Wikipedia

Slaget ved Beachy Head i 1690

Slaget ved Beachy Head (i Frankrike kalt slaget ved Bévéziers) var et sjøslag utkjempet 10. juli 1690 under niårskrigen. Slaget var den største franske taktiske seieren mot engelskmennene og nederlenderne til sjøs under krigen.[1] Engelskmennene og nederlenderne tapte omkring 11 skip totalt (kildene varierer), mens franskmennene ikke tapte noen. Med seieren fikk franskmennene for en stund kontroll over Den engelske kanal, men admiral Tourville klarte ikke å forfølge den allierte flåten som kom seg unna opp elven Themsen.

Tourville fikk mye kritikk for at han ikke fulgte opp suksessen og mistet kommandoen. Den engelske admiral Torrington – som hadde frarådet å møte den større franske flåten, ble overkjørt av dronning Maria og ministrene hennes - og ble stilt for krigsrett for handlingene sine under slaget. Selv om han ble frifunnet fjernet kong Vilhelm han fra tjenesten.

Bakgrunn rediger

Kong Jakob II drev felttog i Irland som det første steget i planene om å ta tilbake tronen som han hadde tapt etter «den ærerike revolusjonen». I august 1689 hadde Marskalk Schomberg blitt sendt fra England for å støtte styrkene som var lojale til kong Vilhelm, men arméen hans led gjennom vinteren 1689-1690 av sykdom og desertering. Så tidlig som i januar 1690 ble det klart for Vilhelm at han personlig måtte seile til Irland med store forsterkinger for å redde situasjonen.[2]

Den allierte hovedflåten under admiral Torrington var stasjonert i Den engelske kanal; men en stor del av flåten var i Middelhavet under viseadmiral Henry Killigrew, som Jarlen av Nottingham, en av ministrene til Vilhelm og utvalgt marinerådgiver, håpet skulle nøytralisere den franske skvadronen i Toulon. Sir Cloudesley Shovell forble igjen i Irskesjøen, men skvadronen var for liten til å stoppe franskmennene fra å kontrollere disse farvannene om de hadde valgt dette. Franskmennene valgte derimot å ikke benytte flåten sin til å støtte det irske felttoget og i stedet sendte kong Ludvig XIV marinen sin mot Torrington i Kanalen.[3] Selv om 6 000 franske soldater kommandert av Comte de Lauzun ble fraktet over til Irland for å støtte Jakob den 17. mars, vendte den franske flåten under Comte de Tourville tilbake til Brest den 1. mai og forble inaktiv der gjennom mai og juni mens storflåten ble samlet.

Denne pausen til franskmennene ga Vilhelm den muligheten han trengte. Den 21. juni satte Vilhelm styrkene sine ved Chester ombord på 280 transportskip, eskortert av bare seks krigsskip kommandert av Shovell.[3] Den 24. juni gikk Vilhelm i land ved Carrickfergus med 15 000 mann for det irske felttoget sitt, noe som sjokkerte statthplderen til Jakob i Irland, Jarlen av Tyrconnel.[4]

Opptakten rediger

 
Slaget ved Beachy Head, 10. juli 1690. Tourville hadde vunnet en klar seier, men klarte ikke å følge opp suksessen.

Etter å ha kom seg unna Killigrew utenfor Cádiz, slo Toulon-skvadronen til Château-Renault seg sammen med flåten til Tourville den 21. juni.[5] Tourville, som nå kommanderte den samlede Brest- og middelhavsflåten med totalt 75 linjeskip og 23 brannskip, seilte den 23. juni til Kanalen. Den 30. juni var franskmennene utenfor Lizard. Torrington seilte fra Nore overbevist om at franskmennene hadde forsterket flåten – mye av Royal Navy var andre steder for å beskytte handelsskipene mot kaperne, og den allierte flåten hadde nå bare 56 engelske og nederlandske linjeskip, totalt 4 153 kanoner, mot Tourville-flåten sine 4 600 kanoner.[6][7]

Flåten til Torrington nådde Isle of Wight og ble møtt av en nederlandsk skvadron kommandert av Cornelis Evertsen. Den 5. juli fikk Torrington øye på den franske flåten, og regnet ut at styrken deres var nesten 80 linjeskip. Det var ikke mulig for ham å gå vestover og slå seg sammen med Shovell og Killigrew, så han annonserte at han ønsket å komme seg unna den franske flåten og dra til Doversundet.[8]

Med Vilhelm borte tok dronning Maria og rådgiverne hennes en hasteavgjørelse om å forsvare landet. Carmarthen mente det var best å gå ut i kamp, og det samme gjorde Nottingham og admiral Russell, som ikke var overbevist om at franskmennene var så sterke som Torrington hadde rapportert, og mente at admiralen var pessimistisk.[6] Da de to flåtene flyttet seg sakte opp kanalen, skrev Russell utkastet til ordren om kamp.[9] Med signaturen til Nottingham i tillegg nådde ordrene admiralen den 9. julen mens han var utenfor Beachy Head. Torrington forsto at om han ikke gikk i slag ville han være skyldig i ordrenekt.[10] Torrington kalte sammen et krigsråd med flaggoffiserene sine og konkluderte med at de ikke hadde noe annet valg enn å følge ordrene.[11]

