Åpne hovedmenyen
Forsiden av læreboken i grammatikk til bruk i 7. og 8. klasse for komipermjakiske elever

Sovjetisk språkpolitikk, språkpolitikken til Sovjetunionens kommunistiske parti, representerte ett av de mest omfattende språkplanleggingsprosjektene verden har sett. Målet med denne politikken var å gi alle de ca. 140 språkene i Sovjetunionen egne skriftspråk, og bygge opp skoleverk som kunne gi alle opplæring på eget språk. Det eneste skriftfastsettelsesprosjektet som er sammenlignbart med det sovjetiske eksperimentet er misjonsorganisasjonenes prosjekt for å oversette Bibelen til alle verdens språk.

Den sovjetiske språkpolitikken kan deles inn i tre ulike perioder:

  1. 20 år med de nasjonale språkene i sentrum (Lenin, Stalin)
  2. 20 år med balanse mellom russisk og de nasjonale språkene (Stalin)
  3. 30 år med russisk dominans (Khrusjtsjov, Bresjnev, Gorbatsjov)

Innhold

Teoretisk grunnlagRediger

Grunntrekkene i Lenin og Stalins politikk for det nasjonale spørsmålet var lagt før oktoberrevolusjonen. Lenin la stor vekt på det nasjonale spørsmålet, og skrev mye om det. I det mest kjente verket Om nasjonenes rett til selvbestemmelse fra 1915 skrev han «Fullstendig likerett for alle nasjoner; nasjonenes rett til selvbestemmelse, enheten til arbeiderne av alle nasjoner».[1]

RSFSRs folkekommissariat for utdanning sendte allerede i 1918 ut et dekret som sa at alle nasjonaliteter var sikret retten til å organisere opplæring på sitt eget språk. SUKPs partikongresser i 1929-30 gjorde begge vedtak om at arbeidet med å bygge opp en nasjonal sosialistisk intelligentsia gjennom allmenn skoleundervisning og alfabetiseringskampanjer.

Gjennomføringen av den leninistiske språkpolitikken krevde mye av de sovjetiske lingvistene. De kunne ikke bare sitte og lage teorier, de måtte ut til folk, gjøre empiriske studier av språk, og gå tilbake og lage skriftspråk for disse språka. De måtte ta stilling til hvor store dialektforskjellene var, hvor mange skriftspråk det var grunnlag for, og hvilken dialekt de skulle legge til grunn for de nye skriftspråkene. I tillegg til alle Ivar Aasen sine problem hadde de derfor ett viktig tilleggsproblem: Der Aasen tok utgangspunkt i riksgrensen da han avgjorde hvor mange dialekter han skulle samle inn under samme skriftspråk, måtte de sovjetiske lingvistene samle sammen passende dialektknipper selv, på språklig grunnlag.

Det var det fonemiske prinsippet som ble lagt til grunn for alfabetiseringen. Lingvisten N.F. Jakovlev laget en matematisk formel for metoder for å holde talet på grafemer nede, men likevel høyt nok til å gjennomføre et fonemisk prinsipp. A.A. Reformatskij utviklet teorier for utformingen av grafem: Vokal- og konsonantrepresenterende grafem skulle skille seg frå hverandre, som to grupper.[2] V.A. Artemov (1933) sette opp 5 prinsipper for nye alfabeter:

  1. Alfabet må reflektere den fonemiske strukturen til språket
  2. Identiske eller nesten identiske symbol bør ikke brukes for å representere ulike lyder
  3. Det fonemiske og det grammatiske systemet må bli uttrykt av det grafiske systemet
  4. Ikke bruke to eller flere symboler for å representere et fonem
  5. Frekvente fonem bør representeres av enkle grafem, mer sjeldne fonem eventuelt av mer komplekse grafem

