Statens fiskarbank
Statens fiskarbank var en del av statsforvaltningen som forvaltet ulike tilskudds- og låneordninger i tilknytning til fiskeflåten i Norge.
Historikk rediger
Den norske stats fiskeribank ble opprettet i lov av 1919, og kom i drift i 1921.
Loven av 1919 sa at banken skulle gi lån til:
- Anskaffelse, ombygning eller hovedreparasjon av fiskefarkoster,
- skipshypotekforeninger for fiskefartøyer,
- oppførelse/ombygging av ishus, fryserier, tørkerier eller lignende til oppbevaring/foredling av fiskeprodukter, og til
- sammenslutninger av fiskere til anskaffelse av fiskeredskaper og utrustning mv.
I 1948 ble banken omorganisert som følge av en ny lov, som skulle samle eksisterende offentlige finansieringsordninger til fiskerinæringen. I tillegg til pantelån fikk banken mulighet til å yte driftskreditt, og banken fikk da sitt nye navn Statens Fiskarbank.
Etter 1950 ble banken en viktig aktør i oppbyggingen av en moderne fiskeflåte, gjennom finansiering av et stort antall nybygg. Dette kom i stor grad som en følge av at omorganiseringen i 1948 hadde gitt aksept for høyere risiko i bankens engasjementer.
I 1972 ble det nok en gang vedtatt en ny lov om Statens fiskarbank, og også denne gangen var det en samling av offentlige tilskudd til fiskeriene som fant sted. En av de største endringene som fant sted var at investeringskreditt til fiskeflåten og industrien ble overført til banken fra Distriktenes Utbyggingsfond.
Banken drev så fram til 1996 med hjemmel i denne loven. Banken ble i Stortingets sesjon 2006–2007 nedlagt og tilskuddsordningene overført til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.
Organisasjon rediger
Banken var et forvaltningsorgan med hovedkontor i Bergen og avdelingskontorer i Tromsø, Bodø og Ålesund.
Banken hadde et hovedstyre med syv medlemmer. Formann og nestformann ble oppnevnt av Stortinget, mens resten av styret ble utnevnt av Kongen i statsråd.
Alle søknader til banken ble sendt gjennom de kommunale fiskerinemndene, som besiktiget panteobjektene, og ga råd i enkeltsaker.