Slaget rediger

Dagen etter, den 10. juli utenfor Beachy Head nær Eastbourne nærmet Torrington seg den franske slaglinjen. Han plasserte den nederlandske hvite skvadronen med 21 skip - kommandert av Cornelis Evertsen – fremst. Torrington selv var i midten med den røde skvadronen, kommandert av viseadmiral Ralph Delaval som bestod av både engelske og nederlandske skip.

Den franske admiralen delte styrken sin i de vanlige tre skvadronene. Tourville, ombord på «Soleil Royal», kommanderte sentret, den hvite skvadronen Den blåe skvadronen i den franske spissen var kommandert av Château-Renault; Victor-Marie d'Estrées kommanderte den bakre hvite og blå skvadronen.[12] I hver flåte var skvadronkommandanten i midten av sine respektive skvadroner, og flaggoffiserene var i midten av sine respektive divisjoner.

 
Den franske flåten på vei nordvestover mot den engelske kysten.

Om lag kl. 08ː00 seilte de allierte med vinden på linje. Linjen var strukket ut for å dekke hele den franske flåten og hindre at de ble overrumplet på kantene. Den allierte flåten slet med å komme seg nær nok, og etter å ha tatt imot flere harde treff fra franskmennene avsluttet Torrington, som var i mindretall. Slaget gikk for seg sent på ettermiddagen for å ta fordel av tidevannet og den minkende vinden. Mens skipene hans kaster anker ble franskmennene, som ikke var årvåkne nok, ble ført bort av tidevannstrømmene og havnet utenfor kanonrekkevidde.[8]

Det elleve timer lange slaget ble en komplett seier for franskmennene, men langt fra avgjørende. Da tidevannet snudde kl. 21ː00, heiste de allierte anker. Tourville fulgte etter, men istedefor å gjøre en generell jakt, holdt han strengt slaglinjen, reduserte farten til flåten slik at de langsomste skipene kunne henge med.[3] Likevel satte Torrington syv hardt skadde nederlandske og ett engelsk skip i brann for å hindre at de ble kapret før de kunne søke tilflukt i Themsen. Så snart han var inne i elven ga han ordre om å fjerne alle navigasjonsbøyer, slik at det ville bli for farlig å følge etter ham.[10]

Ettervirkning rediger

Nederlaget ved Beachy Head skapte panikk i England. Tourville hadde nå kommando over Den engelske kanal og det virket som at franskmennene samtidig kunne hindre Vilhelm fra å komme tilbake fra Irland over Irskesjøen og sette i land en invasjonsstyrke i England.[13] I tillegg kom meldingene om den franske seieren i slaget ved Fleurus den 1. juli. For å stoppe den truede invasjonen, ble 6 000 regulære soldater, sammen med en hastig organisert milits, forberedt av Jarlen av Marlborough for å forsvare landet.

I denne atmosfæren av paranoia, ble det ingen som så at tapet kom av at de var i undertall.[14] Nottingham beskyldte Torrington for landssvik. Nottingham var ivrig etter å legge påberopt noen, men ingen kritiserte tolkningen hans.[15] Det var derimot noen gode meldinger for de allierte. Dagen etter Beachy Head, den 11. juli 1690, klarte Vilhelm å så Ludvig sin allierte, kong Jakob, i slaget ved Boyne i Irland. Jakob flyktet til Frankrike, men forsøkene på å få Ludvig til å invadere England ble ikke tatt til etterretning. Markien av Seignelay, som hadde etterfulgt faren, Colbert som marineminister, hadde ikke planlagt en invasjon og hadde ikke tenkt lenger enn Beachy Head.[16][17] Tourville ankret opp utenfor Le Havre for å reparere skipene og sette i land syke. Franskmennene mislyktes i å utnytte suksessen sin. Ludvig og Seignelay var rasende og summen av seieren til Tourville var den symbolske og fåfengte brenningen av den engelske kystbyen Teignmouth i juli, og han ble fjernet fra kommandoen.[18]

