova (å sove)
- leka – att leka (å leke)
Imperativ rediger
- sova – sov!
- leka – lek!
Konjunktiv rediger
- sova – skulle sova
- leka – skulle leka
Svake verb danner konjunktiv med «skulle» + infinitivet. Sterke verb har egne former i konjunktiv:
- vara – vore
- få – finge
- bli – bleve
De sterke verbenes konjuktivformer dannes med den gamle imperfekt-pluralstammen + -e. På den måten heter gå «ginge» i konjunktiv (gå på den gamle imperfekt-pluralis: gingo). Vara (voro) blir vore, bli (blevo) blir bleve osv.
De ovenstående eksemplene er på imperfekt konjunktiv. Man hører sjelden presens konjunktiv i svensk dagligtale, men det hender det blir brukt. Eksempler på presens konjunktiv:
- leva – leve (i utropet: «leve kungen!»
- vara – vare (i uttrykket «vare sig du vill det eller ej»)
Enkle tempus rediger
Presens rediger
- (jag) sover
- (han) leker
Futurum rediger
- (de) kommer att sova
- (vi) kommer att leka
Preteritum rediger
Kalles også Imperfektum.
- (ni) sov
- (du) lekte
Sammansatte tempus rediger
Perfektum rediger
- (de) har sovit
- (jag) har lekt
Pluskvamperfektum rediger
- (ni) hade sovit
- (vi) hade lekt
Futurumperfektum rediger
- (du) ska ha sovit
- (de) ska ha lekt
Pronomen rediger
Personlige pronomen rediger
De personlige pronomen har tre kasus, nominativ, akkusativ og genitiv. For 1. og 2. person er det imidlertid ingen genitivsform. I stedet anvender det svenske språket her possessive pronomen (eiendomspronomen). Legg merke til at akkusativformen brukes også når setningsdelen står i dativ, f.eks. «Jag ger dig boken» («jeg gir deg boken»). På grunn av dette kalles akkusativformen i mange undervisningsbøker for svensk for «objektsform».
| Personliga pronomen | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Singular | Plural | |||||
| Nominativ | Akkusativ | Genitiv | Nominativ | Akkusativ | Genitiv | |
| Første person | jag | mig | (saknas) | vi | oss | (saknas) |
| Andre person | du | dig | (saknas) | ni | er | (saknas) |
| Tredje person | han, hon, den, det | honom, henne, den, det | hans, hennes, dess | de | dem | deras |
Possessive pronomen rediger
De possessive pronomen (eiendomspronomen) uttrykker tilhørighet og bøyes etter genus.
| Possessiva pronomen | ||
|---|---|---|
| Singular | Plural | |
| Første person | min, mitt, mina | vår, vårt, våra |
| Andre person | din, ditt, dina | er, ert, era |
Refleksive pronomen rediger
De refleksive pronomen finnes i en objektsform, sig, og i possessivform, sin, sitt og sina. Refleksive pronomen brukes for å peke tilbake på det tenkte subjektet i setningsdelen.
Jevnfør:
- «Olle tycker om att kamma sig.» (=å kamme/gre Olle)
- «Olle tycker om att kamma honom.» (å kamme/gre noen andre)
Adjektiv rediger
Adjektiv i attributiv posisjon bøyes etter genus, numerus og bestemthet: , en lång väg, ett långt svar, (flera) långa vägar/svar, den långa vägen, det långa svaret, de långa vägarna/svaren. Etter et genitivattributt eller possessivt pronomen får adjektivet bestemt form, til tross for at substantivet har ubestemt form: min långa väg, Eriks långa svar. For personer av mannskjønn, i entall, kan bestemt form dannes med -e, hvor ellers -a blir brukt: den långe mannen men den långa kvinnan/vägen). Det er en rest av den gamle maskulinbøyninga, og ikke lenger obligatorisk. Av adjektiviske partisipper på -ad og av superlativer på -ast dannes bestemt form alltid med -e, uansett kjønn: den lånade boken, den vackraste kvinnan.
Adjektiv i predikativ posisjon bøyes bare etter genus og numerus, ikke etter bestemthet: En väg är lång, Vägen är lång, Ett svar är långt, Svaret är långt, Vägar/Svar är långa, Vägarna/Svaren är långa.
I komparativ (Se lenger ned) har adjektivene samme former for alle substantiver og posisjoner. Superlativformer i attributiv posisjon bøyes etter bestemthet: den längsta filmen, den fattigaste kvinnan.
Svenske adjektiv gradbøyes (kompareres) i tre ulike grader.
| Positiv | Komparativ | Superlativ |
|---|---|---|
| Regelmessige | ||
| söt | sötare | sötast |
| glad | gladare | gladast |
| Uregelmessige | ||
| gammal | äldre | äldst |
| liten | mindre | minst |
| Adjektiv som kompareras med mer(a) og mest | ||
| lik | mer(a) lik | mest lik |
| akut | mer(a) akut | mest akut |
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Ragnvald Iversen, Norrøn Grammatikk, Aschehoug & Co., Oslo 1961.
- Elias Wessén, Nordiska språk, Almqvist & Wiksell Förlag AB, Stockholm 1979.