Stepan Bandera
Stepan Andrijovytsj Bandera[a] (1909–1959) var en ukrainsk fascistisk politiker[7][8] og nasjonalistisk uavhengighetsforkjemper som ledet en fløy av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN).
| Stepan Bandera | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. jan. 1909[1][2][3][4] Staryj Uhryni | ||
| Død | 15. okt. 1959[1][5][2][3] (50 år) München[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, terrorist | ||
| Utdannet ved | Det nasjonale polytekniske universitet i Lviv | ||
| Ektefelle | Jarosława Bandera | ||
| Far | Andrij Bandera | ||
| Mor | Miroslava Banderova | ||
| Søsken | Wasyl Bandera Oleksandr Bandera Oksana Bandera Bogdan Bandera | ||
| Barn | Andrii Bandera | ||
| Parti | Organisasjonen av ukrainske nasjonalister Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (Bandera-bevegelsen) | ||
| Nasjonalitet | West Ukrainian People's Republic Andre polske republikk Østerrike-Ungarn statsløshet | ||
| Gravlagt | Waldfriedhof München | ||
| Medlem av | Organisasjonen av ukrainske nasjonalister | ||
| Utmerkelser | Helt av Ukraina, Statens orden | ||
| Signatur | |||
 | |||
I det moderne Ukraina er vurderingen av Banderas virksomhet og person svært omstridt. Mens mange innbyggere, først og fremst i den vestlige delen av landet, oppfatter ham som nasjonalhelt, blir han i Øst-Ukraina, Polen, Russland og Israel i alt overveiende grad betraktet som nazi-medløper og forbryter.
Barndom og oppvekst
redigerBandera ble født den 1. januar 1909 i Staryi Uhryniv i Galicja, en region av det som i dag er det vestlige Ukraina og som den gangen var del av Østerrike-Ungarn.[9] Han ville egentlig studere ved Høyskolen for teknologi og økonomi i Poděbrady, som da lå i Tsjekkoslovakia, men polske myndigheter ville ikke utstede reisepapirer. Bandera utdannet seg da som agronom i Lwów (nå Lviv).
Andre verdenskrig
redigerUnder studier i Lwów, som da var polsk, ble Bandera med i politisk arbeid for et selvstendig Ukraina. I 1934 ble ledelsen av OUN arrestert for deltakelse i attentatet på Polens innenriksminister }}}Bronislaw Pieracki. Bandera ble dømt til døden, men straffen ble omgjort til livsvarig fengsel.{ Etter Nazi-Tysklands angrep på Polen 1. september 1939 og Sovjetunionens angrep på Polen 17. september 1939, mistet Polens myndigheter kontrollen og Bandera rømte fra fengselet. Han fortsatte da arbeidet for et selvstendig Ukraina i OUN.
Da det nasjonalsosialistiske Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, drev Bandera og OUN undergravingsaksjoner mot sovjetstyrkene for å støtte den tyske framrykkingen. Han kom imidlertid i konflikt med den tyske okkupasjonsmakten etter at OUN erklærte en uavhengig ukrainsk stat 30. juni, og ble derfor arrestert 6. juli.[9]
Fra arrestasjonen i 1941 satt Bandera i den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen til september 1944. Hans motstandere har likevel forsøkt å tillegge Bandera ansvaret for de overgrep som ble begått i Ukraina mot sivile fra det sovjetiske sikkerhetspolitiet NKVD (senere KGB), de tyske SS-Einsatzgruppen og OUN mens Bandera satt i konsentrasjonsleir.
Etter at Den røde hær hadde kommet på offensiven mot Tyskland og tatt tilbake kontroll over det østlige Ukraina i 1944, forsøkte tyskerne å bruke OUN til å hindre sovjetisk fremrykking. Han ble sluppet fri fra fangenskapet i september og satte etter dette opp et hovedkvarter i Berlin hvor han hadde overoppsyn med den tyske hærens (Fremde Heere Ost) trening av ukrainske opprørssoldater som skulle sendes for å kjempe geriljakrig bak de sovjetiske linjene.[9]
Senere liv og død
redigerEtter andre verdenskrig ble Banderas OUN-B tilknyttet den britiske etterretningstjenesten MI6,[trenger referanse] men kunne ikke reise hjem til den daværende sovjetrepublikken Ukraina.
Bandera ble myrdet med cyanid av den sovjetiske KGB-agenten Bohdan Stasjinskyj en 15. oktober 1959 i München i Vest-Tyskland.[9] Drapsmannen tilsto senere dette og et annet, lignende drap.
Ettermæle
rediger
Ukrainas president Viktor Jusjtsjenko tildelte Bandera tittelen «Helt av Ukraina» (Герой України) post mortem rett før sin avgang i 2010.[9] Tildelingen ble annullert av president Viktor Janukovytsj ved presidentdekret etter at den ukrainske konstitusjonsdomstolen avviste en klage, siden Bandera formelt ikke var ukrainsk statsborger. [10] Tildelingen var omstridt og har blitt fordømt av blant andre Polen, Russland, jødiske organisasjoner og Simon Wiesenthal-senteret.[11][12][13]
Noen vesentlig Bandera-dyrkelse er det, trass i russisk krigspropaganda, lite av. I meningsmålinger finner man noen uttrykk for slikt utelukkende i vestlige Ukraina. I sentrale deler og i sørøst er den (2022) med få unntak ytterst beskjeden.[14]
Fotnoter
redigerLitteratur
rediger- Plokhy, Serhii: The Man with the Poison Gun: A Cold War Spy Story. New York: Basic Books, 2016. — 384 pp., ISBN 978-0-465-03590-8.
Referanser
rediger- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 159209, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, oppført som Stepan Andrìjovič Bandera, BNF-ID 169791907[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bandera-stepan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6973pbx, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0007260[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Timothy Snyder (24. februar 2010). «A Fascist Hero in Democratic Kiev» (på engelsk). The New York Review of Books. Besøkt 1. februar 2015.
- ^ Grzegorz Rossolinski-Liebe (2014). Stepan Bandera: The Life and Afterlife of a Ukrainian Nationalist – Fascism, Genocide, and Cult (på engelsk). Ibidem Verlag. s. 654. ISBN 978-3-8382-0686-8. Arkivert fra originalen 1. februar 2015.
- ^ a b c d e «Ukrainians march to honor 105th birthday of Stepan Bandera (1909-1959)» Arkivert 9. juni 2014 hos Wayback Machine., Kyiv Post, 2. januar 2014 (engelsk).
- ^ Interfax-Ukraine (2. august 2011). «Higher Administrative Court rules Bandera’s Hero of Ukraine title illegal» (på engelsk). Kyiv Post. Besøkt 26. oktober 2018.
- ^ «Wiesenthal slams Ukraine award to nationalist», Associated Press, 29. januar 2010, via boston.com (engelsk).
- ^ «Poland slams Yushchenko honour» (på engelsk). Euronews.com. 6. februar 2010. Besøkt 1. februar 2015.
- ^ Interfax-Ukraine (25. januar 2010). «Russian Jewish Federation denounces Ukraine’s decision to award hero title to Bandera» (på engelsk). Kyiv Post. Besøkt 26. oktober 2018.
- ^ Serhii Plokhy. Goodbye, Lenin! [The Frontline. Essays on Ukraine’s Past and Present] (på engelsk). Hamburg: Rowohlt. s. 386–391.