Wikipedia

Sindelfingen

Sindelfingen er en by i Tyskland i delstaten Baden-Württemberg med rundt 60 000 innbyggere. Byen ligger omtrent 15 km sørvest for Stuttgart. Hvis en begynner i øst grenser byen til Stuttgart, Leinfelden-Echterdingen (Landkreis Esslingen) så vel som Böblingen, Aidlingen, Grafenau, Magstadt og Leonberg (alle Landkreis Böblingen). Byen glir faktisk i ett med Böblingen.

Sindelfingen

Våpen

LandTysklands flagg Tyskland
DelstatBaden-Württembergs flagg Baden-Württemberg
DistriktRegierungsbezirk Stuttgart
LandkretsBöblingen
StatusBy
Postnummer71063–71069
Retningsnummer07031
Areal50,85 km²[1]
Befolkning64 995[2] (2022)
Bef.tetthet1 278,17 innb./km²
Høyde o.h.425 meter
Nettsidewww.sindelfingen.de/
Kart
Sindelfingen
48°42′48″N 9°00′10″Ø
Sindelfingen på Commons
Det gamle rådhuset i Sindelfingen
Fontenen på torget

Økonomien i byen er hovedsakelig basert på bilindustrien, særlig fabrikken Daimler AG. I middelalderen lå det et veveri i byen, og i dag står moteindustrien fremdeles sterkt.

Geografi rediger

Sindelfingen ligger utenfor den nordøste randen av den øvre „Gäu“ sør for naturreservatet Glemsskogen mellom elven Schwippe som har sitt utspring i byen, og Sommerhofenbekken. Den høyeste punktet til Sindelfingen ligger på 532m, den laveste på 409m over havet.

Bystruktur rediger

Sindelfingen består av den egentlige byen så vel som de to bydelene Maichingen og Darmsheim som ble tilknyttet i 1971. For tiden oppstår en ny bydel, den såkalte „Flugfeld“ (flyplass). Flugfelden er et fellesprosjekt mellom Sindelfingen og Böblingen.

I kjernebyen er det noen boligområder som har egne navn som Spitzholz, Eichholz eller Hinterweil.

Historie rediger

Omkring 1065 ble grunnlagt et kloster av Graf Adalbert (II.) som ble nevnt for første gang i 1155 som „praepositura in Sindelvinga“. I 1476 ble grunnlagt et nytt kloster i Tübingen som fikk mest av eiendommen til Sindelfingen. Av eiendomsrestene ble grunnlagt Augustiner-klosteret som ble oppløst i 1535.

Som svaret på bygrunnlegelsen til Böblingen i 1250 fulgte Sindelfingens bygrunnlegelse i 1263. Allerede før bymuren var ferdig, innbyggerne til Böblingen angrep Sindelfingen som gjorde av den to nabobyene store rivaler. Men Sindelfingen ble en ubetydelig by for lang tid.

På 1800-tallet ble Sindelfingen en betydelig veverby. I 1900-årene fulgte en stor økning av industrien. I 1914 bosettes seg Daimlerverket i Sindelfingen. Sindelfingen vokste til en betydelig industriby. Derfor ble byen sterkt ødelagt i løpet av den andre verdenskrig. Byen som hadde et innbyggerantall av 8500 til krigsavslutningen, passerte 20 000 innbyggere i 1957. Dette medført t byen ble: „Große Kreisstadt“.

Under regionsreformen i 1971 byen oppnådde byen dagens utstrekning. I 1990 var Sindelfingen vertsby for tiende „Landesgartenschau Baden-Württemberg“.

Religion rediger

Sindelfingen var opprinnelig del av bispedømmet Konstanz

Da byen hørte til Württemberg siden 1300-årene, ble byen protestantisk under hertug Ulrich i 1535 som følge av reformasjonen. Hovedkirken er Martinskirken, en av den eldste kirkene til landet (ordinasjonen i 1083). Alle fire menigheter danner den protestantiske helmenigheten Sindelfingen. Etter reformasjonen katolikker er i Sindelfingen siden enden av 1800-årene. Den første katolske kirken er kirken „Zur Heiligsten Dreifaltigkeit“ som ble bygd i 1952.

I Sindelfingen er det også organiserte menigheter tilhørende blant annet De frie evangeliske forsamlinger, Medodistkirken, Baptistsamfunnet, Den nyapostoliske kirke og et kristnet tyrkisk samfunnet (Türkçe Konusan Kilise Toplulugu). Mange Sindelfingenborgere tilhører ikke-kristne trossamfunn. De meste er muslimer, som i mellomtiden har en egen moské.

