Stavanger-Spitsbergen-ekspedisjonen i 1912

Stavanger-Spitsbergen-ekspedisjonen i 1912 var en kommersiell ekspedisjon til Svalbard fra 20. juni til 20. september 1912, med målsetting å «oppdage og i saa fald okkupere kullfelter». Fabrikkeier Christian Bjelland og postfullmektig Carl Torjusen tok på våren 1912 kontakt med universitetsstipendiat geolog Adolf Hoel for å spørre om det fantes kullførende områder på Spitsbergen som var ennå ikke var okkupert. Hoel svarte at store prospektive områder rundt Isfjorden og Bellsund-Van Mijenfjorden var uokkupert. På den basis ble et interessentselskap stiftet. Deltakerene var dampskipsekspeditør og konsul Cornelius Middelthon, fabrikkeier Christian Bjelland, og infanterikaptein Harald Brynjulf Damm. Adolf Hoel og infanterikaptein Arve Staxrud deltog også. Høyesterettsadvokat Harald Jentoft ble selskapets juridiske konsulent i Kristiania.

Selve eksepdisjonen til Spitsbergen var ledet av Kaptein Damm, og hadde 10 deltagere. Adolf Hoel og bergingeniør Hans Merckoll (Hans Mørch-Olsen) utgjorde den vitenskapelige staben. Motorskøyten «Vaarsol» på 25 ton ble leiet i Tromsø, og la ut i juli 1912. Skipperen het Jakobsen. Kullgruvedrift hadde begynt i Adventdalen i 1908, og i 1912 var det fremdeles store uokkuperte områder. En svensk og en tysk ekspedisjon var også på vei til Spitsbergen for å finne kull, dermed var det et kappløp.

Ekspedisjonen fant kullførende lag i Green Harbour-området, og satte opp okkupasjonsplater 6. juli, 1912. Dette var blikkplater med navn på ekspedisjonen og en grensebeskrivelse. Med dette kunne okkupasjonen meldes inn til Utenriksdepartementet. I alt ble fire områder okkupert, men et av områdene, i Hornsund, frafalt. Etter at okkupasjonsplatene var slått opp, begynte letingen etter kullag. Et av de tykkeste kullagene som ble funnet hadde en mektighet på 1,5m. Etter at kartleggingen hadde påvist en ikke ubetydelig kullforekomst, ble det satt opp en arbeiderbrakke for overvintring, og to svenske (eller muligens en finsk og en russisk) arbeidere ble ansatt til å begynne prøvedrift og drive vakthold. Den ene var Knut Emil Glad fra Finland, hvis kone Anne Josefine fødte en gutt (Charles Emil Polar Glad) i brakka våren 1913. Den andre var russeren Kronoff. Det okkuperte området var på 140 km2, og det ble estimert at området inneholdt 300 millioner tonn kull. Det ble forgjeves forsøkt å finne norsk kapital til driften, men i stedet ble feltet solgt til et utenlands konsortium for 700 000 kroner. Hele ekspedisjonen kostet ca. 200 000 kroner, så det ble god avkastning for investorene. I 1920 ble feltet solgt videre til et hollandsk selskap for 5 000 000 kroner. Det hollandske selskapet kalte stedet for Bärentzburg.

I ettertid ga Kaptein Damm lysbildeforedrag om ekspedisjonen. To av hans manuskript (fra 1924 og 1932) er upubliserte men eksisterer fremdeles, og er i dag i privat eie.