Shandongproblemet (山东问题, Shāndōng wèntí) var en tvist om Artikkel 156 i Versaillestraktaten av 1919. Etter første verdenskrig, som endte med tyskernes nederlag, skulle man under fredsforhandlingene i Paris blant annet fatte bestemmelser om de tyske koloniområdenes fremtid. Den aktuelle artikkelen omhandlet Tysklands konsesjoner i provinsen i Shandong i Kina, som ble overdratt til Japan i stedet for å bli tilbakeført til Republikken Kina, trass i kinesiske protester.

Tysk kart fra 1912 over Shandonghalvøya, med Jiaozhou (Kiautschou) innfelt.
Historisk tysk postkort fra de tyske konsesjoner i Shandong

Artikkel 156 lyder, i engelsk versjon:

Germany renounces, in favour of Japan, all her rights, title and privileges particularly those concerning the territory of Kiaochow, railways, mines and submarine cables which she acquired in virtue of the Treaty concluded by her with China on 6 March 1898, and of all other arrangements relative to the Province of Shantung. All German rights in the TsingtaoTsinanfu railway, including its branch lines together with its subsidiary property of all kinds, stations, shops, fixed and rolling stock, mines, plant and material for the exploitation of the mines, are and remain acquired by Japan, together with all rights and privileges attaching thereto. The German State submarine cables from Tsingtao to Shanghai and from Tsingtao to Chefoo, with all the rights, privileges and properties attaching thereto, are similarly acquired by Japan, free and clear of all charges and encumbrances.
Wellington Koo

Konsesjonene dreide seg konkret om et større kystområde, og dessuten om jernbanelinjer, gruver og andre økonomisk interessante objekter. Jiaozhou-området i Shandong, der byen Qingdao vokste frem, var i 1898 ved en av de mange ulikeverdige traktater mellom Kina og fremmede makter blitt leaset til Tyskland for 99 år (likesom nye territorier ved Hongkong samtidig ble leaset for samme periode til Storbritannia).

Den kinesiske sendemann til Paris og ledende kinesisk fredsforhandler, Wellington Koo, fremholdt at Kina like lite kunne avstå Shandong, som var Konfucius' fødested, som de kristne kunne avstå Jerusalem. Han krevde forgjeves at Shandong skulle tilbakeføres til kinesisk overherredømme. Under fredsforhandlingene krevde han også at man avskaffet imperialistiske anordninger som ekstraterritorialitet, tariffkontroll, legasjonsvaktmannskap og leasingbesittelser.

Kinesisk raseri over denne artikkelen i den foreslåtte Versaillestraktaten førte til demonstrasjoner og bidro vesentlig til den kulturelle bevegelse som skulle bli husket som Fjerde mai-bevegelsen, og førte til at Wellington Koo nektet å undertegne Versaillestraktaten. Slik ble Kina den eneste av de berørte nasjoner som ikke undertegnet fredsavtalen.

Kina erklærte sin krig mot Tyskland avsluttet først i september 1919 og inngikk en separat fredsavtale med Tyskland i 1921.

Problemets løsning rediger

USA meglet i tvisten i 1922 under Washingtonkonferansen (engelsk: Washington Naval Conference), og det ble bestemt at Shandong skulle bli returnert til Kina den 4. februar, skjønt japanere bosatt der skulle nyte særlige rettigheter.

Se også rediger