Semantron

Semantron er et perkusjonsinstrument der en slår med trehammer på en bjelke slik at den resonerer. Semantron brukes til å innkalle til bønn - og gudstjenestesamlinger og er en tidlig form for klokkeringing. Bærbare semantron spilles i prosesjoner og noen ganger også i begravelser.

Semantron, Mt Athos Hellas

OpphavRediger

Instrumentet kalles semantron (semandron, gr σήμαντρον) med mulig opphav i Levanten eller Egypt og kan sees på som forløper til bruken av kirkeklokker. Michael III av Venezia mottok 13 semantron i gave i år 865[1], dette regnes som innføringen av semantronen i den ortodokse kirke (der den avløste trompeter). Enkelte tidlige kilder fra det 5.århundre viser til skikken i klostre: Johannes Moschus forteller at Sofronius ble forstyrret i sitt virke da munkene "beat the wood" - slo på tre (kan også ha vært bjelker i tredør). Den hellige Sabbas fra kappadokia (439-532) stod opp "before the hour of striking". En legende i den syriske kirken er at semantronen stammer fra Noah. Fortellingen lyder at Noah fikk beskjed av Herren å lage en klokke av boksved, tre alen lang, og en hammer av samme treslag, og å slå på den tre ganger daglig: om morgenen for å tilkalle arbeiderne til arken, til middag og til kvelds for hvile. Semantronen lignes også med Jesu kors, og er ofte utstyrt med naglehull som på tverrbjelken. [2]

Themel jager Araberne med Semantron som våpen 13.årh (kunstner ukjent)

Semantron var utbredt i den slaviske kirke til det 15.århundre og det var lenge motstand mot å innføre bronseklokker i øst-kirken. Da Konstantinopel falt i 1453 var det fortsatt fem ganger flere semantron enn metallklokker i byen. Ortodokse har senere skiftet ut semantron med støpte bronseklokker, mens mange klostre i sørøsteuropa fortsatt bruker semantron - delvis fordi bruk av kirkeklokker var forbudt under det ottomanske riket. Det har også vedvart av økonomiske grunner, der det ikke har vært dekning til kostnadene for støpte klokker. I de eldste kirkebygg kan en se merker etter oppheng av semantron i murene[3].

Ulike typer semantronRediger

16.årh illustrasjon av Nicolai Tchudotvorets som spiller semantron "tapant la planche". Valday klokkemuseum. Russland.
Metall semantron, Hellas

Det finnes tre hovedtyper semantron: små bærbare og store fastmonterte semantron i tre, mens enkelte er laget metall (som da er mindre enn trebjelkene). De bærbare har avsmalet grop til å holde rundt med hånden mens store semantron er opphengt i kjetting og gir en dyp resonanslyd. Enkelte klostre har alle tre og slår på dem i denne rekkefølgen (små, stor så metall). Ortodokse munker slår rytmisk med hammere på trebjelken og kan oppnå stor ferdighet i rytme og anslag. Bjelken er ofte i planslipt lønn eller bøketre og kan være tre meter eller lengre. Hammerene er oftest av tre, noen ganger av metall og slagene veksler i intensitet og tempo.

En toaca i metall og en bærbar tresemantron. Neamt klosteret i Romania

UtbredelseRediger

Russisk munk som spiller på semantron
Semantron på Odrynki klosteret i Polen

Semantron er idag fortsatt å høre i Hellas, Syria, Romania (der de kalles toaca), Moldova, Bulgaria, Serbia, Bosnia, nord-Makedonia og deler av Russland (Bilo spilles få steder- øst i Sibir og Altajfjellene)

ReferanserRediger

  1. ^ Williams, E.V (1985). The Bells of Russia: History and Technology. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. s. 21–24. 
  2. ^ O'Brien, John (1879). A History of the Mass and Its Ceremonies in the Eastern and Western Church. New York: Benziger Brothers. s. 148–149. 
  3. ^ Neale, John Mason (1847). A history of the Holy Eastern Church: General introduction, Volume 1. Wipf & Stock Publishers. s. 225. ISBN 9781606083307. 

Eksterne lenkerRediger