Skipseksportkampanjen
Skipseksportkampanjen er betegnelsen på det omfattende norske motkonjunkturtiltaket for å redde den norske verftsindustrien på 1970-tallet. På grunn av oljekrisen på 1970-tallet stoppet bestillingen av nye skip opp hos norske verft. I 1975 ble det klart for myndighetene at et stort antall verft ikke hadde oppdrag ut over 1976. Dette truet et stort antall norske arbeidsplasser, særlig i distriktene og langs kysten. For å motvirke denne krisen bestemte myndighetene seg for å lete opp prosjekter i utviklingsland og tilby disse landene gunstige lånebetingelser mot at de kjøpte skip fra norske verft.[1]
Lånene og garantiene rediger
Lånene (eksportkredittene) ble gitt mellom 1976 og 1980. Noen av landene som tok lån var Myanmar, Vietnam, Sudan, Ecuador, Egypt, Peru, Jamaica, Ghana og Guinea. Norge eksporterte tilsammen 156 skip og fartøy til 21 land, og det ble gitt lån for 3,7 milliarder kroner. I tillegg ble det gitt såkalt rentestøtte for mellom 1,2 og 1,5 milliarder. Rentestøtte var gaver, gitt for å lette lånebyrden.[2]
Lånene ble gitt ved hjelp av eksportkredittgarantier fra GIEK. Hvis kjøper ikke betalte for seg, ville GIEK utbetale erstatning til kreditor og overta fordringen. Dette skjedde med et stort antall lån.
GIEK benyttet to ulike garantiordninger, den "alminnelige" eksportkredittordningen og "særordningen" for eksport til utviklingsland. Bruk av den alminnelige ordningen forutsatte at kjøpere var kredittverdige. I den spesielle situasjonen, hvor markedet for skip egentlig var borte, var det få kredittverdige kjøpere. Derfor ble denne ordningen benyttet for bare 0,2 milliarder, mens særordningen ble benyttet for de resterende 3,5 milliardene.[3] Bruk av særordningen forutsatte i utgangspunktet at Norad godkjente leveransene som "utviklingsfremmende". Men under kampanjen ble denne regelen fjernet. Det resulterte i at det ble garantert for 2,4 milliarder uten at Norad var inne i bildet. Det ble garantert for ytterligere 1,1 milliard som Norad var med å behandle, men hvor de helt klart uttrykte skepsis til både effekten av leveransene og av risikovurderingene.[4] Det må også bemerkes at også GIEK i liten grad selv avgjorde om garanti skulle stilles. I stor grad var dette allerede bestemt på politisk nivå i Handelsdepartementet.[5]
Tapene rediger
Fra 1979 ble det meldt om misligholdte lån. Det begynte smått, men utover på 1980-tallet ble erstatningsutbetalingene store. Og tapene kom nærmest utelukkende etter garantier gitt over særordningen. Den alminnelige ordningen var bare benyttet til et fåtall garantier, og bare de mest kredittverdige kjøperne. Dilemmaet lå da i hvordan utbetalingene skulle skje. Særordningen forutsatte egentlig at bistandbusjettet skulle bli belastet, men garantiene var gitt for å redde norske arbeidsplasser, og ikke ut fra bistandshensyn. Arbeiderpartiet gikk i regjering for å bruke bistandbudsjettet. Men i 1980 vedtok Stortinget at bare de garantiene Norad hadde behandlet skulle dekkes over bistandbudjsettet. Hovedandelen ble deretter dekket over Handelsdepartementets budsjett.[6] Høyre fortsatte denne praksisen etter at partiet overtok regjeringsmakten i 1981. Etter at KrF og Senterpartiet gikk inn i regjeringen i 1983, ble det uenigheter innad i regjeringen. Det var både fordi tapene nå begynte å bli virkelig store, og fordi KrF ikke anså disse utbetalingene som bistand. Denne løsningen fortsatte likevel til Arbeiderpartiet igjen tok over regjeringsmakten i 1986. Sammen med SV og KrF vedtok de at tapsutbetalingene skulle flyttes til Handelsdepartementets budsjett.[7]
Gjelden og gjeldslette rediger
Gjelden utviklingsland hadde til Norge på grunn av skipseksportkampanjen var frem til 1988 på 3,7 milliarder kroner.[8] På grunn av de store gjeldsproblemene de fleste utviklingslandene hadde, vokste denne gjelden istedenfor å bli nedbetalt.
