Wikipedia

Storofsen

storflom på Østlandet i juli 1789

Storofsen, også kalt Storfloa, var en ekstremflom som rammet store deler av Innlandet og østlige deler av Buskerud fylke i Norge i juli 1789. Uværet utløste også en rekke jordskred.[1] Dette har gitt uværssommeren navnet Skriusommaren – sommeren med skred.

Hønefossen (Begnavassdraget) under 20-årsflommen i juli 2007. Under Storofsen var den trolig betydelig større.
Flomstein ved Mjøsa i Hamar. Den høyeste markeringen nær toppen er fra 1789

Flommen skyldtes en kombinasjon av sen snøsmelting, kraftig regnvær og sterk varme, også i fjellet. Den toppet seg mellom 21. og 23. juli[1], da en bonde i Sunndalen skal ha målt hele 320 mm med regn[1]. Flommen rammet særlig Glommavassdraget, de øvre delene av Begnavassdraget, Numedalslågen, Driva, Orkla og de midtre delene av Gaula[1], men også andre områder fikk smake uværet. Flommen strakk seg like til Otra på Sørlandet[1]. Også Trysilelva, som renner videre inn i Sverige og munner ut i Vänern ved Karlstad, hadde rekordvannføring. Vänern fikk trolig også norsk flomvann via Vrangselva, som pleier å motta noe av Glommas vannføring i flomperioder. SMHI (Sveriges Meteorologiska och Hydrologiska Institut) antyder at Storofsen kan ha rammet Värmland.[2]

Offisielle statistikker forteller om 61 omkomne[1], mens andre kilder hevder at det kan ha vært opp mot 80 omkomne. Steinar Åge Brenden oppgir at 72 skal ha omkommet, hvorav 61 i Gudbrandsdalen (herav 24 i Vågå)[3]. I Gudbrandsdalen alene ble mer enn 3000 hus totalskadet[4]. Mer enn 1500[1] gårdsbruk fikk skatten nedsatt som følge av skadene flommen påførte. Det økonomiske skadeomfanget ble anslått til 563.500 riksdaler[1].

I Gudbrandsdalslågen skal vannet ha fylt hele dalbunnen. Mjøsa ble nesten dekt av trær og avfall, og det skal ha tatt to år før innsjøen var ren igjen. De to dagene flommen var verst, var vannstanden opptil syv meter over det normale. Vannføringen var trolig nærmere 5000 m3/s nedstrøms Øyeren. Til sammenligning var vannføringen 3600 m3/s under Vesleofsen i 1995.[5] Befolkningen fikk liten hjelp av myndighetene, grunnet dårlig informasjon om katastrofen.

Bakgrunn rediger

Vinteren 1788–1789 var svært kald, selv til den lille istid å være (den var en av de seks vintrene mellom 1608 og 1814 hvor Themsen i London frøs til så det var mulig å holde marked på isen[6]). Snøen kom imidlertid sent, dette førte til barfrost og dyptgående tele. Denne telen hadde trolig ikke sluppet taket i de dypeste jordlagene i høyfjellet da det kraftige regnværet kom. Barfrosten førte til høytstående grunnvann som mettet myrer og porer i jordsmonnet med vann. Senere på vinteren kom det også unormalt mye snø og sludd.

Dette var mot slutten av den perioden som gjerne kalles den lille istid. En tid med lange vintre og kalde somrer, noe som førte til at breene vokste kraftig. Tregrensen var også lavere enn den er i dag, trolig rundt 200 meter. I en periode etter midten av 1700-tallet var klimaet mildere, men fra 1773 ble det kaldere igjen[1]. Aller kaldest var det i 1784[1], som følge av et gigantisk vulkanutbrudd ved Laki på Island. Store mengder gass ble sluppet ut i atmosfæren, noe som førte til nedkjøling og langvarig islegging på mange av elvene i Europa. Og den påfølgende isgangen førte til rekordstore flomstigninger. Mosel steg blant annet med cirka ti meter[1]. I 1787 og 1788 var igjen uvanlig tørt og kaldt i Norge, og på senvinteren kom det store mengder snø. Våren 1789 kom sent, og da den kom, ble det svært varmt og fuktig. Fuktigheten førte til liten fordampning av snøen.

Lavtrykket i Østersjøen rediger

Rekonstruerte værkart, utført av meteorologer i Reading, viser at katastrofen ble utløst av et lavtrykk i Østersjøen, et mindre lavtrykk sør for Lofoten, og et høytrykk med senter nær St. Petersburg.[7] Lavtrykket over Østersjøen dannet seg over Polen 17. juli, for så å utvide seg og forsterkes. Høytrykket i nordøst blokkerte de vanlige vest-øst-gående lavtrykksbanene. Lavtrykket over Østersjøen beveget seg i stedet svært langsomt mot nordvest, mot Sør-Sverige. Samtidig sendte det usedvanlig varm og fuktig luft mot Østlandet, hvor den ble presset oppover mot fjellene og kvittet seg med fuktigheten i form av enorme nedbørmengder. Lavtrykket sør for Lofoten sendte fuktig luft inn mot Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, med lignende resultater.

