Wikipedia

Status Quo (Jerusalem og Betlehem)

(Omdirigert fra «Status quo mellom kirkesamfunnene»)

Status Quo (hebraisk: סטטוס קוו, arabisk: الوضع الراهن) er en forståelse mellom trossamfunnene hva angår ni delte religiøse hellige steder i Jerusalem og Betlehem.[1] Andre hellige steder i Israel og Palestina ble ikke ansett å være omfattet av Status Quo, ettersom i hvert tilfelle styringsmyndigheten for en religion eller et trossamfunn er i anerkjent eller effektiv besittelse av det.[2]

Den ikke flyttbare stigen i Den hellige gravs kirke, fotografert i 2009, er forblitt på samme sted i det minste siden 1800-tallet som følge av «Status Quo».

Ordningen stammer fra en firman (et dekret) gitt av den osmanske sultan Osman III i 1757[3] som preserverte delingen av eierskap og ansvar på forskjellige kristne hellige steder. Ytterligere firmaner gitt i 1852 og 1853 bekreftet at ingen endringer kunne foretas uten at alle seks kristne samfunn var samstemte om saken;[a][4][5] disse firmaner vant internasjonal anerkjennelse i artikkel 9 i Parisfreden (1856).[6]

Uttrykket «Status Quo» ble først benyttet relatert til De Hellige Steder i Traktaten i Berlin i 1878.[6]

Oppsummeringen utarbeidet av L.G.A. Cust i 1929, The Status Quo in the Holy Places, ble standardteksten om denne saken,[7] og detaljene ble ytterligere formalisert av United Nations Conciliation Commission i 1949, etter den arabisk-israelske krig fra 1947 til 1949.

Historie rediger

 
Status Quo ble formalisert i internasjonal rett i art. 62 i Traktaten i Berlin i 1878: «The rights conceded to France are expressly reserved, it being well understood that the status quo with respect to the Holy Places shall not be seriously affected in any way.»

Først under Romerriket, og etter dets deling av Østromerriket, ble disse østlige steder først omtvistet i århundrene etter år 1054, da Vest- og Østkirken var offisielt adskilte. Etter det første korstog ble den katolske kirke vokter (custos) av kirkene i Jerusalem. Med korsfarerstatenes fall og Det osmanske rikes fremvekst, vekslet disse steder mellom den katolske (latinske) og de ortodokse (greske) kirker, avhengig av hvem som kunne utvirke en gunstig firman fra den osmanske «Høyporten» ved den aktuelle tid, ofte ved regelrette bestikkelser. Voldelige sammenstøt kunne også forekomme. Det var ingen enighet om dette spørsmål, skjønt det var oppe til drøftelser i forhandlingene om Karlowitztraktaten i 1699.[8]

Under Den stille uke i 1757 tok ortodokse kristne over en del av den fransiskanskkontrollerte kirke, og det var muligens dette som foranlediget sultan Osman III til å utstede et dekret i 1757 som dannet basis for status quo.[3][9] I årene før Krimkrigen (1853–1856) presset Napoleon III sultanen til å ugyldiggjøre dette 1757-status quo til fordel for den katolske kirke, noe som var med på få Nikolaj I av Russland til å erklære krig til fordel for den ortodokse kirkes rettigheter. Dette førte til sultan Abdülmecid Is 1852- og 1853-firmaner som fikk internasjonal anerkjennelse i artikkel 9 i Parisfreden (1856) som lot status quo intakt. De eksisterende områdedelinger ble befestet blant trossamfunnene,[4] og traktaten fastslo at «Gjeldende status quo vil opprettholdes og helligdommene i Jerusalem, enten de er felleseie eler eksklusivt av de greske, latinske eller armenske samfunn, skal alle forbli for alltid i deres nåværende skikk». Trass i denne erklæring var det ingen omforent definisjon av status quo, og det førte noen ganger til meningsforskjeller.[10]

Trass i uenigheter om hvem som skulle kontrollere alle aspekter ved disse steder, er Status Quo forblitt i det store og hele intakt siden 1700-tallet av.

