Åpne hovedmenyen
«Et sognebud», litografisk reproduksjon av et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858, viser en prest som gir nattverd til en døende i et norsk bondehjem tidlig på 1800-tallet.
Sykesalving («den siste olje») er et sakrament i den katolske og ortodokse kirken, og en velsignelseshandling i flere andre kirkesamfunn, også tidvis Den norske kirke. «Den første og siste nattverd» (La primera y última comunión), malt av venezuleaneren Cristóbal Rojas 1888, viser en katolsk prest som besøker ei jente som er døende av tuberkulose.

Soknebud eller sognebud, også kalt berede (berette),[1] er en prests nattverdsbesøk hos sjuke og døende. Handlinga blir forretta etter et spesielt ritual. Soknebud kan også forrettes for mennesker som ikke er syke eller døende, men bare ønsker nattverd (og/eller skriftemål) hjemme.

PraksisRediger

Soknebud er besøk av prest hos folk som ligger sjuke eller for døden, sånn at presten kan snakke og be med de sjuke og dele nattverd.

Når prestene er budsendt, vil de først samtale med den sjuke, gjerne i enerom, sånn at de kan være sikker på om han eller hun ønsker nattverd. Presten vil da også få vite om den sjuke ønsker å skrifte.

Kirken har en egen liturgi for soknebud. Etter ordninga i Den norske kirken kan en prest eller diakon gå i soknebud. Liturgien blir innledet med salmesang, fortsetter med ei kort bønn og Fadervår før liturgen forretter nattverden for dem som er tilstede. Han vil avslutte med den aronittiske velsignelse og gjerne en salme. Presten skal bære embetsdrakt hvis det er mulig.[2]

M. B. Landstad har beskrevet et soknebud i diktet «Et Sognebud» (1842).

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger