Slaget ved La Concepción
Slaget ved La Concepción (spansk: El combate de Concepción) ble utkjempet den 9. og 10. juli 1882 under den chilenske militær-operasjonen «Campaña de la Breña o Sierra» under salpeterkrigen. Salpeterkrigen var en konflikt mellom alliansen Peru/Bolivia og Chile, men Bolivia var ikke lenger involvert i stridshandlingene da slaget ved Concepción fant sted. Kampene foregikk i over 3 000 meters høyde på høysletten Altiplano i Peru. I slaget ble en chilensk avdeling på 77 soldater under kommando av kaptein Ignacio Carrera Pinto utslettet av en peruansk avdeling på 1300 mann, hvorav mange kun var bevæpnet med spyd.[3] Den peruanske avdelingen var ledet av oberst Juan Ambrosio Salazar, og etter totalt 17 timers kamp vant Peruanerne slaget ved småbyen Concepción i Andesfjellene i Peru.[2]
| Slaget ved La Concepción | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Salpeterkrigen | |||||||
.jpg) Tegning av kampene som fant sted nær kirken | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Peru | Chile | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Oberst Juan Gasto | Kaptein Ignacio Cerrera Pinto † | ||||||
| Styrker | |||||||
| 300 soldater og 1000 geriljasoldater | 77 soldater | ||||||
| Tap | |||||||
| Ifølge chilenske kilder: 250 geriljasoldater drept[1] Ifølge peruanske kilder: 40 soldater skadet eller drept[2] | 77 soldater | ||||||
Bakgrunn for slaget rediger
Etter nederlaget ved Miraflores og okkupasjonen av den peruanske hovedstaden Lima tidlig i 1881, rømte mange av offiserene fra den peruanske hæren opp i Andesfjellene for å organisere fortsatt motstandskamp. Blant disse offiserene var oberst Andrés Avelino Cáceres som under hele krigen hadde vært en dyktig taler og inspirator som rekrutterte et stort antall peruanske bønder til milits-styrkene.
Den chilenske okkupasjonen av deler av Peru var under ledelse av den nyutnevnte admiral Patricio Lynch. Han hadde satt seg som mål å knuse den gjenværende peruanske motstanden i Andesfjellene. Derfor sendte Lynch en divisjon som ble delt opp i flere avdelinger i håp om raskt å rense Andesfjellene for væpnet motstand, og ta kontroll over de viktigste fjellbyene. Den første store avdelingen som ble sendt opp i fjellene var en styrke under ledelse av den chilenske offiseren Ambrosio Letelier. Letelier hadde utmerket seg tidligere i felttoget, og hadde fått graden comandante (tilsvarer noenlunde kommandørkaptein i Norge). Han utførte oppdraget sitt, men begikk mange brutale overgrep mot sivilbefolkningen. Overgrepene gjorde det lettere for peruanerne å rekruttere soldater til styrkene sine. De spredte chilenske avdelingene ble snart utsatt for hissige angrep fra innfødte montoneros - paramilitære styrker som ville hevne ofrene for chilenernes brutale fremferd. For å unngå nederlag i fjellene, ble Letelier tvunget til å trekke seg tilbake nordover mot Cerro de Pasco, og så vestover ned fra fjellene via Canta mot Lima for å omgruppere og reorganisere styrkene sine. I høyfjellene ble de innhentet av peruanske styrker ledet av Manuel Encarnacion Vento. Trefningen fant sted i over 4 000 meters høyde ved fjellgården Sángrar der den chilenenske baktroppen ledet av Jose Luis Araneda hadde forskanset seg. De greide å slå tilbake gjentatte peruanske angrep, og peruanerne ga til slutt opp slik at Leteliers styrker kom seg unna og ned til Lima. Vel fremme i Lima ble Letelier stilt for krigsrett av Lynch og dømt for både underslag og de brutale overgrepene mot sivilbefolkningen. Han ble sendt tilbake Chile, men ble senere benådet og fortsatte i den chilenske hæren[4]
I begynnelsen av 1882 sendte chilenerne oberst Estanislao del Cantos nyopprettede «Division del Centro» på 2 300 soldater opp i fjellregionen Junin for å opprette ro og orden. Oberst del Canto hadde også fått ordre om å finne og nedkjempe de peruanske styrkene til Caceres. «Division del Centro» besto av 2. linjeinfanteriregiment, infanteriregiment «Lautaro», 6. linjeinfanteriregiment «Chacabuco», en eskadron fra kavaleriregimentet «Carabineros de Yungay», og et batteri fra 1. Artilleriregiment. Den 5. februar 1882 møttes styrkene til Caceres og del Canto i de første trefningene. Det peruanske regjeringsapparatet var i oppløsning, og det var forvirring og uenighet blant hær-avdelingene hvem som hadde kommandoen. Den 22. februar beseiret Caceres' styrker en annen avdeling peruanere ved den lille byen Acuchimaya. Soldatene i den beseirede avdelingen ledet av oberst Arnaldo Panizo talte 1 500 mann, og etter kampene sluttet de seg til Caceres' hær.
