Sprengingen av Øst- og Vestbanestasjonen

Sprengingen av Øst- og Vestbanestasjonen var en sabotasjeaksjon i Oslo natt til 2. februar 1942, under andre verdenskrig i Norge. Aksjonen var planlagt av Asbjørn Sunde og utført av Osvald-gruppen, og var motivert av Vidkun Quislings statsakt på Akershus tidligere samme dag. Bygningene stod tomme da bombene smalt, men aksjonen fikk likevel en stor psykologisk effekt på nordmenn og tyskere.[1]

Sporområdet på Østbanestasjonen i 1942. Hakekorsbannerne var hengt opp i anledning Heinrich Himmlers Oslo-besøk.
Vestbanestasjonen samme år.

Bakgrunn og utførelse rediger

Målet for aksjonen var Østbanestasjonen og Vestbanestasjonen, Oslos to jernbanestasjoner på den tiden. Seremoniene rundt Quislings utnevnelse til ministerpresident hadde gjort at en stor mengde hird- og andre NS-folk hadde tatt turen til hovedstaden, og det var satt opp ekstratog fra begge stasjoner på kvelden for å frakte dem hjem. Sundes plan var å sette en koffert med dynamitt i hvert av togene. Hver koffert ble fylt med fem kilo sprengstoff og et par «cocktailer» (en blanding av bensin og svovelsyre). Dette var ikke nok sprengstoff til å ta ut alle ombord, men likevel nok til å ha en sterk psykologisk effekt. Sunde selv skrev etter krigen i boken Menn i mørket at hensikten med bombene ikke var å «sette i gang noe massemyrderi», men heller å «skremme vettet av [NS-folkene]».[2]

Etter at Monthey Røse hadde undersøkt forholdene på stasjonene ble planen endret, da det viste seg at det ville være vanskelig å få koffertene ubemerket på togene. Alle NS-folkene reiste i grupper der alle kjente hverandre, og på tross av at Sunde hadde fått fatt i fire hird-uniformer ville det være vanskelig ikke å vekke mistanke. Det ble derfor bestemt at man heller skulle plassere koffertene inne på stasjonene.[3]

Iført hird-uniformer dro Carl Johan Jacobsen og Reidar Kristoffersen til restauranten på Vestbanestasjonen. Her satte de i fra seg kofferten, drakk en pils, og gikk ut igjen. Da restauranten stengte ved midnatt tok en ansatt og satte den «gjenglemte» kofferten bak disken, der bomben gikk av klokken 02:07. Røse, Harald Braathen og Alf Kristiansen brukte samme plan på Østbanestasjonen, der bomben gikk av klokken 01:27.[3]

Det var på Østbanestasjonen effekten av bomben var størst, og fire personer ble skadet. Det tok kun få minutter før stasjonsbygningen var overtent. Bomben på Vestbanestasjonen virket ikke like bra, men det ble betydelige skader også der.[3]

Etterspill rediger

På tross av at både det norske statspolitiet og den tyske Schnellkommando straks tok over etterforskningen kom de ingen vei med å finne gjerningsmennene. Etterforskerne klarte å analysere sprengstoffet som var blitt brukt, men stod ellers uten tekniske spor. Flere forskjellige personer ble etterhvert mistenkt, men det viste seg at alle enten var anholdt på grunn av misforståelser eller for å ha skrytt på seg å ha vært involvert. Etterforskningen gav ingen konkrete spor etter de virkelige gjerningsmennene.[3]

Tysk sensur hadde tidligere hindret all offentlig omtale av sabotasjeaksjoner, men de store skadene på to av hovedstadens landemerker gjorde dette umulig etter Øst- og Vestbaneaksjonene. Aftenposten hadde dagen etter bombingen et oppslag om «Brander på Øst- og Vestbanestasjonen», der alle vitner ble oppfordret til å kontakte politiet. Både i Aftenposten og i NS-pressen druknet imidlertid omtalen av bombene i stoff om Quislings utnevnelse til ministerpresident, selv om det i avisene i dagene som fulgte var oppfordringer om å kontakte politiet dersom man visste noe om sabotasjehendelsene.[3]

Historiker Lars Borgersrud omtaler sprengingen av Øst- og Vestbanestasjonen som «den første betydningsfulle sabotasjeaksjonen» i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Aksjonen fikk stor oppmerksomhet både blant nordmenn og tyskere, og Borgersrud kaller den «et tidsskille i tysk politikk», siden man ikke lenger kunne fortie norske motstandsaksjoner. En langt større del av den norske befolkningen kunne nå forstå at det gikk an å gjøre motstand mot NS-regimet og det tyske okkupasjonsstyret.[3]

Referanser rediger

  1. ^ Dahl, Hans Fredrik; Hjeltnes, Guri; Nøkleby, Berit; Ringdal, Nils Johan og Sørensen, Øystein, red. (1995). «Øst og Vestbane-aksjonen». Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. s. 458. ISBN 8202141389. 
  2. ^ Sunde, Asbjørn (1947). Menn i mørket. Oslo: Dreyer. s. 65-66. 
  3. ^ a b c d e f Borgersrud, Lars (1997). Nødvendig innsats : sabotørene som skapte den aktive motstanden. Oslo: Universitetsforlaget. s. 216-218. ISBN 8200225291.