Storflåmen 1938
Storflåmen 1938 var en ekstremflom som 31. august–4. september rammet Gudbrandsdalen og sidedalene, særlig vest for Lågen og nord for Losna. Den skyldtes intense og langvarige regnskyll, utløst av et lavtrykk med en front som ble liggende over Sør-Norge. Enkelte steder, særlig i bratte dalsider, fikk flommen et voldsomt forløp. Bekker og elver svulmet opp; mange av dem fant nye løp. De rev med seg kvernhus og andre bygninger, og flommen utløste mange skred. Her kunne flommen antagelig minne mye om Storofsen i 1789, men den var mer lokal.
En liten forhistorie rediger
August 1938 var varm på Østlandet. I slutten av måneden kom et lavtrykk fra sør, fra Skagerrak, med en nord–sørgående front.[1][2] Lavtrykket var ikke sterkt, men isobarene (trykklinjene) ble liggende ganske tett mellom lavtrykket og et høytrykk over Finland. Dette utløser gjerne kraftig vind, så også nå: En sterk, sørøstlig vind begynte å blåse oppover Gudbrandsdalen og rev med seg en hel del kornstaur. Nettopp denne vindretningen, hvor luften presses oppover dalen og fjellene, kan gi store nedbørmengder i Gudbrandsdalen. Vinden var et varsel om det som skulle komme. Natt til 30. august begynte regnet sør i dalen.
Forløpet rediger
Om kvelden den 30. lignet værsituasjonen på den som forårsaket Storofsen: Lavtrykk over Sør-Skandinavia, et blokkerende høytrykk over Finland, og varm og fuktig luft som ble presset nordvestover av de to trykksystemene. Og nå begynte uværet for alvor i Gudbrandsdalen, med kraftig regn i hele dalen, og et intenst tordenvær som varte i timevis. Natt til den 31. begynte elver og bekker å gå over sine bredder. Fra påfølgende ettermiddag kom regnet som voldsomme byger, men nærmest uten stans; bare intensiteten varierte. På denne tiden er det slutt på de lyse sommernettene i Gudbrandsdalen selv i godvær, og slik beskriver et øyenvitne fra Vinstra været natten etter:
«I den beksvarte natten hørtes et dommedagsbulder av ras og sten som de frådende vannmasser førte med seg. Det luktet svovel i luften så en kunde nesten få tanke om at enden var nær.»[3]
Etter midnatt 1. september tok regnet en pause, men fortsatte så utpå dagen, og deretter med avbrytelser til den 4. Hovedtyngden falt på norddalen og de vestlige dalsidene mellom Ringebu og Dovre. Nedbørmengden er oppgitt til 130 mm på tre døgn.[4] I perioden 29. august–1. september fikk Sikkilsdalen 156 mm, Dombås 138, Lalm (like nedenfor Vågåmo) 131, Vinstra 65 og Lillehammer (som fikk mer under en flom året etter) 47 mm.[1]
I de bratte dalsidene svulmet bekker og småelver opp, mange av dem fant nye løp, noen steder ble de demmet opp av ras, for til slutt å bryte gjennom med stor kraft. Vågåmo, med bebyggelse langs Ottas nordlige tilløp Finna, ble hardt rammet. Jønndalen vest for Dovre, med 30-40 fastboende, ble helt rasert.[3] Folk søkte tilflukt oppe i dalsidene, og flommen krevde visstnok ingen menneskeliv.
Fevollen i Sør-Fron fikk en flomtopp 10 cm over flommerket fra Storflaumen i 1860.[3] Ottas høyeste spesifikke vannføring ved Lalm ble oppnådd 1. september og er anslått til 358 liter/sekund pr. km², mot 398 i 1860 og 426 under Storofsen. Losna, nærmest en innsjø i Lågen, steg 4,7 m på to døgn, men bidrog til å dempe flomtoppen nedenfor.
Værtypen, flommen og skredene minnet mye om Storofsen. Skadene var likevel mindre omfattende og mer lokale. Områdene langs fronten så langt sørover som Telemark fikk riktignok mye nedbør. Men nedbørområdet var skarpt avgrenset mot øst, slik at Glomma – tross det store tilsiget fra Gudbrandsdalen – slett ikke fikk noen stor flomtopp. 1938-flommen inntraff dessuten senere på året enn de andre storflommene i området og var en regnflom, hvor snøsmelting spilte liten eller ingen rolle.
Det regnet periodevis også 2.–4. september, men i mer moderate mengder.
Etter flommen rediger
Med datidens pengeverdi var skadetaksten etter flommen på 957 950 kr.[1] Småkårsfolk ble hardest rammet.[1]
Referanser rediger
- ^ a b c d Steinar Åge Brenden. «Jutulen 2013 - Flommer i Vågå og Gudbrandsdalen» (PDF). Vågå Historielag.
- ^ C.L.Godske 1956: Hvordan blir været? Meteorologi for alle. J.W.Cappelens forlag, s. 182.
- ^ a b c Per Ottesen. «Storflommen i 1938». Fron Historielag.
- ^ Bjørbak, Gustav (1994). Norsk vær i 100 år. Damm & Søn – Teknologisk Forlag. ISBN 82-512-0403-8.