Frem til 1988 forholdt Norge seg relativt passivt til gjeldsspørsmål internasjonalt. Deretter jobbet Norge for å lette lånebetingelsene, for å gjøre de levelige og mulige å nedbetale. Det handlet altså ikke om gjeldslette. Etter at Hilde Frafjord Johnson tiltrådte som bistandminister i 1997 ble Norge mer aktive internasjonalt. Sentrumsregjeringen la frem en gjeldsplan i 1998, hvor Norge forpliktet seg til å slette krav hvis land gjennomførte reformer bestemt av HIPC-initiativet eller Parisklubben.[9] Frem til 2006 slettet Norge gjeld etter skipseksportkampanjen for 1,1 milliarder i sammenheng med internasjonale gjeldsletteordninger. Høsten 2006 vedtok Stoltenberg II-regjeringen å unilateralt slette all gjeld etter skipseksportkampanjen til landene Sierra Leone, Peru, Ecuador, Jamaica og Egypt. Til sammen dreide dette seg om 520 millioner kroner. Denne slettingen kom etter at landene "kvalifiserte" seg til gjeldslette. Norge anerkjente at denne kampanjen representerte en feilslått utviklingspolitikk og hadde mangelfulle behovsanalyser og risikovurderinger. Målet var å redde norsk verftsindustri, og utviklingslands behov ble ikke tatt med i beregningene. Gjeldssletten ble begrunnet med kreditors medansvar.[10]
To av landene som hadde gjeld til Norge under denne ordningen fikk imidlertid ikke slettet sin gjeld: Sudan og Burma. De to hadde opparbeidet seg en gjeld til Norge på til sammen nesten 2,4 milliarder kroner.[11] Regjeringen foreslo i St.prp. nr 1 (2006-2007)[død lenke] at denne delen av Skipseksportgjelda skulle slettes i det landene kvalifiserte til gjeldsslette gjennom Verdensbanken og IMF. I sin innstilling til Stortinget gikk Utenrikskomiteen lenger og ba om at skipseksportgjelda til Sudan og Burma skulle slettes uavhengig av multilaterale gjeldsoperasjoner når disse landene fikk på plass internasjonalt anerkjente regjeringer.[12]
For Burma sin del ble det i 2013 vedtatt å slette all norsk statsgjeld til landet etter forhandlinger i Parisklubben.[13] Når det gjelder Sudan må Norge ta stilling til hva som skal skje med denne gjelda etter løsrivelsen av Sør-Sudan 9. juli. 2011.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ St. prp. nr. 31 (1976–77) Om etablering av en statlig støtteordning ved eksport til utviklingsland, St. prp. nr. 156 (1976–77) Om fornyelse og endring av Stortingets vedtak om 1. Statsgaranti ved eksport, 2. Statsgaranti på særlige vilkår ved eksport til utviklingsland og statsgaranti ved investeringer i utviklingsland og 3. Statsgaranti til sikring mot tap som følge av endringer i valutakurser; Stortingsmelding nr. 25 (1988–89) Garanti-Instituttet for Eksportkreditts (GIEKs) virksomhet i 1986 og 1987 og om redegjørelse for skipseksportkampanjen.
- ^ Stang, Edvard 2007. Skipseksportkampanjen. Var det så galt? Noen hovedpunkter, noen synspunkt, sub specie eaternitatis. Garanti-Instituttet for Eksportkreditt. Oslo:11; Amland, Bjørn H. 1993. Bistand eller børs? Næringslivets rolle i norsk u-hjelp. Cappelens Forlag. Oslo:48.
- ^ Stang, Edvard 2007:11.
- ^ St. meld. nr. 25 (1988-89):96.
- ^ St. meld. nr. 25 (1988-89):96-97; Stang, Edvard 2007:12.
- ^ Innst. S. nr. 251 (1979–80):25. Dvs. ingen kilder oppgir hvordan de deretter ble dekket, men Stortingets vedtak impliserer at det var slik det skulle foregå.
- ^ Innst. S. nr. 186 (1986–87):25.
- ^ Liland, Frode og Kristin Alsaker Kjerland 2003. 1989-2002: På bred front i Norsk utviklingshjelps historie, bd. 3. Fagbokforlaget. Bergen:70; Den totale gjelden var 4,5 milliarder kroner.
- ^ Liland og Alsaker Kjerland 2003:73.
- ^ St.prp. nr. 1 (2006-2007), Kap. 7.3 Gjeld [1][død lenke]
- ^ Aftenposten Morgen 05.10.2006:7
- ^ Innstilling fra utenrikskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2007 vedkommende Utenriksdepartementet mv. Punkt 4.1.25 Kap. 172 Gjeldslettetiltak [2]
- ^ http://e24.no/makro-og-politikk/norge-sletter-myanmars-milliardgjeld/20328398