De engelske skvadronene ble nå samlet til hovedflåten. Mot slutten av august hadde de allierte 90 fartøy som patruljerte Kanalen, og franskmennene hadde mistet kontrollen over sundet.[8] Torrington ble derimot sendt til Tower of London i påvente av krigsretten i Chatham. Han ble tiltalt for å ha trukket seg tilbake og holdt seg i bakgrunnen, og ikke gjort alt han kunne for å ødelegge fienden og assistere sine egne og de nederlandske skipene. Torringtonnpåberopte seg de dårlige forberedelser og dårlig etteretning, siden han ikke hadde fått melding om at Brestne-flåten var slått sammen med Toulon-flåten. Han mente også at de nederlandske skipene hadde gått for tidlig i kamp, før de nådde spissen til den franske linjen.[19] Retten frifant Torrington, noe som gjorde Vilhelm og ministrene hans rasende, mens de engelske sjømennene var lettet. Torrington tok tilbake setet sitt i House of Lords, men Vilhelm nektet å se ham og avsatte ham fra tjenesten den 12. desember.[20] Torrington ble midlertidige erstattet av sir Henry Killigrew, John Ashby og sir Richard Haddock, før disse ble erstattet av admiral Russell som kommandant alene for den engelske flåten.[21]

Følger rediger

Det knusende nederlaget til England for Frankrike, den dominerende marinemakten, kulminerte i slaget ved Beachy Head i 1690, og ble med på fremskynde prosessen hvor Storbritannia ble gjenoppbygget som en global makt. England hadde ikke noe annet valg enn å bygge en mektig marine, men siden det ikke var midler tilgjengelig, ble det satt opp en privat institusjon i 1694, Bank av England, for å supplere midler til kongen. De fikk inn 1,2 millioner pund på tolv dager og halvparten av dette ble benyttet til å bygge opp igjen marinen.

Som en sideeffekt førte den store industrien en trengte til dette til at økonomien ble omformet, fra jernverkene som la naglene til jordbruket som brødfødte den mangedoblede styrken i Royal Navy. Dette hjalp det nye Storbritannia - England og Skottland ble slått sammen i 1707 - til å bli velstående og mektig. Sammen med makten til marinen gjorde dette Storbritannia til den dominerende verdensmakten sent på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet, mens Frankrike ble værende en dominerende verdensmakt i napoleonstiden, særlig på kontinentet.[22]

Referanser rediger

  1. ^ Lynn: The Wars of Louis XIV, 1667–1714, s. 83
  2. ^ Aubrey: The Defeat of James Stuart's Armada 1692, s. 41
  3. ^ a b c Mahan: The Influence of Sea Power on History, 1660–1783
  4. ^ Lynn: The Wars of Louis XIV, 1667–1714, s. 215.
  5. ^ Aubrey: The Defeat of James Stuart's Armada 1692. s. 48
  6. ^ a b Roger: The Command of the Ocean, s. 145.
  7. ^ Lynn: The Wars of Louis XIV, 1667–1714, s. 214
  8. ^ a b c Lynn: The Wars of Louis XIV, 1667–1714, s. 215
  9. ^ Aubrey: The Defeat of James Stuart's Armada 1692, s. 49
  10. ^ a b Macaulay: The History av England, Volume III, Chpt.
  11. ^ Roger: The Command of the Ocean, s. 145.
  12. ^ Lynn: The Wars of Louis XIV, 1667–1714, s. 214
  13. ^ Churchill: A History of the English-Speaking Peoples: Age of Revolution, s. 9
  14. ^ Roger N.A.M (2006).
  15. ^ Roger N.A.M (2006).
  16. ^ Chandler: Marlborough as Military Kommandant s. 35
  17. ^ Roger: The Command of the Ocean, s. 147
  18. ^ Aubrey: The Defeat of James Stuart's Armada 1692, s. 55
  19. ^ Aubrey: The Defeat of James Stuart's Armada 1692, s. 52
  20. ^ Macaulay: The History av England, Volume III, Chpt.
  21. ^ Aubrey: The Defeat of James Stuart's Armada 1692, s. 58
  22. ^ BBC: Empire of the Seas programme[død lenke]

Kilder rediger

  • Aubrey, Philip (1979). The Defeat of James Stuart's Armada 1692. Leicester University Press. ISBN 0-7185-1168-9
  • Chandler, David G (2003). Marlborough AS Military Commander. Spellmount Ltd. ISBN 1-86227-195-X
  • Churchill, Winston (2002). A History of the English-Speaking Peoples: Age of Revolution. Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-304-36393-6
  • Dupuy, R. E & Dupuy, T. N (1995). The Collins Encyclopaedia of Military History 4th ed. HarperCollins Publishers. ISBN 0062700561
  • Guizot, Francois s. G. A Popular History of France From The Earliest Times, Volume V.[1]
  • Lynn, John A (2002). The French wars 1667–1714: The Sun King at War. Osprey Publishing. ISBN 1-84176-361-6
  • Lynn, John A (1999). The Wars of Louis XIV, 1667–1714. Longman. ISBN 0-582-05629-2
  • Macauley, Thomas. The History Av England: Volume 3.[2]
  • Mahan, Alfred Thayer. The Influence of Sea Power on History, 1660–1783.[3]
  • Roger N.A.M (2006). The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin Group. ISBN 0-141-02690-1
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Beachy_Head_i_1690&oldid=20726048»