Sovjetisk lingvistikk var som alt annet i Sovjetunionen svært revolusjonær på 20- og 30-tallet. Den ledende lingvisten var N.Ja. Marr (1864–1934), som kombinerte språkvitenskap og kommunistisk teori til noe av det verste verden har sett av vitenskapelige teorier. Marr så på språk som en direkte speiling av produksjonsforholdene i samfunnet, slik at det til urkommunistiske samfunn, slavesamfunn, føydalistiske, kapitalistiske, sosialistiske og kommunistiske samfunn hører kvalitativt ulike språk. Således har for eksempel systemet med hjelpeverb i de indoeuropeiske språkene, som blir brukt til å uttrykke eiendomsforhold, vokst frem med undergangen til urkommunismen og utviklingen av et slavesamfunn. Språket under kommunismen vil dermed bli et helt nytt språk, ikke russisk, ikke engelsk, men noe heilt annet. Marr var medlem av Komiteen for nye alfabet, og giekk sterkt inn for latinfisering. Han så det russiske alfabetet som knyttet til Russlands kapitalistiske fortid, slik at den eneste veien til en sosialistisk framtid lå i det å ta i bruk det latinske alfabetet. Marrs tilhengere i Alfabetkomiteen omarbeidet i løpet av 30-tallet marrismens syn til å bli et forsvar for kyrillifisering.[3] I og med at veien mot kommunismen gikk via innføring av et felles språk for heile menneskeheten, ville en typografisk og terminologisk harmonisering på russiske premisser være et steg i riktig retning. Dette betyr ikke at marrismen er årsaken til omleggingen av politikken. Men når myndighetene ville ha en omlegging, kunne marrismen gi den vitenskapelige begrunnelsen for et slikt syn.

Praktisk gjennomføring, perioden frem til 1937Rediger

Den praktiske gjennomføringen varierte fra region til region, og det er her sett opp en grov tredeling, som fanger opp både geografiske forskjeller (fra syd mot nord), forskjeller i lokalt engasjement (prosessen startet i syd), og forskjeller i utgangspunkt.

Utskiftingen av det arabiske alfabetetRediger

Før oktoberrevolusjonen ble Det arabiske alfabetet brukt for alle muslimske folk i Sentral-Asia, dvs. både for språk fra svært ulike språkfamilier (indoiransk, kaukasisk, tyrkisk) og for nært beslektede språk i samme språkgruppe (de ulike tyrkiske språkene). Det faktum at det arabiske alfabetet i utgangspunktet ikke har separate symboler for vokaler, og at det er relativt få symboler for friksjonslyder, gjorde det svært lite egnet som alfabet for de fleste av disse språkene. På grunn av dette var det allerede før revolusjonen flere reformbevegelser i sving, men uten at de hadde oppnådd praktiske resultater.

Så tidlig som i 1917, i begynnelsen av februarrevolusjonen, hadde den jakutiske lingvisten S.A. Novgorodov utviklet et latinsk alfabet for jakutisk, bygd på det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA). Novgorodov hadde kjennskap til IPA etter studier hos L. V. Sjtsjerba og Jan Baudouin de Courtenay. Skriftspråket (som ikke brukte store bokstaver og ikke skilletegn) ble godkjent i 1921 og var i bruk i over 10 år.[4]

Initiativet til reformprosessen kom på et møte i Baku i 1922. Senere kom det resolusjoner frå lærermøte o.l. til støtte for at alle arabisk-baserte skriftspråk skulle skifte alfabet. Den første all-union-kongressen for turkologer ble avholdt i Baku i februar 1926, og den kongressen gikk inn for opprettingen av en Sentralkomite for det nye tyrkiske alfabetet. Dette skjedde etter grundige diskusjoner der alle syn kom frem (for eksempel var særlig delegatene frå Tatarstan for å fortsette med det arabiske alfabetet). (jf. det stenografiske referatet frå kongressen, sitert i Crisp, op.cit.).

Rettskrivingsreformer i språk som allerede var skriftfestetRediger

Sentralkomiteen for det nye tyrkiske alfabetet ble flytta fra Baku til Moskva i 1930, og samtidig delt opp i fire sektorer: Kaukasisk, turko-tatarsk, finsk-ugrisk, og en teknografisk sektor. I 1935 hadde komiteen 35 lokale underkomiteer, og den var involvert i dannelsen av 70 nye skriftspråk.

De fleste store ikkeslaviske språkene i Volgaområdet hadde allerede kyrilliskbaserte skriftspråk før revolusjonen. Av disse fikk komi og udmurtisk latinske skriftspråk, mens de mariske og mordvinske språkene holdt på sine kyrilliske alfabeter. Den kyrilliske ortografien til språk som marisk og mordvinsk ble forbedret i tiden frem mot 1937. Etter 1937 ble de ortografiske prinsippene endret til mer russiske prinsipp, og dermed mindre egnet til språkene de var beregnet for.

