Strømflaske

Strømflaske er flaskepost som brukes i oseanografiske undersøkelser for å kartlegge overflatestrømmene i havene. Flaskene er lukkede beholdere som kastes på sjøen fra skip eller land. De inneholder et skriv med en oppfordring til eventuelle finnere om å sende inn melding om hvor flaskene blir funnet. Ved å samle denne informasjonen kan man danne seg et bilde av retningen og farta til strømmene i havet.

Verdenskart som viser hovedstrømmene i havene 2004.

Strømflasker bør være utformet slik at de blir minst mulig påvirket av vind, men bare følger strømmene i vannet. Fordi det bare er mulig å registere hvor og når flaskene settes i sjøen og hvor og når de blir funnet, og fordi bare en liten andel blir returnert, er dette en ineffektiv, men likevel billig teknikk.

Strømflasker blir på engelsk kalt drift bottles, floaters eller satellites.

Historikk

Den amerikanske oceanografen Curtis Ebbesmeyer med drivgods, deriblant en skuffe med Friendly Floatees, flytende plastleker fra et kjent lasteskipshavari i Stillehavet i 1992 som han har brukt som strømflasker for å overvåke havstrømmene.

Utsetting av en moderne oceanografisk drivbøye med instrumenter som automatisk måler havstrømmer, saltholdighet og temperatur. Opplysningene blir overført til forskningsstasjonen via satellitt.

De aller første kjente flaskepostene skal ha blitt sluppet allerede av den greske filosofen Theofrastos ca. 310 f.Kr. da han ville vise hvordan Middelhavet ble påvirket av strømmene fra Atlanterhavet.

Da Benjamin Franklin var øverste sjef for postvesenet i de amerikanske koloniene 1775–1776, oppdaget han at fordi amerikanske hvalbåtkapteiner kjente havstrømmene bedre enn sine engelske yrkesfeller, krysset amerikanske skip Atlanterhavet mye fortere enn postpakkene fra Storbritannia. Han fikk derfor tegnet oversiktskart der han samlet kunnskap fra hvalfangerne og fra strømflasker som ble sluppet i Golfstrømmen med beskjed om at finnerne skulle returnere dem. Opplysningene fra den gang har endret seg lite i dag.

Strømflasker har siden blitt satt ut i store mengder for å studere havets bevegelser. Resultatene fra undersøkelsene ble fra 1840 publisert årlig i Nautical Magazine i London og fra 1873 også i Annalen der Hydrographie i Berlin.

Så seint som på 1960- og 70-tallet ble slik flaskepost brukt i norsk havforskning for å kartlegge strømmene langs norskekysten og Nord-Atlanteren. Disse flaskene inneholdt et ufrankert postkort, ofte stemplet med navnet på skipet som hadde sluppet dem. Finneren ble bedt om å sende postkortet, med opplysninger om funnsted og dato, til den forskningsstasjonen som gjennomførte undersøkelsene.

Amerikanske forskningsskip foretar regelmessige reiser mellom Florida og Afrika. I tillegg til mange prøver som blir utført på reisene, kaster besetningen ølflasker i havet. De inneholder sand som ballast samt fluorescerende kort med tekst på spansk, fransk, portugisisk og engelsk. Den som finner ei slik flaske, blir oppfordret til å fylle ut kortet og skrive hvor, når og hvordan den ble funnet. Kortet er frankert og bes sendes til Tropical Atlantic Biological Laboratory i Miami i Florida.

Flasker som drivgods

Selv om lukkede flasker er skjøre, er de svært sjødyktige gjenstander. De vil trygt kunne duppe gjennom orkaner som kan senke store skip. Dessuten vil glass i praksis vare evig. I 1954 ble 18 flasker reddet fra et skip som sank 250 år tidligere utenfor kysten av England. Innholdet var ugjenkjennelig, men flaskene så gode som nye.

Drivhastigheten er avhengig av strømmer og vind. En flaske kan ligge fullstendig i ro, eller hvis den blir fanget av Golfstrømmen på det raskeste, oppnå en fart på rundt fire knop.

Den lengste kjente distansen ei flaske har drevet over havet, ble gjort av ei flaske som seinere ble kalt Den flygende hollender. Den ble satt ut av en tysk vitenskapsekspedisjon i 1929 sør i Det indiske hav. Inne i flaska var en beskjed som kunne leses uten å måtte åpen noe, og som oppfordret finnerne om å rapportere hvor de hadde funnet flaska og så kaste den tilbake i sjøen. Flaska ble åpenbart fanget av en strøm som førte den østover mot sørspissen av Sør-Amerika. Der ble den meldt funnet og kastet tilbake flere ganger. Omsider beveget den seg ut i Atlanterhavet, så igjen tilbake til Det indiske hav der den passerte det opprinnelige slippstedet og ble skylt i land på vestkysten av Australia i 1935. Den hadde da tilbakelagt over 25 000 km på litt over seks og et halvt år - det vil si med en gjennomsnittsfart på mer enn seks nautiske mil per dag.

Moderne drivbøyer og annen teknikk

Strømflaskene har i dag mange steder blitt erstattet av moderne drivbøyer for å samle informasjon om vann og vær. Det er flytende beholdere utstyrt med GPS og andre instrumenter som registrerer og melder posisjoner, måler temperatur og saltholdighet samt samler data om livet i havet og meteorologiske forhold. Bøyene kan automatisk sende opplysningene til forskningsstedene via satellitt. I 2008 ble rundt 3000 drivbøyer satt ut i verdenshavene.

Havstrømmer kan også kartlegges ved å følge bevegelsene til isfjell- og drivis.

Se også

• Drivbøye
• Flaskepost