Slaget ved Breitenfeld (1631)
Slaget ved Breitenfeld nær Leipzig den 7. september 1631 under tredveårskrigen var et av de største feltslagene og definitivt et av de viktigste i Sveriges historie. Det ble et vendepunkt i tredveårskrigen og medførte at Gustav II Adolf anses som en av tidenes fremste feltherrer.
| Slaget ved Breitenfeld | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Tredveårskrigen | |||||||
 Gustav II Adolf under slaget ved Breitenfeld. | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Sverige  Sachsen | .svg){kind=small} Det tysk-romerske rike .svg){kind=small} Den katolske ligaen | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Gustav II Adolf Gustaf Horn Johan Banér Lennart Torstenson Johan Georg I av Sachsen | Johann Tserclaes Tilly Gottfried Heinrich Pappenheim | ||||||
| Styrker | |||||||
| Totalt: 42 000 23 000 svenske soldater.[1] 18 300 saksere[1] | 35 000[1] katolikker, majoriteten tyskere | ||||||
| Tap | |||||||
| 5 550 mann På svensk side: 3 550[1] døde og på saksisk side 2 000[1] døde | 27 000 mann 7 600[1] døde, 6 000[1] tatt til fange og 10 400 forsvunnet (desertører, eventuelt døde eller tatt til fange) | ||||||
Bakgrunn rediger
Anført av Gustav II Adolf ble en svensk hær landsatt i 1630, på øyen Usedom i Pommern for å gripe inn på protestantismens side i krigen som hadde pågått siden 1618 og skulle vare i totalt i tretti år. Tidigere forsøk på å stoppe keiser Ferdinand IIs framferd over de selvstendige tyske statene hadde mislykkes og protestantismen var truet.
Det fantes flere motiver for Sveriges engasjement i tredveårskrigen. Det fremste var forsvaret av Sverige - å tvinge keiseren til å dra tilbake sine tropper fra nordre Tyskland og dermed fjerne en katolsk marinetrussel og forhindre krig på svensk mark. Herjingene under krigen mot Danmark 1611–1613 mintes fortsatt hos Sveriges befolkning og kunne utnyttes i propagandaen for krigen. Dessuten ønsket Gustav II Adolf å forhindre et samlet katolsk Tyskland og argumenterte for å hjelpe de protestantiske trosbrødrene i Tyskland og propagandaen understreket også Gustav Adolf som «Nordens løve», en gammel tysk legende som innbefatter en frelser som vil komme fra nord og hjelpe de rettro. Motivene for intervensjonen omfattet også et ønske om å kunne ta ut tollavgifter i de viktige tyske elvemunningene. De tre argumentene for en svensk intervensjonen bør ikke sees separat, da de var tett koblet til hverandre.[2]
Organiseringen av troppene rediger
Keiserlige rediger
Den keiserlige armeen under Tilly befal stod oppstilt med et 21 000 manns infanteri i veldige firkanter (såkalte tertier) med pikenerer med seks meter lange pik i midten og musketerer i fronten og langs sidene. Soldatene stod oppstilt i en dybde på opp til tretti ledd og førti ledd bredde. Denne type av tradisjonell formasjon kalte skvadron og hadde spansk opprinnelse («den spanske skolen»). Fordelene med denne oppstilning var ved angrep dets tyngde, som knuste eller skremte i vei alt den møtte. Ulempen var at den var vanskelig å styre og omdisponere. På fløyene stod kavaleriet med 11 000 ryttere.[3]
Det keiserlige artilleriet bestod av mellom 25 og 30 bestykning, hvor minst halvparten var tunge 16- og 24-pund kanoner.[3]
Svensksaksisk rediger
Den nederlandske formasjonen – bataljonen – var en mye mindre rektangel med piker i midten og musketter på sidene. Den var betydelig mer bevegelig og lett å styre, men tålte ikke en terties angrepskraft. Men Gustav II Adolf hadde forberedt seg og organisert en ny formasjon før felttoget: Brigaden (Gula brigaden, Gröna brigaden og Blåa brigaden). En brigade består av tre bataljoner (skvadroner) med små artilleriskyts foran; bevegelig og fortsatt slagkraftig.