Tilknyttet byer rediger

  • 1. september 1971: Darmsheim
  • 1. desember 1971: Maichingen

Befolkning rediger

Innbyggertallene ble bedømt, resultatene til folketellinger (*) eller statistiske data. Alle tallene siden 1871 fra „Statistisches Landesamt Baden-Württemberg“.[3]

År Innbyggere
1500 ca. 1000
1600 ca. 1400
1702 1402
1803 2981
1850 4310
1861 3804
1. desember 1871 * 3704
1. desember 1880 * 3934
1. desember 1890 * 4239
1. desember 1900 * 4291
1. desember 1910 * 4589
16. juni 1925 * 5394
16. juni 1933 * 6986
År Innbyggere
17. mai 1939 * 8.465
1946 10.027
13. september 1950 * 11.448
6. juni 1961 * 26.127
27. mai 1970 * 40.785
31. desember 1975 54.134
31. desember 1980 54.808
27. mai 1987 * 57.005
31. desember 1990 58.805
31. desember 1995 59.435
31. desember 2000 60.843
30. september 2004 61.347
31. desember 2005 60.843

Politikk rediger

Byrådet rediger

Byrådet består av 45 representanter siden den siste valget på 13. juni 2004.

Borgermester rediger

Den første borgermesteren til landsbyen, den såkalte „Schultheiß“, ble navnet i 1255. I 1271 ble navnet en Schultheiß til byen. Siden 1930 den første mannen i byen ble kalt „Bürgermeister“. På 1. februar 1962 Sindelfingen ble „Große Kreisstadt“ og så ordføreren blir nevnet „Oberbürgermeister“. Denne blir valgt for åtte år.

Ordfører siden 1819

  • 1819–1826: Johann Friedrich Dinkelacker
  • 1826–1832: Johann Breuning
  • 1832–1849: Christian Immanuel Conz
  • 1850–1895: Johann Gottfried Frank
  • 1895–1932: Wilhelm Hörmann
  • 1932–1945: Karl Pfitzer
  • 1945–1946: Werner Häring
  • 1946–1977: Arthur Gruber
  • 1977–1993: Dr. Dieter Burger
  • 1993–2001: Dr. Joachim Rücker
  • Siden 2001: Dr. Bernd Vöhringer

Våpen og flagg rediger

Sindelfingens våpen viser tre hjortehorn over et svart kors. Hjortehorn symboliserer tilhørigheten til Württemberg. Byflagget er svart-kvitt. Våpenet og flagget har en lang tradisjon.

Vennskapsbyer rediger

Siden 1955 Sindelfingen står fadder til fordrevne fra byen Würbenthal i Sudetenlandet.

Økonomi og infrastruktur rediger

Sindelfingen er preget av bilindustrien, særlig Daimler AS. Med rund 33000 arbeidere driften er konsernets største på jorden. I middelalderen lå det et veveri i byen, og i dag står moteindustrien fremdeles sterkt her. Stadtwerke Sindelfingen GmbH som er 37,4% byeid, gjør energien og vannet.

Trafikk rediger

Sindelfingen ligger nærmest motorveien A 81 (Würzburg–Gottmadingen) som krysser seg med A 8 nordøst i byen. Dessuten har Sindelfingen tilknytning til forbundsveien B 464 (til Reutlingen) og B 14 (til Stuttgart). Sindelfingen har ikke regelmessige jernbaneforbindelser. Fra 2010 skulle kjøre den nye S-banen S60 (S-banen Stuttgart) med stoppesteder i Sindelfingen og bydelen Maichingen. For tiden er det to stoppesteder på området til Böblingen (S1 stoppested Goldberg og stasjonen Böblingen for regionale tog) som er fort oppnåelig fra Sindelfingen. S-banene og bussene er del av VVS (Verkehrsverbund Stuttgart / trafikkforbundet Stuttgart). Lufthavnen Stuttgart er også fort oppnåelig med S-banen eller bilen.

Kultur, severdigheter og gastronomi rediger

Museer rediger

  • Det gamle rådhuset til bydel Maichingen huser „galleriet til byen Sindelfingen“ og det middelse rådhuset til Sindelfingen huser „Lütze-museet“, som har åpnet i 1990
  • Sindelfingens historie kann ble fulgt i „bymuseet“, som er i det gamle rådhuset fra 1478 og det salthuset (1592) (fri inngang). I salthuset er også den würbenthaler hjemstedstua.
  • Den „gamle veveriskolen“ har fått plass til et vevermuseet.
  • Siden 1994 er det „huset til historien til IBM-databehandlingen“ huset i en gammel IBM-fabrikk.

Byverk rediger

Den gamle rådhuset og Martinskirken (1083) er kjennetegn til byen. Annet severdigheter er:

  • Det middelse rådhuset ved „Marktplatz“ (torget)
  • „Kurze Gasse“ (kort smug) med bindigsverkhus
  • Gammel kirkegården (bak biblioteket)
  • Klostersjø
  • Forhenværende Landesgartenschau (hageutstilling) (med liten banen i Sommerhofen-Park)
  • Svømmehallen og friluftsbadet
  • Goldbergtårnet
  • Fuglbeskyttelse-og-informasjon-sentrumet (VIZ) ved friluftsbadet (fri inngang)
  • Tårnet Sindelfingen-Steige
  • Tårnet Sindelfingen-Eichholz
  • Vennskapsbrønnen på „Marktplatz“ (ble formt fra Bonifatius Stirnberg. Rundt en stor Pegasus-brønn ble stil topp seks små brønner som symboliserer den seks vennskapsbyene. Figurene er bevegelig.
  • Fotgjengeroverganger av carrara-marmor i „Ziegelstraße“ (teglsteingate).
  • Sporthall „Glaspalast“ fra Günter Behnisch (1977).

Fritid og sport rediger

  • Badesentrum Sindelfingen
  • Den liten banen i Sommerhofen-Park (kjører søndags, fra april inntil september)
  • Glaspalast – Sporthall med 200-m-tartan-løpebanen, 2 judohaller, 8 bowlingbaner, trenings- og gymnastikkrom.

Regelmessige arrangementer rediger

  • Den internasjonale gatefesten på den tredje junihelgen er en av den største gatefesten i Europa. Tre døgn med danser, folklore og selvfølgelig delikatesser.
  • En internasjonal friidrett-hallmeeting i Glaspalast på årets begynnelse. 1994 verdensrekord i 7,3 s på 60 m hekkeløpet (Colin Jackson)
  • På årets begynnelse den verdenskjente Mercedes-Benz-Junior-Cupen

Foreninger rediger

  • VfL Sindelfingen; dennes kvinnelig fotballag kjemper i den 2.BL Syd.
  • Billard-Club Sindelfingen (BCS) som kamper i 1. Bundesliga; den 14.1e verdensmesteren Oliver Ortmann spiller for Sindelfingen.

Personligheter rediger

Æresborgerer rediger

Disse personene er æresborgerne av Sindelfingen:

  • 1918: Mina Zweigart, firma Zweigart
  • 1946: Wilhelm Hörmann, ordfører
  • 1951: Dr. Wilhelm Haspel, direktøren i Daimler-Benz
  • 1963: Dr. Wilhelm Langheck, direktøren i Daimler-Benz
  • 1963: Arthur K. Watson, presidenten i IBM
  • 1970: Karl Hummel, kommunestyre
  • 1975: Ernst Schäfer, kommunestyre

Sønner og døtre rediger

(Württemberg)|“Ulrich von Württemberg“]]

Videre personligheter rediger

Personligheter som levde i Sindelfingen

  • Wilhelm Friedle, direktøren til Daimler-Benz i Sindelfingen inntil 1935 brakte samlebåndet til Tyskland
  • Gustl Hohenstein, byggeren til „Häuser der Konfektion“ og messen Sindelfingen
  • Roland Emmerich, Hollywood-regissør; vokste opp i Sindelfingen

Referanser rediger

  1. ^ http://www.statistik.baden-wuerttemberg.de/BevoelkGebiet/Bevoelkerung/01515020.tab?R=GS115045.
  2. ^ (på de) Alle politisch selbständigen Gemeinden mit ausgewählten Merkmalen am 31.12.2022, Statistisches Bundesamt, 21. september 2023, Wikidata Q122987347, https://www.destatis.de/DE/Themen/Laender-Regionen/Regionales/Gemeindeverzeichnis/Administrativ/Archiv/GVAuszugJ/31122022_Auszug_GV.html 
  3. ^ Statistisches Landesamt B-W.

Litteratur rediger

  • Württembergisches Städtebuch; Band IV delband Baden-Württemberg

Band 2 fra "Deutsches Städtebuch“. Handbuch städtischer Geschichte – Im Auftrage der Arbeitsgemeinschaft der historischen Kommissionen og med hjelp av den „Tyske Städtetagen“, den „Tyske Städtebunden“ og den „Tyske Gemeindetagen“, uttgav fra Erich Keyser, Stuttgart, 1961

  • Lorenz, S., Scholz, G. (Hg.): Böblingen. Vom Mammutzahn zum

Mikrochip. Filderstadt 2003 (ISBN 3-935129-09-2)

  • Hermann Weisert: Sindelfingen im Wandel der Zeit. Röhm Verlag,

Sindelfingen 1988

  • Stadt Sindelfingen (Hrsg), Dorothee Ade-Rademacher, Reinhard

Rademacher: Reich an Vergangenheit. Römer und Alamannen in Sindelfingen. Sindelfingen 2004 (Schriftenreihe des Stadtarchivs Sindelfingen, Band 6), ISBN 3-00-014744-6

  • Thomas Knopf: Das römische Sindelfingen. Konrad Theiss Verlag,

Stuttgart 2000 (Materialhefte zur Archäologie in Baden-Württemberg, Band 55), ISBN 3-8062-1497-2

  • Beck, Alfred: Chronik von Darmsheim, Böblingen 1930 (ny opplage 2003)

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sindelfingen&oldid=21505319»