Uttrykket «Status Quo» ble første gang brukt om Det Hellige steder i artikkel 62 i Traktaten i Berlin i 1878.[6][b][6]

Stedene rediger

 
1947 United Nations Conciliation Commission for Palestine Working Paper on the Holy Places

Ifølge United Nations Conciliation Commission, er Status Quo applisert til ni hellige steder i Jerusalem og Betlehem,[1] som Cust deler inn i tre kategorier:

Omtvistet mellom kristne trossamfunn rediger

Omtvistet mellom kristne og muslimer rediger

Omtvistet mellom jøder og muslimer rediger

Lignende: Davids grav og Nattverdssalen rediger

  • Davids grav og Nattverdssalen: Disse var ikke del av Status quo-arrangementet under det britiske Palestinamandatet, men ikke desto mindre var de i en lignende situasjon, idet de er omtvistet mellom katolikkene som har bygget dagens struktur, og muslimene (den osmanske sultan konfiskerte dem fra fransiskanerne) og de jødiske og israelske institusjonene som tok kontrollen med dem i 1948.

'Immovable ladder' rediger

Den såkalte immovable ladder (ikke flyttbare stige)[c] under et vindu i Gravkirken, laget av tre av libanonseder, har stått på den samme plassen siden status quo ble etablert i 1757, med unntak av å ha blitt midlertidig flyttet på to ganger. Stigen kalles ikke flyttbar (immovable) grunnet bestemmelsen i Status Quo at ingen geistlig av de seks kirker har lov til å flytte, omplassere eller endre noen eiendeler uten samtykke fra de andre fem.

Etter det forskjellige kilder havder, tilhørte stigen opprinnelig en murer som drev på med restaureringsarbeider i Gravkirken. Jerome Murphy-O'Connor skriver at «stigen dukket opp på en tid da osmanerne skattla kristne geistlige for hver gang du forlot eller gikk inn i Gravkirken». Katolikkene tilpasset seg ved å etablere overnattingsmulighet inne i kirken.[5] O'Connor fortsetter:

«The window, ladder and ledge all belong to the Armenians. The ledge served as a balcony for the Armenian clergy resident in the Holy Sepulchre, and they reached it via the ladder. It was their only opportunity to get fresh air and sunshine. At one stage, apparently, they also grew fresh vegetables on the ledge».[5][d]

Den første nedtegnelsen om stigen er i en gravering fra 1728 av Elzearius Horn. I 1757, samme året som Status Quo ble introdusert, nevnte den osmanske sultanen Abdul Hamid I stigen i en firman,[13] og ettersom alt var å bli la «som det var» ifølge det kongelige dekret, måtte stigen stå som den var den også. En litografi fra 1842 av David Roberts viser også stigen slik plassert.[14] Det eldste fotografi som viser stigen er fra 1850-årene.[15] Mot slutten av 1800-tallet ble stigen brukt for å frakte mat til de armenske munkene som tyrkerne holdt fengslet.[16] Tyrkiske kilder nevner at stigen ble benyttet av armenske munker når de vasket vinduer ovenfor avsatsen.[17][18][19] Den bysantinske korniss som stigen støttes mot er blitt benyttet av almenheten under festivaler.[20]

Under sin pilegrimsferd til Det hellige land i 1964 beskrev pave Paul VI stigen som et synlig symbol på den splittede kristenhet.[21] I 1997 skal stigen angivelig ha blitt trukket inn gjennom vinduet og gjemt bak et alter av en protestantisk kristen som ville «make a point of the silliness of the argument over whose ledge it is.» Den ble bragt tilbake noen uker etterpå, og en rist ble innsatt i vinduet.[5] I 2009 ble stigen satt mot venstre vindu i en kortere tid for så å bli satt tilbake til rett sted igjen.[22]

Se også rediger

Fotnoter rediger

Type nummerering
  1. ^ De katolske, gresk-ortodokse, armensk-apostoliske, syrisk-ortodokse, koptiske og etiopiske kirker.
  2. ^ : «The rights conceded to France are expressly reserved, it being well understood that the status quo with respect to the Holy Places shall not be seriously affected in any way.» Oppsummeringen utarbeidet av L. G. A. Cust i 1929, The Status Quo in the Holy Places, ble standardtekst om saken.[7]
  3. ^ hebraisk: סולם הסטטוס קוו sulam ha-status kvo, 'the status quo ladder'; arabisk: السُّلَّمُ الثَّابِتُ as-sullamu ṯ-ṯābitu, 'the stationary ladder'
  4. ^ «... the ladder leads to a balcony where the Armenian superior used to drink coffee with his friends and tend his flower garden; it is there so that the balcony can be cleaned.»[12]