Skriftfestingen av nye språkRediger

 
Felles latinsk alfabet for de nordlige folkene, 1930 (fra: Единый северный алфавит (проект). Издание ДБ общества краеведения. Хабаровск 1930)
  • En komite for de nordlige folkene ble opprettet i 1924, og de fikk sin egen lærerskole og forskingsinstitutt i 1930[5]
  • Komiteen utarbeidet et felles latinsk alfabet til bruk for alle nordlige folkegrupper
  • Det konkrete arbeidet med å bestemme hva som var et språk og hva som var en dialekt av et annet språk, hvilke lyder som var i språket, og hvordan skriftspråket skulle utarbeides, ble delvis utført av ulike grupper av lingvister og etnografer nedsatt av det sovjetiske vitenskapsakademiet (for eksempel for de nordlige folkegruppene, som stort sett var analfabeter).

Før revolusjonen satt flere kommunister i fengsel i Sibir, noe som i flere tilfeller resulterte i lingvistiske arbeider: V:I.Jokhelson om korjakisk, jukagirsk og aleutisk, V.G. Bogoraz-Tan om tsjuktsji, itelmensk og lamutisk, og Lev Jakovlevitsj Shternberg om giljakisk og ainu. På initiativ fra Bogoraz-Tan og Shternberg ble det satt i gang undervisning i nordlige språk ved det nordlige fakultetet ved Universitetet i Leningrad i 1926.[6]

Etter den tiende partikongressen ble det nordlige fakultetet ved Leningrads institutt for østlige saker grunnlagt. Senere, da arbeidet med å lage nye skriftspråk ble intensivert rundt 1930, ble Institut Narodov Severa (INS) oppretta. INS var en sentral institusjon i arbeidet med å gjennomføre den sovjetiske språkpolitikken, i løpet av 1930-tallet arbeidet det ca. 300 personer ved INS med skriftfastsettelse av språk, og utarbeiding av skolebøker og annen litteratur.

1937 og overgangen til kyrillisk skriftRediger

I 1937 gikk Sovjetunionen over til å bruke kyrillisk i stedet for latinsk for alle de språkene som hadde fått nytt alfabet etter revolusjonen (eldre skriftspråk ble ikke skiftet ut). I vest er det dessverre denne hendelsen som er best kjent, selv om det å i det hele tatt analysere og skriftfeste så mange språk var det som virkeleg var en bragd. Her er det Isajev sier om saken:

«But why, it may be asked, was a transition to Russian alphabet not carried out immediately? (…) During the first years of Soviet power a transition to the Russian script could easily have been interpreted as a return of the old Russifying policy of tsarist times. A certain period of time was therefore needed before Soviet peoples could realise and sense the need for a transition to the Russian script.»[7]

Og hvorfor var dette så viktig? Isajev starter et kapittel i boken sin med overskriften The conversion to the Russian script as a factor promoting convergence among Soviet peoples. (s. 255). Han siterer også partirapporter fra 1936 som kritiserer den pågående latinifiseringen (rapport til SK SUKP om den østsibirske regionkomiteen i Kommunistpartiet):

Det felles nordlige alfabetet og det felles skriftspråket som har blitt laget (for evenki) av Leningradinstituttet for folkene i nord er klart formalistisk i sitt begrepsapparat («formalistic in conception»). […] De nordlige områdene «er bokstavelig talt oversvømt med latinifisert litteratur, særlig i evenki, og det er ikke en gong lagerplass til så mange bøker. Evenkiane selv er ikke i stand til å lese disse bøkene, på grunn av de kunstig skapte ordene i dem. […] Det ville være enklere og mer effektivt å basere den skevne formen av språket til disse folkene på det russiske alfabetet for å gjøre det lettere for evenkiske arbeidere å lære den skriftlige varianten av begge disse språkene – både morsmålet deres og russisk».

11. februar 1937 vedtok Sovjetunionens sentrale eksekutivkomites nasjonalitetsråd en resolusjon om en overgang til det russiske alfabetet for alle språkene til de nordlige folkene.[8] Det er likevel ingenting i de samtidige kjeldene som avslører slike hemmelige planer om å gå over til russisk etter en stund allerede frå starten av. Tvert i mot er det vanskelig å tolke den veldige entusiasmen for arbeidet som noe annet enn ærlige planer, for alle de som var involverte i det.

1937–1960Rediger

Selv om skriftspråkspolitikken ble lagt om fra kyrillisk til latinsk, og selv om lånord ble importert frå russisk i stor skala (på same måten som norsk får lånord frå engelsk i dag) lå hovedtrekkene i den sovjetiske språkpolitikken fast fram til ca. 1960, dvs. frem til Khrustsjov. Minoritetene fikk skoleopplæring på morsmålet sitt. Unntakene var de deporterte nasjonalitetene, elever som bodde utenfor de nasjonale områdene «sine», visse folk i grenseområda mot vest, som kildinsamene, og minoriteter med færre enn ca. 1000-2000 talere.