De peruanske styrkene rediger
Geriljastyrkene rediger
Den 8. februar ble den peruanske oberstløytnanten Ambrosio Salazar sendt til distriktet Comas vest for Concepción for å danne en geriljastyrke. Dette gikk til å begynne med dårlig da de lokale bøndene var uvillig til å slutte seg til geriljaen. Det ble bedre oppslutning etter at Salazars rekrutteringsarbeid fikk støtte av borgermesteren i Huancayo som selv hadde opplevd brutaliteten til den chilenske hæren. Han besluttet derfor å sende 50 menn og 30 kanoner for å hjelpe den peruanske militsgeriljaen. Etter støtten fra borgermesteren i Huancayo fikk Salazar også støtte fra flere andre små landsbyer både med menn og våpen. Han syntes likevel ikke geriljaen var sterk nok og sendte bud til Caceres' hovedstyrker for å be om støtte.
Ambrosio Salazar måtte innse at geriljasoldatene var for dårlig utstyrt, ettersom de fleste bøndene kun var bevæpnet med spyd. Han gjorde derfor et siste forsøk på å organisere geriljaen, og i begynnelsen av juli 1882 ankom to avdelinger sendt av Caceres for å hjelpe Ambrosio Salazar i organiseringen av styrkene. De to nyankomne avdelingene hadde også ordre om å angripe den chilensk-kontrollerte byen Concepción. Salazars styrker besto av to deler. Delen bestående av bønder bevæpnet med spyd døpte han «Guerrilla Andamarca», og styrkene med skytevåpen - inkludert de to nyankomne avdelingene - ble døpt «Cazadores de Comas».
Hærstyrkene rediger
Rapporter om de chilenske styrkenes anstrengte situasjon i Andesfjellene nådde Caceres. Dette så han på som en ypperlig mulighet til å styrke de peruanske soldatenes moral, og drive de chilenske troppene ut av fjellområdene. Ettersom de chilenske øverstkommanderende ikke tillot tilbaketrekning, og styrkene i de chilenske garnisonene var for svake til å utføre større offensive operasjoner, iverksatte Caceres flere samtidige angrep på chilenske styrker i fjellene. Styrker under ledelse av Gasto (Det chilenske 4. regiment) og avdelingen «Libres de Ayacucho» var allerede sendt for å knekke Salazars gerilja. Disse styrkene ble omdirigert for å ødelegge en rekke broer før de skulle marsjere mot byen Concepción. De rakk ikke frem til slaget. På samme tid ble den peruanske obersten Maximo Tafurs styrker sendt til Marcavalle nær den strategisk viktige fjellbyen La Oroya for å nedkjempe den chilenske garnisonen og ta kontroll over broen der. Dette blokkerte chilenernes retrettmulighet nordover til Lima.
De chilenske styrkene rediger
Den chilenske «Division del Centro» under oberst Del Canto ble delt opp i mindre enheter og spredt over den sørlige regionen av de peruanske Andesfjellene. Disse små garnisonene led av mangel på forsyninger av mat, medisiner og ammunisjon.[5] Mange chilenske soldater mistet livet på grunn av høydesyke kombinert med kulde, og sykdommene tyfus og kopper. Oberst Estanislao del Canto var derfor meget bekymret for stridsevnen til soldatene, og han ba om tillatelse fra de chilenske myndighetene til å trekke sine styrker ut av fjellregionen, noe som ble avslått av myndighetene. Del Canto reiste derfor selv til Lima for å insistere på at styrkene måtte trekkes ut, og etter et møte med øverstkommanderende Jovino Novoa ble tillatelse til tilbaktrekking gitt.[6] Planen for tilbaketrekningen var at soldatene i de forskjellige garnisonene skulle slutte seg til hovedstyrken etterhvert som den marsjerte nordover mot La Oroya og Lima.