Referanser rediger

  1. ^ a b UN Conciliation Commission 1949, s. 7.
  2. ^ UN Conciliation Commission 1949, s. 7a: «As for example the Cenacle which, though a Christian Holy Place, has been in Moslem hands since the middle of the 16th century. The position that Christians do not in effect enjoy the right to hold services there is uncontested.»
  3. ^ a b Dumper, Michael; Stanley, Bruce E., red. (2007). Cities of the Middle East and North Africa: A Historical Encyclopedia. ABC-CLIO. s. 209. ISBN 9781576079195. 
  4. ^ a b Morio, Eva Maurer. «What does Status Quo stand for?». Latin Patriarchate of Jerusalem. Arkivert fra originalen 13. juni 2018. Besøkt 16. april 2019. 
  5. ^ a b c d Lancaster, James E. (2015). «The Church and the Ladder: Frozen in Time». CoastDaylight.com. Besøkt 16. april 2019. 
  6. ^ a b c d Lapîdôt, Rût; Hirsch, Moshe (19. mai 1994). The Jerusalem Question and Its Resolution: Selected Documents. Martinus Nijhoff Publishers. s. 20. ISBN 0-7923-2893-0. 
  7. ^ a b c d Breger, Marshall J.; Reiter, Yitzhak; Hammer, Leonard (16. desember 2009). Holy Places in the Israeli-Palestinian Conflict: Confrontation and Co-existence. Routledge. s. 24. ISBN 978-1-135-26812-1. 
  8. ^ Mailáth, János Nepomuk Jozsef (1848). Geschichte der europäischen Staaten, Geschichte des östreichischen Kaiserstaates. 4. Hamburg: F. Perthes. s. 262. 
  9. ^ Basilica of the Holy Sepulchre in Jerusalem, 1757
  10. ^ Cohen, Raymond (Mai 2009). «The Church of the Holy Sepulchre: A Work in Progress». The Bible and Interpretation. Besøkt 28. desember 2018. 
  11. ^ a b Cust 1929: «The Grotto of the Milk and the Shepherd's Field near Bethlehem are also in general subject to the Status Quo, but in this connexion there is nothing on record concerning these two sites.»
  12. ^ Simon Sebag Montefiore (2012). Jerusalem: The Biography. Vintage. s. 517n. ISBN 978-0307280503. 
  13. ^ «Greek Orthodox». See the Holy Land. 2017. Besøkt 3. mars 2019. 
  14. ^ «Entrance to the holy sepulchre; title page, vol. 1». Library of Congress. Besøkt 11. mai 2019. 
  15. ^ Günther Simmermacher (2012). The Holy Land Trek: A Pilgrim's Guide. Southern Cross Books, Cape Town. s. 194–5. ISBN 978-0-9921817-0-3. 
  16. ^ Bar−Am, Aviva (1999). Beyond the Walls: Churches of Jerusalem. Ahva Press. s. 56. ISBN 9789659004874. 
  17. ^ Kıyamet Kilisesi'nde restorasyon tamamlandı (Turkish)TRTHaber. Postert 23. mars 2017.
  18. ^ KIYAMET (KEMAMET) KLİSESİ (Turkish) Arkivert 5. mars 2023 hos Wayback Machine. FATIH KURTOGLU. Postert 26. november 2018.
  19. ^ Kıyamet merdiveni (Turkish) Arkivert 2. mars 2021 hos Wayback Machine. YeniŞafak. 22. februar 2017.
  20. ^ Cust 1929, s. 17: «Above the doorway runs a classical cornice, a relic of the Byzantine buildings. This is reached from the windows of the Armenian Chapel of St. John, and this Community has the use thereof on the occasion of the festival ceremonies that take place in the Courtyard. ... [The cornice is] in a damaged condition and the whole facade is badly weather-beaten and requires expert attention.»
  21. ^ Günther Simmermacher (2012). The Holy Land Trek: A Pilgrim's Guide. Southern Cross Books, Cape Town. s. 196. ISBN 978-0-9921817-0-3. 
  22. ^ Herman, Danny (10. juni 2009). «Who moved thy ladder? (2010)». Private Tour Guide Israel - Danny the Digger. Besøkt 8. mai 2019. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Status_Quo_(Jerusalem_og_Betlehem)&oldid=23909238»