Slaget ved Lake George

slag i syvårskrigen

Slaget ved Lake George ble utkjempet den 8. september 1755 nord i Provinsen New York. Slaget var en del av Storbritannias forsøk på å drive franskmennene ut fra Nord-Amerika i den franske og indianske krigen.

Benjamin Wests maleri:William Johnson som redder livet til Baron Dieskau etter slaget

På den ene siden sto 1 500 franske og indianske soldater kommandert av Baron de Dieskau og på den andre siden 1 500 kolonisoldater under William Johnson og 200 mohawkindianere ledet av en kjent krigerhøvding, Hendrick Theyanoguin


SlagetRediger

 
William Johnsons befestede leir under slaget ved Lake George er avmerket bokstaven D på dette kart fra samtiden. Skansen Mot nord er Fort William Henry, som Johnson behynte å bygge ettere slaget. Tegnet av Johnsons ingeniør, William Eyre.

FelttogetRediger

William Johnson, som nylig hadde blitt utpekt som britisk agent til irokekeserne, nådde sydenden av Lac Saint Sacrement den 28. august 1755 og ga innsjøen navnet Lake George til ære for kong Georg II. Planen til Johnson var å rykke frem via Lake George og Lake Champlain for å gå til angrep på det franske fortet, Fort Saint-Frédérick ved Crown Point, som var særdeles viktig for forsvaret av Canada

Dieskau ønsket å stoppe fremrykkingen til Johson og hadde alt forlatt Crown Point og slått leir ved Carillon, som lå mellom de to innsjøene. Den 4. september valgte Dieskau å gå til angrep på leiren til Johnson i det nybygde Fort Edward (på den tiden kalt Fort Lyman) ved Hudson River. Målet hans var å ødelegge båtene, forsyningene og artilleriet som Johnson trengte til felttoget sitt. Han forlot halve styrken sin ved Carillon, og førte resten langs en alternativ rute til Hudson, og satte mennene sine i land ved South Bay og marsjerte videre langs Wood Creek . Med 222 franske regulære grenaderer fra Régiment dere La Reine og Régiment Languedoc, 600 kanadiske militssldater og 700 Abenaki og Caughnawaga Mohawker nærmet Dieskau seg Fort Edward om kvelden den 7. september 1755.

Johnson, hadde slått leir 21 km lenger nord ved Fort Edward ved Lake George, og speiderne hans ga ham melding om fiendtlige styrker sør for ham. Han sendte da et bud for å advare de 500 mennene sine i garnisonen i Fort Edward. Budet ble derimot forhindret eller forsinket, og like etter ble et enkelt forsyningstog tatt, slik at styrkene til Johnson fikk vite alt om fordyinssituasnon. Franskmennenes indianere holdt et råd og bestemte seg for at de ikke ville delta i stormingen av fortet, fordi de mente at det ville være kanoner der. Så om morgenen ga Dieskau ordre om å marsjere til innsjøen..

Kl. 9 om morgenen den 8. september sendte Johnson oberst Ephraim Williams med 1 000 soldater fra Williams Massachusetts' regiment og oberst Nathan Whiting Connecticuts regiment samt 200 mohawksoldatrer for å forsterke Fort Edward. En desertør fra Williams advarte franskmennene om at de var på vei, og Dieskau blokkerte veien med de grenaderene sine og sendte de kanadiske og indianske soldatene for å ta amerikanerne i bakhold fra begge sider av veien.. De lå på vakkert i en kløft 5 km sør for dagens landsby Lake George .

