Kirunastreiken

Kirunastreiken eller LKAB-konflikten var en større arbeidskonflikt i gruvene i Nord-Sverige. Det var den første store ulovlige arbeidskonflikten i Skandinavia i sen etterkrigstid. Selve streiken varte fra 9. desember 1969 til 4. februar 1970, men fikk etterspill i lang tid. Den omfattet om lag 4800 arbeidere i gruveselskapet LKAB (Luossavaara-Kiirunavaara Aktiebolag), i Svappavaara, Kiruna og Malmberget. Streiken utbrøt spontant blant arbeiderne og spredte seg hurtig. Den ble ført på siden av og dels i strid med det etablerte avtaleverket og fagforeningsapparatet: Som en «ulovlig» eller «vill» streik.

Gruvearbeiderne fikk støtte fra store deler av grunnplanet i fagbevegelsen i Norden. Streiken var den første, og største, av mange lignende «ulovlige» streiker i de nordiske landene i 1970-årene. I Norge er Norgasstreiken, Saudastreiken og Sporveisstreiken i Oslo blant de mest kjente.

Bakgrunnen for streiken

I tiåret før Kirunastreiken hadde produksjonen i gruvene blitt doblet, mens arbeidsstyrken var kuttet ned. Hver arbeider produserte i 1969 2,6 ganger mer enn ti år før. Samtidig var lønna bare steget 68 prosent i tiåret, og arbeidsmiljøet var preget av støy, gasser, stress og fysisk slitasje. LKAB hadde innført større lønnsskiller, akkordsystemer og et detaljert regelverk for arbeiderne. En ureglementert kaffepause kunne føre til at en arbeider ble sagt opp.

Misnøyen ble i liten grad fanget opp av fagbevegelsen. Mange følte at ledelsen i fagforeninga forhandlet over hodet på dem.

«Vi er ikke maskiner»

9. desember hadde 35 arbeidere ved truckverkstedet i Svappavaara fått nok og satte seg ned. Dagen før hadde de fått informasjon om sine nye lønnsvilkår. Streiken spredte seg som en løpeild i malmfeltene. Dagen etter var gruvearbeiderne i Kiruna i streik. Neste dag sto også gruvene i Malmberget.

I Kiruna leide arbeiderne byens sportshall og arrangerte stormøte. På kvelden 11. desember valgte de streikeledelse, en ledelse som raskt ble supplert med representanter fra de andre gruvesamfunnene: En 21 manns streikekomite ledet nå streiken ved hjelp av stormøter. I Kiruna-kulda marsjerte arbeiderne i fakkeltog under paroler som «Nå eller aldri!» og «Vi er ikke maskiner». Representanter for de streikende reiste land og strand rundt og samlet støtte. De streikende forlangte direkte forhandlinger med LKAB i Kiruna. Kravene gjaldt bedre lønn, lavere arbeidstempo og andre utbedringer i de helsefarlige arbeidsforholdene. De krevde også at LKAB meldte seg ut av arbeidsgiverforeningen.

Strid, splid, kompromiss

De streikende møtte snart motbør fra ledelsen i eget fagforbund. Forbundsstyret i Gruvearbeiderforbundet mente streiken var ulovlig, og at de streikende måtte ta opp igjen arbeidet. Forbundet forsøkte seg sogar på direkte forhandlinger med LKAB i Stockholm. Men de første forsøkene på å få avblåst streiken ble kontant avvist. På stormøter sluttet de streikende massivt opp om streikeledelsen.

For å komme i forhandlingsposisjon ble det etter noen tid vedtatt å akseptere en forhandlingsdelegasjon der den 21-manns streikeledelsen ble utvidet med 6 «faglige representanter». Etter hvert kom det til underhånds kontakter med LKAB, der selskapet åpnet for visse innrømmelser om man gikk tilbake på jobb. Den massive streikeenigheten slo etter hvert sprekker. Ved avstemning var det fortsatt flertall for streik blant arbeiderne, men flertallet var nå knapt: 1620 mot 1552 stemmer. Også det utvidede forhandlingsutvalget sprakk: Med 13 mot 12 stemmer gikk de til slutt inn for å gjenoppta arbeidet.

De første forhandlingene etter storstreiken var resultatløse. Det førte til mindre sit-downaksjoner og nye streikemøter. Arbeiderne samlet seg til slutt om å aksjonere på det punkt det rammet hardest: I transporten. LKAB hadde små lagre klar til kundene, og var avhengig av å få jernmalmen ut.

Det økonomiske resultatet ble til slutt lønnsreguleringer på 16 millioner. LKAB hadde først tilbudt 6 mill. Arbeidernes krav var 22 mill. I tillegg fikk man gjennom en viktig avtale om månedslønn. I ettertid ble det også gjennomført forbedringer av arbeidsmiljøet i gruvene.

Men det viktigste resultatet av streiken var kanskje det som er vanskeligst å måle. En av arbeiderne oppsummerte det slik i ettertid: «Före strejken var det jävligt noga med kafferasterna. Nu tar vi dom bara!»

Kilder

• Finn Gustavsen: Kiruna - og vi. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo (1970)
• Arnfinn Malme: Kirunastreiken. Artikkel i PaxLeksikon. Pax Forlag, Oslo (1979)
• Folk blev mer modig... Intervu med arbeidere i boka Avspark – tio år med Gnistan, Oktoberförlaget, Stockholm (1977) ISBN 91-7242-117-7
• Frank Baude, side 48-51: Mot strömmen – om 30 år i svensk vänsterpolitik, KPML(r), Gøteborg (2000) ISBN 91 7384 052 1