Åpne hovedmenyen

Menn i mørket

norsk bok av Asbjørn Sunde

Menn i mørket er en selvbiografisk bok av Asbjørn Sunde, første gang utgitt i 1947. Sunde var en av Norges mest framtredende motstandsmenn under den andre verdenskrigen, da han blant annet ble kjent under dekknavnet «Osvald». I boka forteller han om virksomheten i sabotasjeorganisasjonen han ledet, i ettertid kjent som Osvald-gruppen. Sundes organisasjon var lenge kommunistenes og NKPs spydspiss i kampen mot nazistene.

I innhold er boka dokumentarisk, og forteller om faktiske begivenheter som fant sted under motstandskampen. I form er den nærmest skjønnlitterær, og kan leses som en «spenningsklassiker fra krigen», «en thriller fra virkeligheten».[1]

«Hadde ikke dette vært en sann historie, kunne vi trodd Menn i mørket var fiksjon»[2] skrev Terje Valestrand i Bergens Tidende. «En del av fortellingene i Asbjørn Sundes memoarbok, Menn i mørket, er så utrolige at jeg hadde syntes de var irriterende urealistiske hvis de var fiksjon»,[3] skrev Audun Lysbakken.

Sundes beretningRediger

Menn i mørket starter i Spania, der Sunde deltok som frivillig i den spanske borgerkrigen og kampen mot Franco-regimet. Etter skildringene av begivenhetene i krigen mot fascistene i Spania springer Sundes beretning direkte til Norge og den innledende fasen i kampen mot de tyske okkupantene.

Denne delen av boka dekker hovedsakelig tidsrommet fra 1941 til Osvald-gruppen ble avviklet i 1944.

Sundes taushetRediger

Når Sunde i boka var taus om perioden mellom oppholdet i Spania og de første aksjonen i Norge i 1941, var det ingen tilfeldighet. Skulle han berettet om denne tida, måtte han avslørt den illegale aktiviteten i den såkalte Wollweber-gruppen, som i realiteten var Osvald-gruppens forløper. I Wollwebers organisasjon hadde Sunde og andre alt fra slutten på 1930-tallet drevet illegalt arbeid og sabotasje mot Nazi-Tyskland, Polen og Finland. I boka finner ikke leserne spor etter Wollweber eller sovjetiske oppdragsgivere.

For å holde denne illegale virksomheten skjult unnlot Sunde også å berette om en del personer som hadde vært sentrale både i Wollweber- og Osvald-gruppa. Da Sundes bok kom i 1947 omfattet bildegalleriet 20 falne fra Osvald-gruppen. I utgaven fra på 2000-tallet er utelatte og uteglemte tatt med, og tallet økt til 35.

Som en rent dokumentarisk, historisk beretning om gruppens motstandskamp har Menn i mørket flere åpenbare mangler. Den bærer preg av at Sunde i 1947 i stor grad måtte skildre begivenhetene ut fra egen hukommelse, uten arkiver eller organisasjon å støtte seg på. Organisasjonen omfattet dessuten et par hundre mann, med et støtteapparat like stort, i en virksomhet der man skulle vite minst mulig. Selv Sundes kunnskaper kunne ikke omfatte alle detaljer.

I boka skildret Sunde naturlig nok de aksjonene der han selv hadde spilt en aktiv rolle mest inngående. I ettertiden ble dette urettmessig tatt til inntekt for en av mytene om Sunde, at han som eventyrer og kriger tok for store sjanser, og la for liten vekt på organisasjonsarbeid og sikkerhet. I virkeligheten deltok han selv kun i et fåtall av de 39 kjente sabotasjeaksjonene gruppen gjennomførte.

Striden om bokaRediger

 ... jeg vil renvaske mine falne kamerater for den skjendige anklage at de skulle være eventyrere og forbrytere. 
– Asbjørn Sunde i forordet til boka, september 1947

Selv om Osvald-gruppen hadde høy anseelse like etter krigen, ble det snart rettet alvorlige angrep mot Sunde og hans sabotasjeorganisasjon. Bankdirektører krevde erstatning for gruppens «bankran». De svenske eierne bak Per Kure[klargjør] krevde kompensasjon for anlegget Osvald-gruppen hadde sprengt. I avisene anklaget overlege Johan Scharffenberg gruppen for likvidasjoner. Når Sunde skrev Menn i mørket, var det dels som et forsvarsskrift.

Da boka kom i 1947 var Norge fortsatt preget av radikale vinder og beundring for motstandskjemperne, og den måtte snart trykkes i nye opplag. Sundes suksess ble imidlertid kortvarig. Selv ble han i 1949 involvert i det såkalte Furubotn-oppgjøret i NKP, der mange tidligere frender snart ble fiender. Under den kalde krigen ble dessuten kommunismen den nye fienden, og de kommunistiske krigsbragdene skjøvet inn i skyggen. Sunde selv ble i 1954 dømt som spion for Sovjet. Han kom ut som en bitter mann, og nektet nye utgivelser av Menn i mørket, som i mange år ble forvist til glemselen.

Først etter Sundes død ble boka hentet fram igjen. I 1987 utga Falken Forlag en ny utgave. Nå ble den lansert med etterord av Terje Halvorsen, og derved oppdatert med nye opplysninger som var kommet fram.

På 2000-tallet fikk boka ny aktualitet i kjølvannet av Lars Borgersruds omfattende forskning rundt Osvald-gruppen. I 2009 lanserte Spartacus forlag boka i ny utgave med et lengre forord av Borgersrud, oppdatert med flere bilder og kart. Siden har denne nye Menn i mørket-utgaven kommet i flere opplag.

Mer enn et halvt århundre etter at boka ble skrevet vekker den ennå sterke følelser. Forfatteren Egil Ulateig omtalte den så sent som i 2010 som en «uhyggelig» bok.[4]

ReferanserRediger

  1. ^ Aslak Nore: «Menn i mørket – en norsk spenningsklassiker fra krigen» op-5.no 4. april 2012
  2. ^ Terje Valestrand: «Gjensyn med glemte helter», Bergens Tidende 27. april 2009
  3. ^ Audun Lysbakken: «Menn i mørket», rettvenstre.no 15. april 2009 Arkivert 6. oktober 2014 hos Wayback Machine.
  4. ^ Egil Ulateig: «Ikke alle var helter», kronikk i Aftenposten 6. april 2010.

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger