Stattholderstriden

Stattholderstriden var en politisk strid mellom Norge og Sverige rundt fra rundt 1850 til 1870. Stridens kjerne lå mellom Stortinget og kongens rett til å ha en stattholder i Norge. Stattholder betyr stedfortreder, nærmere bestemt en konges/fyrstes stedfortreder i et land eller en provins, og kan være øverstkommanderende for det militære. Mange i Norge på den tid, blant dem Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnson, ønsket å avvikle embetet som de betraktet som et vasall- og lydrikestempel.

Karl IV i midten av 1860-årene

Historikk

Norge hadde et stattholderembete fra 1572 til 1873, det vil si både under unionen med Danmark og under unionen med Sverige. I perioder var embetet ubesatt. Den 17. mai 1814 var det stattholderen, den danske prinsen Christian Frederik, som ble valgt til Norges konge da grunnlovsarbeidet på Eidsvoll var fullført. Han forble konge inntil unionen med Sverige kom i stand, da svenskekongen ble også Norges konge. I 1814 var Karl III Johan svensk kronprins og fungerte som landets regent og førte forhandlingene med Norge. Norge hadde gode jurister, og Karl Johan innså at Norge måtte styres etter Eidsvollgrunnloven. Bare de aller nødvendigste justeringer ble gjort for å etablere unionen med Sverige. I 1829 var Baltzar von Platen stattholder i Norge. Han gjorde for øvrig en uheldig figur under Torvslaget den 17. mai 1829, og etter hans død samme år var embetet ubesatt inntil den norske grev Herman Wedel-Jarlsberg ble stattholder i 1836.

Konservative svensker syntes imidlertid at Norge hadde fått for stor frihet i personalunionen med Sverige. Karl III Johan var derfor under press og forsøkte flere ganger å undergrave den norske grunnloven, men forgjeves. Ifølge grunnloven av 4. november 1814 hadde kongen rett til å utnevne en stattholder i Norge uansett nasjonalitet. Fra norsk side ble denne loven følt som et lydrikesymbol, noe som gjorde at Stortinget i 1854 opphevet stattholderposten. Kong Oscar I nektet for øvrig å sanksjonere dette vedtaket, og i 1859 kom Stortinget med et nytt forslag om å oppheve stattholderstillingen og samtidig la statsministeren lede den norske regjeringen.

Oscar Is etterfølger Karl IV hadde underhånden gitt klarsignal til den norske regjeringen om at han skulle sanksjonere det nye vedtaket som ble fattet av Stortinget og på den måten gå god for å avskaffe stattholderstillingen. Dette gjorde at svensk stender og presse gikk kraftig ut mot det norske vedtaket og mente det burde bli satt en grense for kravstorhet fra Norges side. Den svenske regjeringen og Riksdagen krevde derfor et unionelt oppgjør over hele linjen, og nektet derfor å sanksjonere vedtaket ved at de i en protokolltilførsel presiserte at stattholderembetet var et fellesanliggende og ikke kunne oppheves uten samtykke av den svenske regjeringen. Det svenske presset som lå over Karl IV gjorde at han gav etter og nektet å sanksjonere.

Svensk motstand mot å sanksjonere vedtaket førte til at Stortinget protesterte. Det fremhevet begge rikers likestilling og avviste de svenske revisjonskravene som ikke uttrykkelig var betegnet som felles i Riksakten. Det norske Stortinget behandlet den 23. april 1860 meldingen fra Sverige om at sanksjonen ble nektet vedtatt, og vedtok enstemmig en adresse til kong Karl IV som slo fast at: «..rigernes ligeberettigelse og ethvert lands eneraadighed i alle anligende der ikke er betegnet som unionelle.» Stattholderstriden førte til at Christian Birch-Reichenwald, Hans Christian Petersen og Ketil Motzfeldt gikk ut av regjeringen i protest mot kongens avgjørelse i 1861, mens Frederik Stang derimot gikk inn som førstestatsråd. Stortinget vedtok på nytt i 1873 å oppheve stattholderembetet, og denne beslutningen ble sanksjonert av kong Oscar II.

Bjørnstjerne Bjørnson i stattholderstriden

I 1859 hadde kronprins Karl XV, sønn av kong Oscar I, gitt det uformelle løftet at når han overtok tronen, skulle stattholderembetet avskaffes. Det var årsaken til at Bjørnstjerne Bjørnson hadde med en strofe som hyllet kong Karl i den første versjon av Ja, vil elsker som ble trykt i Aftenbladet den 1. oktober 1859. Kong Karl kom imidlertid som vist ovenfor, under press. Embetet ble ikke nedlagt, men det var ubesatt inntil 1873 da det ble endelig avskaffet. Man kan si at Norge i første omgang tapte stattholderstriden. I senere versjoner av «Ja, vil elsker» fjernet Bjørnson, som man kunne vente, strofen om kong Carl. På grunn av sine artikler i Aftenbladet der han gikk hardt inn for å få stattholderembetet fjernet, måtte Bjørnson den 15. januar 1860 forlate sin stilling som medredaktør, en stilling han var blitt kalt til et halvt år tidligere.

Se også

• Riksstattholder
• Unionen mellom Sverige og Norge

Litteratur

• Motzfeldt, Ketil (1908). Dagbøger 1854–1889. Christiania: Gyldendal. 
• Nerbøvik, Jostein (2007). Norsk historie 1860-1914. Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 978-82-521-5186-2. 
• Stang, Fredrik (1943). Stattholdersak og unionsstrid 1856-1862. Oslo: Aschehoug. 

Eksterne lenker

• Caplex.no – Oppføring av Stattholderstriden hos Caplex
• SNL.no – Oppføring av Stattholderstriden hos Store norske leksikon (Forfatter Magnus A. Mardal)