Åpne hovedmenyen

St. Cecilia-messen (Gounod)

messe i G-dur fra 1855
St. Cecilia-messen
Messe solennelle en l’honneur de Sainte-Cécile
CG 56
Messe av Charles Gounod
GenreKirkemusikk
PeriodeRomantikken
Komponert1851-1855
Urfremføring22. november 1855
Typisk lengdeca. 45 minutter
Satser/akter7
Tekst avKatolsk liturgi
Charles Gounod, 1859

St. Cecilia-messen (fransk originaltittel: Messe solennelle en l’honneur de Sainte-Cécile) er en messe i G-dur komponert av Charles Gounod i 1855. Den er skrevet for tre solister, blandet kor, orkester og orgel. Verket er tilegnet St. Cecilia, som er kirkemusikkens skytshelgen og har katalognummer CG 56 i komponistens verkoversikt.

HistorieRediger

Den første offentlige fremføring av en komposisjon av Gounod var en messe som ble fremført 1. mai 1841 i San Luigi dei Francesi-kirken i Roma.[1] St. Cecilia-messen var hans første store komposisjon. Deler av den, satsene Sanctus og Benedictus ble fremført i London 13. januar 1851. Fremføringen ble godt mottatt i pressen. Den gode kritikken ble også gjengitt i Paris og skapte store forventninger til premieren på St. Cecilias minnedag 22. november 1855 i Saint-Eustache-kirken i Paris. Dirigent under premieren var Théophile Tilmant.[2]

TekstRediger

De liturgiske tekstene i messen er noe utvidet. I Gloria-satsen er bønnen «miserere nobis» (ha barmhjertighet med oss) intensivert av en ekstra «Domine Jesu» (Herre Jesus). Credo-satsen etterfølges av en trefoldig bønn med teksten «Domine, salvum fac Imperatorem nostrum Napoleonem, et exaudi i den invocaverimus te» (Herre, velsign vår keiser Napoleon og hør vår bønn denne dag som vi kaller deg) sunget en gang som bønn av koret a cappella etter en kort instrumental intro, deretter som en bønn fra hæren av mannsstemmer og messingblåsere, og tredje gang som en bønn fra nasjonen av hele koret med orkester. Messen har et instrumentalt offertorium.

I Agnus Dei synger solistene mellom de tre påkallingene teksten «Domine, non sum dignus ut intres sub tectum meum, sed tantum dic verbo, et sanabitur anima mea» (Herre, jeg er ikke verdig til å motta deg, men si bare et ord og jeg skal bli helbredet), en gang sunget av tenoren og en gang av sopranen. Bevegelsen slutter med et ekstra «Amen». Endringene er blitt kritisert som ikke liturgisk korrekt.[3]

Vokalinnslagene utføres av tre solister, sopran, tenor og bass, og firstemt blandet kor hvor tenor og basstemme noen ganger er delt.

OppbygningRediger

Nr. Sats Tekståpning Tempomarkering Toneart Takt
I Kyrie Moderato, quasi Andantino G-dur
II Gloria Larghetto D-dur
III Credo Credo in unum Deum Moderato molto maestoso C-dur
Et incarnatus est Adagio
Et resurrexit Tempo primo
Offertorium
IV Sanctus Andante F-dur 9/8
V Benedictus Adagio B-dur
VI Agnus Dei Andante moderato D-dur 12/8

[4][5]

Verkets mottakelseRediger

Camille Saint-Saens kommenterte etter premieren:

  "Fremføringen av Messe Saint-Cécile forårsaket et slags sjokk. Denne enkelheten, denne storheten, dette rolige lyset som steg i den musikalske verden som et daggry, uroet menneskene enormt. ... først ble de blendet, så sjarmert, så erobret."[5] 

Han rangerte messen blant Gounods beste verk.

Sanctus-satsen har blitt brukt i Werner Herzogs film Nosferatu – Nattens vampyr (1979).

Utvalgte opptakRediger

ReferanserRediger

  1. ^ A Dictionary of Music and Musicians, s.v. «Gounod, Charles».
  2. ^ Thrall, Josephine (1908). "Messe Solennelle" in "Oratorios and Masses" (PDF). The American History and Encyclopedia of Music. s. 345–348. Arkivert fra originalen (PDF) 27. juni 2014. Besøkt 22. september 2016. 
  3. ^ Hugh Thomas Henry (1913). «Agnus Dei (in Liturgy)». Catholic Encyclopedia (engelsk). 1. 
  4. ^ Cookson, Michael. «Charles Gounod (1818–1893) / Solemn Mass (Saint Cecilia Mass) for soloists, mixed choir, orchestra and organ (1855)». musicweb-international.com. Besøkt 17. desember 2014. 
  5. ^ a b Eriksson, Erik. «Messe solennelle de Sainte Cécile for soloists, chorus, orchestra & organ in G major». Allmusic. Besøkt 17. desember 2014. 

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger