Sjøkrigen i Vänern

Sjøkrigen i Vänern var en kuriøs hendelse under Gyldenløvefeiden hvor Sveriges største innsjø var blitt åsted for kapervirksomhet og plyndringstokter fra den norske siden med base i Vänersborg i sensommeren 1676.

Etter slaget ved Vänersborg etterlatt Gyldenløve ca. 400 mann i byen med fortet Kastellet som skulle kreve kontribusjon fra omkringliggende distrikter i Dalsland og nordlige del av Västergötland for å ha ekstra proviant og andre nødvendigheter for de norske styrkene. Som del av dette omfattende foretaket ble flere småfartøyer og båter ment for fem hundre menn ført under norsk kontroll i Vänersborg.

Den norske flotiljen i Vänern

Gyldenløve ved slutten av juni eller begynnelsen av juli fikk tre skjærbåter medregnet deres stykker fraktet over land fra kysten ved Uddevalla til Vänersborg på en mellom tjue og tjuefem kilometer lang strekning. Ved å bruke mange småsjøer i en rett linje var disse krigsfartøyene slept til Dalbosjøen (Vänerens sørvestlige del) under et bragd ikke mindre imponerende enn Galärvägen i 1718.

5. juli 1676 om aften dro kaptein Sven Skou med to armerte båter ut i Vänern på tokt etter fraktfartøyer på den store sjøen og fant stort bytte. Den neste dagen vendte kapteinen tilbake med to jakter, en skute og elleve mindre båter fullt lastet med gods. Men denne virksomheten fikk fort oppmerksomhet fra svenskene som rustet ut armerte småfartøyer og som slaget ved Hunneberg hadde bevist var svenskene fast besluttet om å gjenerobret den viktige Vänersborg som ved slutten av juli ble halvveis avskåret. For å berget basen i Vänersborg førte oberst Tønne Huitfeldt en sterk styrke fra Halden ditover gjennom Dalsland.

Slaget ved Stigen var et mindre sammenstøt den 17. august 1676 der generalmajor Jonas Gyllenspetz med 600 infanterister, to kompanier ryttere og 2000 oppbudte bønder holdte stand ved fjellet Stigen med forhugninger på veien til Vänersborg. Med om lag 2250 mann av hovedsaks nyutskrevne og friskmeldte folk gikk Huitfeldt til angrep med stor ivrighet.

Først fikk han slått seg gjennom forhugningene den 13. august og forårsaket stor tap blant de væpnede bøndene etter to timers strid, kom seg fram til Vänersborg to dager senere. Han deretter vendte tilbake til Stigen med sine styrkene for å fordrevet det svenske bondeoppbudet som var forsterket med regulære styrker under Gyllenspetz. Et nattlig sammenstøt tok seg til og det svenske presset ble så sterk at Huitfeldt måtte reorganiserte sine styrker på en høyde. Slaget i natten til den 17. august varte i fire timer hvor Gyllenspetz ble hardt såret og det svenske rytteriet var ødelagt til å kunne slåss i fremtidige strid. Hvor mange som falt er ikke kjent, men to små kanoner av bronse var erobret og førte til Vänersborg sammen med «nogle hundrede mann fangne».

Etter å ha slått svenskene gjennomsøkte Huitfeldts tropper bygdene i Dalsland helt fram til Åmål og nøytralisere den svenske motstanden som var svekket ved at Gyllenspetz trakk sitt rytteri ut til Värmland. Under de mange trefninger og kamper mellom Vänersborg og Åmål var den norske flotiljen benyttet. Om natten til 30. juli ble en svensk leir angrepet av en styrke som var overført til Sundal med seks båter. Derfra ødela de leiren i Tösse og tok den lille styrken av væpnede bønder til fange.

Den svenske Vänern-flotiljen

I mellomtiden ble en svensk flotilje rustet i byene Kristinehamn og Karlstad på den värmlandske siden av Vänern med fire armerte skuter med åtte stykker hver og fem større båter med to kanoner hver bemannet med soldater fra Eda skanse. Kapteinene Sterne og Wertelau kommanderte 200 mann for den svenske Vänern-flotiljen.

23. august 1676 vist flere svenske fartøyer seg utenfor havnen ved Vänersborg som bestod av en pinasse, en stor skute og 9-10 mindre fartøyer etter diverse opplysninger. Oberst Huitfeldt sammen med flere offiserer inkludert kaptein Skou gikk under seil med om lag 300 mann på flere armerte fartøyer samt de tre skjærbåter som også kalles galeier den neste dagen bare for å se svenskene flykte vekk ut i sjøen. Uten av stand til å ta igjen svenskene vendte flotiljen seg mot stranden lenger øst der det var utbygget tre mindre skanser på den västergötlandske siden av Vänern.

De norske tropper gikk på land under skarp beskytning og mistet 2 døde, men fordrevet svenskene, ødela skansene, to gårder og flere hytter samt erobret 4 mindre jernkanoner ved 25. august. Prammerne som var benyttet under angrepet, var bestykket med to stykker hver på 8-punds og 6-punds kaliber.

Da ordren om tilbaketrekningen kom til Vänersborg måtte de norske troppene ødelegge alle festningsverkene og satt byen i brann utenom kirken som ble latt i fred. Samme skjebne fikk deres armerte fartøyene. Svenskene under ly av dette gikk til angrep fra over Göta-elven i håp om å forhindret nordmennenes arbeid og påført disse tap.

Om ettermiddag kl. 16 den 10. september rykket svenskene på flere skjærbåter over elven mot havnen. Men de norske tropper dekket seg bak buskene og gikk til et overraskende angrep at svenskene ble slått tilbake fra stranden med et tap på tretti drepte og fangne. En skjærbåt ble erobret, trolig ødelagt kort etterpå.

Kilder

• Tore Hiorth Oppegaard, Østfold regiment 1996 ISBN 82-90545-59-2
• Arne Marensius Bull, Oppland regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3
• Gulowsen, J., Gyldenløvefeiden 1675-1679 1906 Kristiania
• Krigshistoria i Dalsland