Streikestøttekomiteene

Streikestøttekomiteene var en form for organisering som utviklet seg på 1970-tallet. Formålet med disse gruppene var først og fremst å samle inn penger og drive støttearbeid for de «ulovlige», «ville» streikene som fant sted i dette tiåret.

Streikestøttekomiteene samlet gjerne folk av ulike politiske avskygninger, men ble ofte initiert av SUF(m-l), senere AKP(m-l).

Bakgrunnen for organiseringen

Tiåret ble innledet med flere arbeidskonflikter som brøt med den relative freden i arbeidslivet i mye av etterkrigstiden. Den svenske Kirunastreiken fikk stor betydning også i Norge. I 1970 vakte Norgasstreiken, Saudastreiken og Sporveisstreiken i Oslo stor oppmerksomhet.

Siden disse konfliktene var «ulovlige» kunne ikke de streikende få åpen støtte eller ordinære streikebidrag fra egen fagforening. I praksis var streikene dømt til nederlag, om de ikke fikk støtte på annet vis.

Ved alle konfliktene i 1970 ble det gjennomført store pengeinnsamlinger. Men det skjedde ofte spontant, i regi av lokale fagforeningsklubber, ungdomsorganisasjoner osv. Da kunne det ta tid før innsamlingene ble dratt i gang, og aktiviteten kunne bli litt tilfeldig. Når streikestøttekomiteene ble organisert, var det for at slikt støttearbeid skulle komme raskere i gang, være mer effektivt og nå bredere ut.

Ml-bevegelsen stod sentralt

Den nye ml-bevegelsen sto sentralt i streikestøttearbeidet: Ml-erne skrev selv: «Alle de største og viktigste arbeidskampene som seiret i Norge i 1970 var leda av ml-bevegelsen. Dette hadde vært umulig dersom monopolkapitalen og staten hadde hatt oversikt over våre kadre og visst hvorledes vår forbindelse med streikeledelsen foregikk. NAF har nå gitt muntlig beskjed om at SUF(m-l)ere og andre progressive om mulig bør avskjediges.». I AKP(m-l)s faglige studiebok fra 1974 het det: «På større steder kan det være en fordel å danne lokale streikestøttekomiteer som arrangerer stands, sender ut innsamlingslister, og tar kontakt med arbeidsplassene på stedet.»

Folk som selv hadde vært i konflikt engasjerte seg også i streikestøttearbeid. Etter Sporveisstreiken i Oslo frontet en av streikelederne, Henry Stokmo, streikestøttekomiteen. Det ble etter hvert opprettet mer eller mindre permanente streikestøttekomiteer på mange skoler, universiteter, i bydeler og i lokalsamfunn.

Kritikk

Komiteene møtte kritikk – også fra venstresiden – og ble stemplet som «underbruk av AKP». Denne kritikken kom både fra de som var motstander av de ville streikene og fra SV- og KUL-hold. I 1977 uttalte lederen av SVs faglige utvalg at de permanente streikestøttekomiteene var et uttrykk for at man hadde «gitt opp å mobilisere arbeiderklassen gjennom fagbevegelsens egne organ. De permanente streikestøttekomiteene representerer ei politisk hengemyr». Han aksepterte likevel slike komiteer utenfor fagbevegelsens område, som i universitets- og kulturmiljøer. KUL skrev i sitt organ Gnisten at AKPs «streikestøttebyråkrati» hadde «en avpolitiserende innringningsfunksjon overfor arbeiderklassen».

Avgjørende støtte

På midten av 1970-tallet var innsamlingene i regi av komiteene avgjørende ved flere arbeidskonflikter. Etter Jøtulstreiken oppsummerte de streikende at de hadde fått inn i alt 885 000 kroner i streikestøtte. Av dette kom hele 500 000 fra innsamlinger i regi av streikestøttekomiteene. Jøtularbeidernes streikeavis registrerte støtte fra 37 klubber og foreninger, 73 politiske lag – og 102 streikestøttekomiteer.

Etter streiken ved Norsk Hammerverk spredte de oppsagte arbeiderne informasjon via 115 streikestøttekomiteer. Etter Linjegodsstreiken konkluderte de streikende: «Uten streikestøttekomiteenes hjelp, kunne Linjegods ha sultet oss ut».

Senere har Lundkommisjonen avdekket at Politiets overvåkingstjeneste holdt oppsyn med streikestøttekomiteenes virksomhet rundt om i landet. I 1977-1978 registrerte POT komiteenes stands og identifiserte det de mente var ledende personer innen virksomheten.