Været på Østlandet hadde lenge vært dominert av varmt og fuktig vær, med regn og regnbyger, riktignok med tørrere perioder. I Valdres oppgir imidlertid en kilde at jorda var helt vasstrukken etter vedvarende regn.[8]

Om kvelden 20. juli begynte regnet for alvor. Voldsommere enn før, først i Telemark. 21. og 22. juli beretter kildene om et voldsomt regnvær døgnet rundt over Østlandet og Trøndelag. Fra Gudbrandsdalen berettes om halvmørke selv midt på dagen, og bulder og brak fra det voldsomme regnet, tordenværet og utallige skred. På den tiden fantes mye overtro, og mange trodde dette var Dommedag.[4]

På Østlandet avtok regnet 23. juli, da lavtrykket i Østersjøen ble svekket, og lavtrykket sør for Lofoten drev langsomt sørover og sendte en vestlig luftstrøm inn over Sør-Norge. Med vestlig vind blir Østlandet gjerne liggende i regnskygge. Det klarnet opp igjen 24. juli, og resten av sommeren ble mer normal.

Storofsen i tall rediger

Beregning av nedbørmengder, vannføring osv. er basert på samtidige beretninger og de sparsomme observasjonene som ble gjort på den tiden. Og ingen senere flom kan måle seg med Storofsen i de større vassdragene på Østlandet. Da flommen i Vorma kulminerte, var vannføringen ut av Mjøsa anslagsvis 4000 m³/s, og siden Mjøsa i betydelig grad demmet opp flomvannet, må vannføringen inn i Mjøsa ha vært atskillig større enn 4000 m³/s.[9] Til sammenligning hadde Gudbrandsdalslågen ved Losna en maksimalvannføring på 2852 m³/s da Storflåmen 1938 kulminerte[10].

Regnflom rediger

Storofsen var hovedsakelig en regnflom, noe som viste seg bl.a. med rekordvannføring også i lavtliggende vassdrag. I tillegg kom nok likevel en del smeltevann – særlig med Otta, som har 80 % av nedbørfeltet mer enn 1000 moh.[10]

Vi kjenner ikke til at nedbørmålinger ble foretatt i Norge på den tiden. Men ei tønne med en åpning på 1450 cm² og med et volum på 132 liter skal ha regnet full på tre døgn på Vollan gård i Romsdal. Dette tilsvarer en nedbør på 320mm. Gudbrandsdalen kan ha fått enda mer.[3] Det er i så fall mer enn normal årsnedbør i Skjåk, 278 mm.[11]

Fotografering fantes ikke i 1789, men det finnes tegninger og malerier av Storofsen - f.eks. av Sarpsfossen i nedre Glomma, malt av dansken Erik Pauelsen. I tillegg finnes merkesteiner og andre bevis for hvor høyt vannet faktisk nådde. Sarpsfossens middelvannføring er 577 m3/s. Den nådde opptil 3599 m3/s under Vesleofsen i 1995[12], men var trolig betydelig høyere under Storofsen.

Utflytting etter flommen rediger

Fogden i Senjen og Tromsø fogderi, Jens Holmboe, kontaktet umiddelbart Kongen i København og ba om økonomiske midler til å hjelpe den flomrammede befolkningen. Da arbeidet tok tid, brukte Holmboe hele sin personlige formue for å hjelpe befolkningen med å bosette seg i Bardu og Målselv. Han søkte også råd hos sin fetter, Bernt Anker, som straks sendte sin mest erfarne skogsinspektør for å bistå Holmboe med råd.

I 1789 lyktes det å få en stor mengde bønder fra Østerdalen og Gudbrandsdalen til å bosette seg i indre Troms. Så mange flyttet at talemålet i Bardu, Målselv og Øverbygd fremdeles preges av østlandsdialekt. Den samlede innflyttingen til det nordligste stiftet i løpet av 1700-tallet er beregnet til 18 000–19 000.

Vest-Europa utenom Norge rediger

Sommerværet er ofte nokså likt over store deler av Vest-Europa. Det så ut til å stemme delvis i 1789. Uvanlige mengder regn og regnbyger (lokalt også hagl) førte til avlingsskader, flommer og til dels skred i Skottland, England, Irland og Nord-Frankrike. Derimot tyder beretningene på at sommerværet i Nord-Tyskland, Sverige og Island var gunstig for avlingene, med moderate nedbørmengder i juli.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k NVE (2008) Hydrologisk månadsoversikt - September 2008. Noregs vassdrags- og energidirektorat, Oslo.[død lenke] Besøkt 2013-05-20
  2. ^ «Värmlands klimat». SMHI. Besøkt 10. august 2023. 
  3. ^ a b Steinar Åge Brenden. «Jutulen 2013 - Flommer i Vågå og Gudbrandsdalen» (PDF). Vågå Historielag. 
  4. ^ a b «Skabuguide - Storofsen 1789 – Jodalen i Skåbu!» (PDF). Reiselivsgruppa i Skåbu. s. 10. 
  5. ^ Arne Tollan: Vannressurser. Universitetsforlaget, 2002. ISBN 82-15-00097-5
  6. ^ «Londons innbyggere varmet seg med marked på isen». www.aftenposten.no. 14. februar 2015. 
  7. ^ Østmoe, s. 52-55
  8. ^ Østmoe, s. 36
  9. ^ Østmoe, s. 21
  10. ^ a b Turid-Anne Drageset (2000). «Flomberegning for Otta og Gudbrandsdalslågen» (PDF). NVE. 
  11. ^ Andersen, Anne Solveig (11. juli 2013). «Norges våteste og tørreste steder». NRK. 
  12. ^ Strebel, Ketil (23. mai 2013). «Vannet stiger i Glomma». NRK. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Storofsen&oldid=24200805»