1960 fram til slutten av SovjetperiodenRediger

 
Sovjetisk frimerke med bilde av den ossetiske dikteren Kosta Khetagurov fra 1989. Khetagurov er en av få ikke-russiske sovjetiske forfattere som ble hedret med en slik avbilding.

Det som gjør at 1960 er et sentralt skille er at Khrusjtsjov kom med nye skolelover. Khrusjtsjovs maktovertagelse resulterte i en markant omlegging av den sovjetiske språkpolitikken, til en mer russiskdominert politikk. Dette kom klart frem i et sitat fra paragraf 19 i den nye skoleloven:[9]

«(…) Spørsmålet om å gi foreldre som vil sende barna sine til en skole der undervisningen blir gitt på språket til ei av unionsrepublikkene eller de autonome republikkene må bli vurdert. Barnet kan, om det vil, få undervisning på russisk. Og, vice versa, om et barn går på en russisk skole kan det, om det vil, studere språket til en av unionsrepublikkene eller de autonome republikkene. (…) Å sikre foreldre rett til å bestemme hvilket språk et barn bør studere som et obligatorisk emne vil være den mest demokratiske fremgangsmåten. Det vil eliminere en arbitrær framgangsmåte i dette viktige spørsmålet, og det vil gjøre det mulig å få slutt på praksisen med å overlesse barna med språkstudier. (…)»

For å forstå innholdet i denne paragrafen gjelder det å tolke begrepet «velgfrihet» riktig. I den gamle loven hadde skolen plikt til å gi undervisning på morsmålet til barna. Etter den nye loven kunne barna «frivillig» velge russisk. Valgfriheten var med andre ord frihet for planleggerne til å bruke russisk, og ikke frihet for individet til å velge selv. Resultatet av den nye lova kom umiddelbart, nye læreplaner ble gjennomført i tidsrommet 1960-63. Effektene av loven ser man i den russiske skolen i dag. Bare to nasjonaliteter (tatarene og basjkirene) har morsmålet sitt som opplæringsspråk gjennom hele skoletiden, mens alle andre enn de aller minste nasjonalitetene hadde opplæring på morsmålet sitt før 1959. For alle de andre minoritetene, også for de finsk-ugriske folka, er det i beste fall opplæring på eget morsmål bare i småskolen. For de små folkegruppene i nord er det ikke opplæring på morsmål i det hele tatt.

ReferanserRediger

  1. ^ Lenin 1977 [1915] s. 214
  2. ^ Isaev 1977
  3. ^ Bjørnflaten 1982:141, Crisp 1989:31
  4. ^ Crisp 1989:26, Slepcov 1986:112ff
  5. ^ Kreindler 1985
  6. ^ Isajev
  7. ^ Isajev, s. 243
  8. ^ Isaev 1977:252
  9. ^ her sitert etter Yaroslav Bilinsky, 1962

LitteraturRediger

  • Bilinsky, Yaroslav, 1962: The Soviet Education Laws of 1958-9 and Soviet National Policy. Soviet Studies 14:138-157. Oxford
  • Bjørnflaten, Jan 1982: Marr og språkvitskapen i Sovjetunionen. Novus forlag.
  • Isaev , M.I. 1977: National Languages in the USSR: Problems and Solutions. (Russisk original: Resjenie natsional'no-jazykovykh problem v SSSR. Progress Publishers, Moskva.
  • Lenin, V.I. 1977 [1915]: Om nasjonenes rett til sjølbestemmelse. Utvalgte verker 5, Oktober.
  • Literaturnye jazyki i revolutsija [Written Language and the Revolution]. Issue 1, Moskva-Leningrad 1933.
  • Kreindler, Isabelle (red.) 1985: Sociolinguistic Perspectives on Soviet National Languages. Contributions to the Sociology of Language 40. Mouton de Gruyter.
  • Slepcov, P.A. 1986: Jakutskij literaturnyj jazyk. Izdatel'stvo Nauka, Novosibirsk.
  • Trosterud, Trond 1995: Sovjetisk språkpolitikk. Finsk-ugriske språk i Russland i eit historisk-politisk perspektiv. Nordisk Østforum 3:40-45.
  • Trosterud, Trond 1997: Sovjetisk språkpolitikk og dei små minoritetane. Nordisk Østforum 3:71-78.