«The Bloody Morning Scout»Rediger

Soldatene til Williams marsjerte rett inn i fellen og ble skutt på av fiendens musketter I det som ble kalt «The Bloody Morning Scout» hvor både Williams og Hendrick ble drept sammen med mange av soldatene sine. Dieskau fikk så de franske soldatene til å skyte på fienden. De fleste av ny-englenderne flyktet mot leiren til Johnson, mens om lag 100 soldater under Whiting og oberstløytnant Seth Pomeroy og de fleste overlevende mohawksoldatene kjempet seg tilbake. Den amerikanske baktroppen klarte å påføre franskmennene store tap da de fulgte etter dem. Pomeroy noterte at mennene hans «drepte mange av dem; de så ut til å falle som duer». En av de som ble drept i denne fasen av slaget var Jacques Legardeur de Saint-Pierre, en høyt respektert kommandant for de kanadiske og indianske styrkene til Dieskau. Da han falt førte det til at det tok motet fra mange av soldatene hans, særlig de franske indianerne.

Angrepet på Johnsons leirRediger

Dieskau ga ordre til de kanadiske og indianske soldatene om å følge opp med et angrep på leiren til Johnson. Tapet av lederen deres hadde derimot ødelagte moralen deres og caughnawagane ønsket ikke å angripe en forskanset leir, hvor blant annet flere hundre mohawkarar var en del av forsvaret. Abenakiene ville ikke rykke fram uten caughnawagene og det ville ikke kandierne heller. Dieskau håpet å bringe skam over indianerne og førte personlig de 222 franske grenaderene sine, seks i bredden langs Lake Road for å ta leiren til Johnson. Johnson hadde her barrikadert leiren med vogner, båter og nedhogde trær. Da grenaderene var ute i åpent lende, sendte amerikanerne tre kanonskudd med kardesker mot franskmennene og rammet de kraftig. Da Johnson ble skadet og måtte trekke seg tilbake til teltet sitt for behandling, tok general Phineas Lyman over kommandoen. Da Dieskau ble alvorlig skadet, trakk franskmennene seg tilbake.

Bloody PondRediger

Samtidig så oberst Joseph Blanchard, kommandøren på Fort Edward, røyk fra slaget sendte 120 mann av sted for å undersøke. De kom på den franske baktroppen bakfra og jaget de bort. De så så 300 franskmenn mellom trærne og åpnet ild mot dem. Skytingen pågikk frem til mørket senket seg, før amerikanerne trakk seg tilbake til leiren. Franskmennene tapte stort. Like etter ble de franske soldatene ble kastet i et tjern som senere er blitt kalt Bloody Pond.

Etter at franskmennene trakk seg tilbake, fant amerikanerne rundt 20 alvorlig skadede franskmenn, blant de Baron Dieskau, som hadde blitt skutt i urinblæren.

TapRediger

Det er usikkert hvor store tapene var, siden det er mange fortellinger fra slaget, men de fleste holder seg til tall omkring 200-350 på hver side. Historikeren Pete Palmer holder seg til dette anslaget insin historiebok.

FølgerRediger

Selv om slaget i seg selv ikke ble avgjort ved ekspedisjonen til Johnson ble den etter hvert stoppet ved Fort Saint-Frédérick, så det strategiske resultatet ved Lake George var viktig. Johnson klarte å rykke et godt stykke nedover innsjøen og bygde Fort William Henry. Historikeren Fred Anderson skriver at om Dieskau hadde klart å stoppe Johnson ved Fort Edward, så ville det ikke bare ha endt trusselen mot Fort Saint Frédéric, men soldatene fra New York og New England måtte da ha trukket seg helt tilbake til Albany..

KuriosaRediger

Dødsfallet til Ephraim Williams ble nevnt i tidlige versjoner av den satiriske sangen «Yankee Doodle».

LitteraturRediger

  • Millard, James P.: The Battle of Lake George: September 8, 1755, The Lake Champlain and Lake George Historical Site, America’s Historic Lakes, 2004 published online at: http://www.historiclakes.org/wm_henry/lg_battle.html
  • Palmer, Peter S.: History of Lake Champlain, from its first exploration by the French in 1609 to the close of the year 1814. Frank F. Lovell and Company, New York, 1886,
  • Reid: The Story of Old Fort Johnson, Sir William Johnson at the Battle of Lake George
  • Steele, Ian K.: Betrayals: Fort William Henry & the "Massacre",. Oxford University Press, Inc., New York, 1990, ISBN 0-19-505893-3, p. 53