Garnisonen i Concepción rediger
Den chilenske garnisonen i Concepción besto av fjerde kompani fra 6. linjeinfanteriregiment «Chacabuco», og var på totalt 77 mann (73 menige og 4 offiserer/befal). De hadde også med seg 3 kvinnelige kokker hovorav en var gravid, og en annen hadde med seg sitt 5 år gamle barn.[7] Disse mennene var under kommando av kaptein Ignacio Carrera Pinto. Han var nylig blitt forfremmet til kaptein, men ettersom han ble drept under slaget ved Concepción fikk han aldri vite det selv. Concepción utgjorde chilenernes frontlinje, men garnisonens situasjon var prekær, og de manglet både mat og ammunisjon. Ammunisjonsbeholdningen var nede i kun ett hundre patroner per soldat. Kompaniet hadde heller ikke tyngre våpen å hjelpe seg med. Kaptein Pinto hadde blitt informert om planene for tilbaketrekningen, og ventet på hovedstyrkens tilbaketog for å slutte seg til. 8. juli mottok garnisonen informasjon fra divisjonssjef del Canto i Huancayo at en gruppe sårede soldater med eskorte ville passere Concepción. I samme melding ble det advart om mulige angrep fra montoneros (geriljagrupper) i området[5]. De 77 mennene i Pintos kompani i Concepción ble satt i høy beredskap i påvente av enten geriljaaktivitet eller den varslede tilbaketrekningen. Del Cantos hovedstyrke med blant annet 6. linjeinfanteriregiment «Chacabuco» lå i Huancayo (24 kilometer sør for Concepción), men regimentets tilbaketrekning ble hindret av angrep fra peruanske montoneros (gerilja). I tillegg var den chilenske garnisonen i Marcavalle nær La Oroya nedkjempet av peruanerne, noe som blokkerte chilenernes foretrukne retrettrute videre til Lima.
De chilenske forsvarsstillingene rediger
Ettersom garnisonen i Concepción var tynt bemannet, måtte Carrera Pinto utnytte styrkene på best mulig måte for å kunne slå tilbake et eventuelt angrep. Hans plan var å forskanse seg rundt byens torg og vente på de chilenske hovedstyrkene som snart skulle ankomme. Concepcións torg hadde kaserner på én side og kirken på en annen side, og det var 3 adkomstveier som de peruanske troppene kunne komme inn fra. Derfor ble soldatene delt inn i 3 grupper som skulle gå i stilling ved hver sin adkomstvei. På det nordlige hjørnet stod nestkommanderende løytnant Luis Cruz Martinez klar med omtrent tjue soldater, på det nordvestlige punktet stod det også tjue mann og på det sørlige hjørnet hadde Julio Montt Salamanca ansvaret for de resterende 16 soldatene. Dersom en av disse stillingene ble overmannet var planen at alle skulle trekke seg tilbake til byens kaserne.
Slaget rediger
Den 8. juli forlot Salazars styrker landsbyen Comas 35 kilometer nordøst for Concepción, og ankom samme kveld San Antonio de Ocopa hvor de slo leir. Der ble de informert av biskop Manuel Teodoro de Valle om chilenernes troppebevegelser i og rundt Concepción. 9. juli marsjerte de fra Santa Rosa Ocopa gjennom Alayo, Quichuay og Latay. I mellomtiden hadde oberst Gastó sendt en håndfull soldater til høydedraget Cerro León for å holde utkikk med hovedveien mellom Huancayo og Concepción i tilfelle de chilenske styrkene i Huancayo skulle sette seg i bevegelse mot Concepción.[7]
Det første angrepet rediger
Salazar ledet geriljaen og kom fra høyden Cerro León i sør, mens Juan Gasto ledet de regulære styrkene som rykket frem fra nord. Ved 14:30-tiden lørdag 9. juli kom Gastos styrker over høydedraget Cerro Piedra Parada mindre enn 1 kilometer nord for Concepción. Etter å ha omringet byen, ga Gasto chilenerne et ultimatum som i grove trekk gikk ut på: Fortsatt motstand er fånyttes. Overgi dere eller dø. Kaptein Carrera Pinto avslo indignert:[5]
Mi abuelo esta esculpido en bronce en la Alameda de Santiago, no seré yo quien lo manche
(Det står en bronsestatue av min bestefar i Santiago, og jeg er ikke den som skal skitne den til)
Salazar beordet angrep med alle tilgjengelige mannskaper. De peruanske styrkene begynte å rykke frem mot byens torg for å komme på skuddhold av fienden. Chilenerne var forberedt på nærkamp, og soldatene hadde satt bajonettene på riflene sine[5]. Oberst Juan Gasto etablerte en kommandopost nær sentrum, og dirigerte styrkene sine derfra.