I den allierte oppstillingen stod den svenske armeen lengst til høyre med 16 000 manns infanteri oppstilt på to linjer med fire brigader i fremste leddet og tre i den bakre. Bak den ene gruppen stod to rytteriregimenter i reserve. 7 600 ryttere var fordelt på fløyene. Andelen musketerer i den svenske formasjonen var høyere enn i den keiserlige. Denne slagordningen var mer bevegelig da leddene bare var seks ledd dypt og gjorde det mulig å reagere raskt på fiendens bevegelser. Den saksiske armeen med 18 300 mann stod oppstilt til venstre for den svenske i en tradisjonell formasjon da den ikke hadde hatt tid til å trene på den svenske stridsteknikken.[3] [4]
Forholdet mellom musketter og piker var 13 til 8 og sammenlignet med den nederlandske formasjonen hadde Gustav II Adolf øket antall piker. Han hadde også eksperimentert fram en ny teknikk for muskettildgivning; musketerene var i tre ledd der det første skjøt knestående, det andre hukende og det tredje i stående stilling. Ved denne teknikken ble ilden hard og konsentrert.[5]
Førstelinjen til høyrefløy ble ledet av kongen selv mens general Johan Banér anførte den andre linjen. I sentrum førte generalmajor Maximilian Teuffel (som stupte) førstelinjen og oberst John Hepburn den andre og på den venstre fløyen førte feltmarskalk Gustav Horn befalet over den første linjen og oberst Adolf Didrik von Efferen-Hall over den andre. I sentrum, foran første forsvarslinjen, stod oberst Lennart Torstensons artilleri.
Artilleriet bestod av åtte 18- og fire 24-pund kanoner oppstilt framan de svenske troppene, og fem eller seks 3-pund kanoner foran hver brigade. Antallet bestykninger foran de saksiske troppene var noen flere, men kaliberet er ukjent.[3]
Slaget rediger
I slagets første del hadde den svensksaksiske armeen en mindre tallmessig overlegenhet (42 000 mot 35 000). De svensksaksiske troppene hadde tilbrakt natten i full stridsgruppering ved byen Wölchau og dro i gryningen sørover. Begge armeenes rytterpatruljer støtte sammen ved nitiden på morgenen. Ved tolvtiden sto armene oppstilt mot hverandre langs en halv mil lang front. Det keiserlige artilleriet åpnet ild mot den svensksaksiske armeen og en artilleriduell, som varte i et par timer, brøt ut. Det svenske artilleriet under ledelse av Lennart Torstenson var bevegelig og fleksibelt og endret retning for å bedre kunne beskyte fienden. Den svenske høyre rytterfløyen angrep og presset de keiserlige ordentlig. Pappenheims tunge kavaleri, sammen med infanteri, angrep den svenske høyrefløyen, men ilden fra den svenske siden forårsaket alvorlige tap blant rytterne. De lykkes ikke bryte igjennom de svenske leddene, da det stadig dukket opp nye svenske tropper, som hadde vært gruppert lengre bak. Totalt ble det gjennomført sju keiserlige kavaleriangrep.[3]
Samtidig angrep høyrefløyen av de keiserlige under ledelse av Tilly de saksiske troppene, som var i oppløsning og flyktet i panikk. Store deler av det saksiske kavaleriet stod allikevel igjen og bød på videre motstand, men svenskene ble truet av innringningen. Da kom de bevegelige svenske troppene til stor nytte og den svenske venstrefløyen under Gustav Horns befal lykkes å svinge opp og innledet en serie motangrep mot Tillys tropper, noe som medførte at slaget vendte. Uten sin bevegelighet hadde svenskene ikke kunne skape en ny venstrefløy og blitt virkelig omrigget og trolig beseiret.[3]
Det sentrale svenske artilleriet utsatte fiendens stridsledd for kraftig beskytning. Det keiserlige kavaleriet flyktet, mens infanteriet fortsatte å kjempe. De saksiske kanonene, som hadde vært tapt, ble gjenerobret av svenskene og det keiserlige artilleriet ble erobret. Omkring klokken sju om kvelden var striden over. Takket være tappert stridende i en håpløs situasjon, noe som forhindret at de svenske kunne forfølge deres flyktende tropper, unngikk den keiserlige armeen en fullstendig utslettelse.[6] Den svenske armeen hadde vunnet en suksess om gav ekko i hele Tyskland og det øvrige Europa.
