Wikipedia

Stormsvale

fugleart

Stormsvale (Hydrobates leucorhous) er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl som inngår i stormsvalefamilien (Hydrobatidae). Arten opptrer i norske farvann.

Stormsvale
Nomenklatur
Hydrobates leucorhous
(Vieillot, 1818)
Synonymi
Oceanodroma leucorhoa
Populærnavn
stormsvale[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenStormfugler
FamilieStormsvalefamilien
SlektHydrobates
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar
BirdLife International (2018)[2]

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

VU — Sårbar
Artsdatabanken (2021)[3]

Økologi
Habitat: pelagisk, hekker på utilgjengelige øyer
Utbredelse: Nordatlanteren og Stillehavet

Arten har status som sårbar, både internasjonalt[2] og nasjonalt,[3] til tross for at BirdLife International regner med en totalpopulasjon på omkring 6,7–8,3 millioner voksne individer.

Taksonomi

rediger

Stormsvale ble inntil ganske nylig regnet til slekten Oceanodroma, men den slekten viste seg å være parafyletisk i forhold til slekten Hydrobates, som også inngikk i stormsvalefamilien. De tidligere 17 artene i Oceanodroma ble derfor overført til Hydrobates, som hadde forrang.[4][5]

Biologi

rediger

Stormsvalen er en middels stor sjøfugl, kjent for sin elegante flygekunst og sitt liv langt ute til havs. Med en kroppslengde på mellom 18 og 22 cm og et vingespenn på 45–48 cm,[6] er den en smidig og tilpasningsdyktig fugl.[6] Den har en karakteristisk hvit flekk på rumpen, en tydelig kløftet hale og lange vinger som er vinklet ved håndleddet. Fjærdrakten er hovedsakelig mørk svartbrun, med gråere overside og en noe mørkere isse, vingefjær og stjert. Et bredt, diagonalt lysere vingebånd, dannet av de største sekundærdekkfjærene, strekker seg fra forkanten av vingebøyen mot bakkanten nær kroppen. De mørke fjærene har opprinnelig en blågrå tone, men blir brunere med slitasje.[6]

Selv om den hvite flekken på rumpen ofte er delt av en variabel midtflekk, blir denne mer fremtredende sørover i Stillehavet. I den sørøstlige delen av utbredelsen finnes bestander med helt mørk rumpe, spesielt i områder som California og Mexico.[6] I Atlanterhavet forekommer slike mørkrumpede individer sjelden, om i det hele tatt.[6] Stormsvalen har et svart, kroket nebb med en spiss som peker ned i rett vinkel mot nebblinjen. Som hos alle stormsvaler er neseborene plassert i en tube på toppen av nebbet og utgjør omtrent 40 % av nebblengden. Bena og svømmeføttene er helsvarte.[6]

Stormsvalen tilbringer mesteparten av livet over åpent hav, hvor den svever lavt over vannoverflaten. Under næringssøk kan føttene av og til berøre vannet. Flukten er lett og variabel, ofte med dype vingeslag som kan minne om terner (Sterna) eller natthauker (Chordeiles), men med raskere slagfrekvens. Den kan utføre brå svinger, hoppe opp, sveve, endre kurs, fart og høyde plutselig, og av og til glide kort som en liten lire (Puffinus). Når den flyr over land om natten, virker den langsommere og mer flaggermuslignende, med grunnere og hurtigere vingeslag. Noen ganger kan den trippe på vannoverflaten, slik som oseanstormsvale (Oceanites oceanicus).[6]

Selv om stormsvalen sjelden følger fartøyer, kan den bli tiltrukket av skipslys og oljerik mat som fiskelever. Den er generelt ikke en sosial fugl på havet, men finner trygghet i sine hekkeområder på små, bortgjemte øyer.[6]

Stormsvalen er den mest utbredte av stormfuglene som hekker på den nordlige halvkule. Over seks millioner par bygger reir i huler eller sprekker på øyer i Atlanterhavet, fra Norge til Massachusetts, og i Stillehavet, fra Baja California til Hokkaido i Japan.[6]

Utenfor den lange hekkesesongen sprer disse havfuglene seg vidt omkring i Atlanterhavet og Stillehavet, ofte langt unna land, med en tydelig preferanse for tropiske farvann. I tillegg til de hekkende fuglene finnes det millioner av ikke-hekkende individer, hovedsakelig unge fugler, som tilbringer hele året på havet. Mange av dem besøker likevel koloniene i hekkesesongen, til tross for at de ofte tilbakelegger enorme avstander for å gjøre det.[6]

Stormsvalene opptrer sjelden i store flokker. På havet er den derfor ganske diskret og kan være vanskelig å få øye på. Det gjenstår mye forskning for å kartlegge hvor de ikke-hekkende populasjonene oppholder seg resten av året, da deres utbredelse i denne perioden fortsatt er ukjent.[6]

  •  
    Stormsvale
  •  
    Stormsvale i flukt
  •  
    Stormsvale-egg

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 24. februar 2022. Besøkt 24. februar 2022. 
  2. ^ a b BirdLife International. 2018. Hydrobates leucorhous. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T132438298A132438484. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T132438298A132438484.en. Accessed on 25 April 2025.
  3. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av stormsvale Hydrobates leucorhous som NT→VU for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023. 
  4. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Northern Storm-Petrels (Hydrobatidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.hydrob1.01
  5. ^ Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2021. IOC World Bird List (v11.1). doi: https://doi.org/10.14344/IOC.ML.11.2.
  6. ^ a b c d e f g h i j k Pollet, I. L., A. L. Bond, A. Hedd, C. E. Huntington, R. G. Butler, and R. Mauck (2021). Leach's Storm-Petrel (Hydrobates leucorhous), version 1.1. In Birds of the World (Editor not available). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.lcspet.01.1

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stormsvale&oldid=25102314»