Deler av geriljastyrkene til Salazar angrep den chilenske flanken, og tvang chilenerne til raskt å reorganisere seg. Chilenerne dannet to linjer som åpnet ild mot bøndene. Bøndene som var utstyrt med spyd falt raskt og derfor trakk de som ikke mistet livet seg tilbake. I et nytt angrep ble de chilenske troppene målskiver for skarpskyttere som hadde tatt stilling på flere av takene i byen. Angrepene presset de chilenske soldatene til å trekke seg tilbake til kasernene og barrikadere seg der.
Litt etter klokken 19:00 ankom peruanske militsgrupper fra distriktene Mito og Orcotuna under ledelse av henholdsvis Teodosio López og Aurelio Gutiérres. Kaptein Carrera Pinto visste utmerket godt at situsjonen var desperat, og han beordret 3 ordonnanser til å forsøke å snike seg forni fiendens linjer og varsle del Canto i Huancayo om at de trengte forsterkninger raskt. Alle tre ordonnansene ble imidlertid oppdaget og drept av peruanerne. Da natten senket seg visste Oberst del Canto i Huancayo ingenting om angrepet som pågikk i Concepción. I ly av mørket rykket peruanerne nærmere og fortsatte å skyte mot kasernen der chilenerne hadde forskanset seg.
Det andre angrepet rediger
Via kaptein Revilla fikk Salazar vite at Gasto hadde fått ordre ovenfra om å trekke styrkene sine tilbake og overlate til Salazar å ta Concepción. Salazar gikk til angrep på kasernene, godt hjulpet av 11 innbyggere bevæpnet med rifler. Den chilenske kommandanten Carrera Pinto prøvde å bryte ut gjennom de peruanske rekkene ved å gå til stormangrep med bajonetter. Angrepet mislyktes, og Pinto ble selv skadet i armen. Chilenerne i kasernen måtte flykte, men kom seg inn i kirken like ved.
De peruanske troppene greide å sette fyr på taket av kirken. Samtidig brukte chilenerne sine siste kuler ved å skyte mot peruanerne som tente på taket. Da kirken tok fyr brøt det ut panikk hos de gjenlevende chilenerne, noe som førte til at de delte seg opp og barrikaderte seg inne i noen av husene som lå rundt kirken. Kaptein Carrere Pinto skutt og drept av en peruansk skarpskytter på morgenkvisten søndag 10. juli. Chilenerne greide å komme seg tilbake til den nedbrente kirken der Arturo Perez Canto tok over kommandoen.[8] Klokken 07:00 den 10. juli var geriljastyrkene som var bevæpnet med spyd klare til kamp, og klokken 10:00 brukte chilenerne opp sine siste patroner. En time senere, klokken elleve, var den chilenske garnisonen redusert fra 77 til 9 mann, og løytnant Luis Cruz Martinez tok over kommandoen[2]. Et nytt angrep forårsaket fire nye drepte på chilensk side. Med dette anmodet Salazar de gjenlevende 5 soldatene om å overgi seg, men Luis Cruz Martinez avviste tilbudet. Svaret utløste et peruansk kuleregn, og de fem siste soldatene ble drept. Salazar og troppene hans forlot byen senere samme dag.
Etter kampene rediger
Etter den 17 timer lange kampen hadde den peruanske hæren 40 drepte eller sårede. Militsen (geriljahæren) hadde lidt større tap, med 250 soldater døde. Alle de 77 chilenske soldatene ble drept i kampene. På ettermiddagen 10. juli - kun timer etter at de peruanske styrkene hadde forlatt byen - ankom chilenske styrker fra Huancayo. Her fant de 77 døde soldater samt to døde kvinner og et barn. Chilenerne iverksatte represalier og henrettet de fleste gjenværende innbyggerne og raserte deretter byen. Avisreporter Manuel F. Horta fra avisen «El Eco» skildret senere hendelsen slik:[7]
Manuel F. Horta, korrespondent for avisen El Eco de Junín. 26. august 1882
Øverstkommanderende oberst del Canto sendte fire soldater til Santiago i Chile for å overbringe de dårlige nyhetene. De 77 falne chilenske soldatene, ble gravlagt rett utenfor byen. Disse gravene ble ikke funnet igjen før i 1911 ved en arkeologisk utgravning. I dag er det to minnesmerker for slaget, det ene står på torget der kampene foregikk, og det andre der de chilenske soldatene ble funnet gravlagt[9][10].