Militære konklusjoner rediger
Den katolske ligaens gamle taktikk hadde møtt en mer moderne, som viste seg å være mer fleksibel og som beveger seg raskere. Erfaringen fra slaget ved Breitenfeld medførte at den keiserlige armeen ble omorganisert før de kommende slag. I slaget ved Lützen (1632) det følgende år hadde den spanske skolens tunge enheter blitt forlatt og regimentene blitt omorganisert for å bli mer bevegelige. Ildkraften ble økt ved at infanteri regimentene fikk med lett artilleri etter det svenske forbildet. Kavaleriet ble omorganisert og fordelt på begge fløyene.[7]
Følger rediger
Ved en mønstring dagen etter slaget var bare 9 000 mann igjen av Tillys armé. Han hadde mistet nesten 25 000 mann på noen døgn hvorav 7 600 døde. Oppimot 5 000 flyktende soldater ble slått i hjel av den opprørte lokalbefolkningen. Tilly ble såret og var nær ved å bli tatt til fange. Svenskene derimot kunne rekruttere 6 000 fanger til sin arme, som erstatning for de 3 550 døde svenskene og 2 000 døde sakserne - et halvår seinere hadde Gustav Adolfs armé økt til 93 000 mann, hvorav 6 000 svensker.[3]
Den historiske betydningen av slaget ved Breitenfeld er det få som bestrider. Det tidligere overtaket til den katolske keiserlige siden var borte. Den pågående krigen fortsatte fram til 1648 og Tyskland kom til å bli grundig ødelagt og forbli splittet fram til 1800-tallet. Ved dette slaget debuterte Sverige som en stormakt i Vest-Europa. For den svenske armeen innebar stormaktsinnblandningen at den måtte utvides med profesjonelle vervede, utlandske leiessoldater.[3]
Den svenske seieren ved Breitenfeld sjokkerte omverden og den gjorde det mulig for Gustav II Adolf å velge i hvilken retning han skulle marsjere videre. Den 15. september ble det holdt krigsråd i Halle for å beslutte om krigsplanene videre. Et alternativ var å gå direkte mot Wien og forsøke å få en rask avslutning av krigen. Beslutningen ble at de saksiske troppene gikk mot de keiserlige arvelandene og Wien, mens svenskene gikk mot sørvest for å knuse de resterende keiserlige troppene. Beslutningen har siden dess blitt diskutert og satt spørsmål ved, men det er umulig å vite om en marsj mot Wien hadde kunnet medført gunstigere fredsvilkår for protestantene allerede i 1632.[8]
Referanser rediger
Kilder rediger
- Ericson, Lars m.fl.: Svenska slagfält, Wahlström & Widstrand, 2003, ISBN 91-46-20225-0
- Ericson Wolke, Lars m.fl.: Trettioåriga kriget – Europa i brand 1618–1648, Historiska Media, Lund 2006, ISBN 91-85377-37-6
- Gullberg, Tom: Krigen kring Östersjön – Lejonet vaknar 1611–1660, Schildts Förlags AB, Helsingfors 2008, ISBN 978-951-50-1822-9
- Carlsson, Sten och Rosén, Jerker: Den svenska historien – band 4, Albert Bonniers förlag AB, Stockholm 1967
Litteratur rediger
- Eriksson, Bo: Lützen 1632, Prisma, Stockholm 2006, ISBN 91-518-4430-3
- Peters, Jan (red.): Sedan stack vi staden i brand – En legoknekts dagbok från trettioåriga kriget, Ordfront, Stockholm 1993, ISBN 978-91-7037-208-7