Sluttstabilitet

En båts evne til rette seg opp

Sluttstabilitet eller sekundærstabilitet er en båt sin evne til å rette seg selv opp fra store helningsvinkler, i motsetning til initialstabilitet som er en båt sin evne til å motvirke helning ved små vinkler (typisk opp til 10°).[1] Innen skipsteknikk er initialstabilitet og sluttstabilitet viktig ved design av små båter, mens man for større skip fokuserer på flytestabilitet.

Sammenlignet med initialstabilitet rediger

Inital- og sluttstabilitet kan gå på bekostning av hverandre når man skal designe en farkost. Altså kan man komme ut for at en en farkost med dårlig initialstabilitet har god sluttstabilitet, eller at en farkost med dårlig sluttstabilitet har god initialstabilitet.

Større dekksbredde og mer initialstabilitet reduserer sluttstabiliteten, og vil medføre at båten blir vanskeligere å rette opp igjen til en stabil oppreist posisjon dersom den kommer over en viss vinkel. Mer sluttstabilitet vil derimot gjøre at skroget blir mer selvopprettende fra store helningsvinkler.

Kajakker rediger

En kajakk med mer initalstabilitet kan være enklere å komme i gang med for en nybegynner. Sluttstabilitet forteller noe om hvor stabili en kajakk vil være ved "sideveis belastning i sjøen, og vektlegges ofte av mer erfarne padlere".[2]

Andre typer skipsstabilitet rediger

  • Initialstabilitet
  • Tertiærstabilitet: for kajakkrulling er tertiærstabilitet hvor stabil en kajakk er opp-ned, og det er da ønskelig med lav tertiærstabilitet (gjør det enklere å rulle opp)

Se også rediger

Referanser rediger

Kilder rediger

  • Johnson, Shelley (2009). The Complete Sea-Kayakers Handbook, Second Edition. Asbjorn Jokstad. s. 20. ISBN 0071748717.