Kommandantene rediger
Sjefen for de peruanske styrkene Juan Gasto ble forfremmet og fortsatte i hæren. Nøyaktig ett år etter slaget ved Concepción - 10. juli 1883 - ble Gasto drept i kamp under slaget ved Huamachuco. Ambrosio Salazar deltok også i slaget ved Huamachuco, men overlevde krigen og var 89 år gammel da han døde i 1946. Øverstkommanderende for peruanerne Andrés Avelino Cáceres overlevde krigen og var mellom 1886 og 1890 president i Peru.
Chilenernes divisjonssjef Estanislao del Canto Arteaga fortsatte i miltæret etter krigen, og var nestsjef for Chiles militærskole. Han ble senere politisjef i hovedstaden Santiago. I 1891 deltok han som brigadegeneral på congresistas-siden i den Chilenske borgerkrigen. Del Canto nådde til slutt graden General de Division (som tilsvarer generalløytnant i Norge).
Ettermæle rediger
Monumenter som hedrer styrkene som deltok i slaget er reist i både Chile og Peru. I Chile markeres 20. juli som Den Nasjonale Flaggdagen, til ære for de som valgte å dø for flagget fremfor å overgi seg. I Peru markeres dagen som en milepæl for motstanden mot okkupasjonsmakten og som en triumf overfor inntrengere. I Peru blir motstandskampen i fjellene (herunder Slaget i Concepción) minnet med militærparader og utendørs skuespill som gjenskaper kampene (reenactment). Massakren av de chilenske soldatene og de påfølgende represaliene fra chilenerne i Concepción har i mange år vært et betent tema i forholdet mellom de to landene.
Referanser rediger
- ^ Reyno, Manuel; González, Edmundo (1985). La Historia del Ejercito de Chile. Estado Mayor del Ejército de Chile.
- ^ a b c Spansk Wikisource: Salazars offisielle rapport om slaget ved Concepción
- ^ La Guia: La Batalla de Concepción (skrevet av María Celia) Besøkt 27. april 2014
- ^ La Guerra del Pacífico: Teniente Coronel Ambrosio Letelier Arkivert 22. mars 2014 hos Wayback Machine. Besøkt 26. april 2014
- ^ a b c d Ejercito de Chile (Chiles hær): Combate de la Concepción Arkivert 10. mai 2012 hos Wayback Machine. Besøkt 26. april 2014
- ^ Mellafe, Rafael; Pelayo, Mauricio (2004). La Guerra del Pacífico en imágenes, relatos, testimonios. Centro de Estudios Bicentenario.
- ^ a b c La Guerra del Pacifico: Combate de La Concepción Besøkt 11. august 2017
- ^ Estanislao del Canto Arteaga (1927). Memorias Militares. Imprenta La Tracción.
- ^ Luna Vega, Emilio (1982). Perú y Chile en 500 años. Lima: Librería Editorial Minerva.
- ^ Milla Batres, Carlos (1980). «Parte del comandante Ambrosio Salazar al coronel Gastó». Recopilación de Partes y Documentos de la Guerra del Pacífico. Lima. pp. 284 y 287.
Anbefalt litteratur (spansk) rediger
- Cáceres, Andrés (1972). La Guerra del Pacífico, sus campañas.
- del Canto, Estanislao (1927). Memorias Militares. Imprenta La Tracción.
- Mellafe, Rafael, and Mauricio Pelayo (2004). La Guerra del Pacífico en imágenes, relatos, testimonios. Centro de Estudios Bicentenario.
- Ojeda, Jorge. «Second campaign to the Junin Department». Arkivert fra originalen 25. oktober 2009.
- Reyno, Manuel, and Edmundo González (1985). La Historia del Ejército de Chile. Estado Mayor del Ejército de Chile.
Eksterne lenker rediger
- (en) Héroes de La Concepción – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
