Sten Ekroth

Sten Ekroth (født 20. november 1934, død 22. desember 2017) er mest kjent for sin innsats for å renvaske Per Kristian Liland etter justismordet mot Liland. Han var manager for Tromsø-gruppa The Pussycats fra 1964 til 1966.

Sten Ekroth
Sten Ekroth 2008.JPG
Født20. nov. 1934Rediger på Wikidata
Død22. des. 2017Rediger på Wikidata (83 år)
Beskjeftigelse Talentmanager, plateprodusent, skribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet SverigeRediger på Wikidata

Pussycats

I 1998 ga Per Kristian Olsen ut en bok om The Pussycats med tittelen Det store popeventyret. I boken står det at Sten Ekroth var sønn av en entreprenør og eiendomsutvikler, og at han begynte sin karriere som selger av svenske TV-skjermer i Trøndelag, og deretter handlet med gull, før han ble manager.[1] Ekroth var kjent for sine meget kreative metoder for å markedsføre og gjøre gruppa kjent. Han klarte blant annet å få bandet inn i Sveriges mest populære TV-show, Hylands hörna, i forbindelse med Lions' pengeinnsamlng Røde Fjær-aksjonen. Ekroth var bevisst på at musikernes utseende hadde betydning for populariteten, og formet bandets image etter motebildet. Han ga dem også en rød toetasjes London-buss som bandbuss; også dette var et kreativt grep for å gi bandet økt oppmerksomhet. Bandmedlemmene i Pussycats ble nektet adgang på restauranter på grunn av sitt lange hår, og Ekroth sørget for at dette førte til medieoppslag som gjorde dem enda mer kjent. Ekroth er blitt betegnet som en norsk-svensk utgave av Andrew Loog Oldham, manageren til The Rolling Stones, og Brian Epstein, manageren til The Beatles.[1] Ifølge Pussycats-medlemmene Sverre Kjelsberg og Trond Graff ville det ikke ha vært noe Pussycats om Ekroth ikke hadde involvert seg:

«I tillegg til å ha penger, var han villig satse på et ukjent band fra Nord-Norge. Han hadde utrolig friske ideer som han satte ut i livet. Han gapte nok over mer enn han kunne svelge.»[2]

Etter Pussycats

Etter at Ekroth sluttet som manager for The Pussycats, ga han ut boken Strengelek i 1967, hvor han blant annet beskyldte navngitte NRK-medarbeidere for korrupsjon.[1]

Lilandsaken

Utdypende artikkel: Lilandsaken

Ekroth ble fra sommeren 1970 involvert i Lilandsaken. Sammen med sin kone Vibeke arbeidet han for å få frifunnet Per Kristian Liland (1931 – 1996), som etter hovedforhandling for lagmannsretten var dømt til fengsel på livstid og inntil ti års sikring.

Om formiddagen 24. desember 1969 ble to personer funnet myrdet i et bolighus i Fredrikstad. Liland var funnet skyldig i dobbeltmordet, under særdeles skjerpende omstendigheter. Liland nektet konsekvent for å ha noe med drapene å gjøre. Det forelå ikke tekniske bevis som knyttet ham til drapshandlingene[trenger referanse] og eksakt tidspunkt for drapet var ikke sikkert.[3]

Ekteparet Ekroth, som hadde tatt opp deler av hovedforhandlingen på lydbånd og intervjuet et stort antall vitner, utarbeidet i 1971 en svært omfattende dokumentsamling. Der presenterte de et annet skadetidspunkt/hendelsesforløp – og en annen gjerningsmann – enn det dommer og jury hadde konkludert med. Boken var grunnlaget for Lilands første begjæring om gjenåpning. Domstolene mente imidlertid at vilkårene for gjenåpning ikke var tilstede.

Da Høyesterett hadde avslått gjenåpningsbegjæringen i 1976, fremla Ekroths Liland-saken for den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Saken ble imidlertid avvist av formelle årsaker, da klagen var levert inn for sent.

Etter ferdigsonet fengselsstraff med tilsammen 14 år og etter at sikringsperioden hadde utløpt i 1993, fremsatte Liland en ny begjæring om gjenåpning. Det var gitt ut tre nye bøker som var utarbeidet av hhv. Sten Ekroth, Tore Sandberg og Lars Tore Bøe. Også de to sistnevnte mente at dommen var uriktig. Det avgjørende for utfallet av denne begjæringen var likevel erklæringer fra nye rettsmedisinske sakkyndige. Disse inneholdt nokså sammenfallende vurderinger om overlevelsestiden til ofrene (som kastet nytt lys over spørsmålet om når ugjerningene hadde funnet sted). Dette avvek såvidt mye fra hva de tidligere sakkyndige hadde kommet frem til, slik at domstolene besluttet at saken nå skulle gjenåpnes.

Den nye hovedforhandlingen for Eidsivating lagmannsrett fant sted 21. november 1994. Påtalemyndigheten hadde på forhånd meddelt, etter en fornyet gjennomgang av bevissituasjonen, at man nå ville legge ned påstand om frifinnelse. Uten at det fant sted bevisførsel og i overensstemmelse med aktors henstilling, svarte juryen nei på de spørsmål som ble stilt. Deretter avsa retten frifinnelsesdom.

Liland fremsatte så erstatningskrav mot staten for urettmessig forfølgning. For fjerde gang havnet saken i Høyesterett. Etter kjennelse av 3. juli 1995 var det klart at den samlede erstatningen ble på kr 13,74 mill., hvorav oppreisningen for tort og svie utgjorde kr 10 mill. Liland takket ekteparet Ekroth for innsatsen ved å gi en gave på kr 2,5 mill.[4]

Drapssaken, som siden har hatt status som uløst, er nå strafferettslig foreldet. Det ble aldri tatt ut siktelse mot noen andre.

Referanser

  1. ^ a b c Pussycats' viktige bakmann, NRK.no (4. oktober 2004)
  2. ^ Leirvåg, Kjell Olav: «Pussycats vil gjenskape musikalske minner» Arkivert 20. juli 2016 hos Wayback Machine., Backbeat
  3. ^ Lång kamp för främlings rättSvenska Dagbladet
  4. ^ Det regjeringsoppnevnte utvalget for gransking av Liland-saken (Hans Flock, Janne Kristiansen, Ingrid Lycke): LILANDSAKENNOU - Norges Offentlige Utredninger 1996

Eksterne lenker