San José

San José
Land	Costa Rica
Provins	San José
Grunnlagt	21. mai 1737
Oppkalt etter	Josef
Tidssone	UTC-6
Retningsnummer	506
Areal	44,62 km²
Befolkning	288 054 (2011)
Bef.tetthet	6 455,71 innb./km²
Høyde o.h.	1 161 meter
Nettside	www.msj.co.cr
	Politikk
Ordfører	Johnny Araya Monge (PLN)
	Posisjonskart San José San José (Costa Rica)
	; San José; 9°55′57″N 84°04′46″V
	San José på Commons

San José er hovedstaden og største by i det mellomamerikanske landet Costa Rica. Byen er også hovedstad i provinsen San José. I 2011 hadde kantonen San José 288 054 innbyggere, mens det i hele hovedstadsprovinsen bodde til sammen 1 404 242 mennesker.^[1] San José ligger 1 170 meter over havet. Byen er oppkalt etter Josef fra Nasaret, og innbyggerne kalles josefinos («josefinere»).

Samtidig med de andre kantonene i landet, ble kantonen San José grunnlagt 7. desember 1848. Selve byen oppsto rundt 1737–1738, og har vært Costa Ricas hovedstad i tre perioder: i 1822, fra 1823 til 1834 og fra 1838 fram til dag. Byen er landets politiske og økonomiske sentrum. Arkitekturen er sterkt europeisk inspirert, og er en by med en blanding av historiske og moderne bygninger. I sentrum bor det få mennesker, noe som gjør at dette området kun fungerer som et samlings- og gjennomfartssted. Ifølge studier utført i Latin-Amerika, er San José en av de tryggeste byene i Mellom-Amerika.

San José er vert for hovedkvarteret til Den interamerikanske domstolen for menneskerettigheter. Universidad de Costa Rica, som er Costa Ricas første og viktigste universitet, ble grunnlagt i San José i 1843 under navnet «Universidad de Santo Tomás».

Geografi rediger

Området som San José ligger i, er svakt kupert, fruktbart og omgitt av fjell. I nord reiser vulkanene Poás, Barva og Irazú seg, og i sør ligger fjellkjeden Cordillera de Talamanca. Byen befinner seg i den såkalte Valle Central, på en høyde av 1 170 meter over havet.

Kantonen San José har et areal på 44,6 km². Den ligger nord i provinsen med samme navn, og grenser til provinsen Heredia (kantonene Belén, Heredia og Santo Domingo), og kantonene Tibás og Goicoechea i provinsen San José i nord; til Montes de Oca og Curridabat i øst; og til Desamparados, Alajuelita og Escazú i sør. San Josés storbyområde dekker et mye større areal enn selve kantonen, 2 044 km², og omfatter alle de tilgrensende kantonene i tillegg til byer som Alajuela, Cartago og Heredia.

Klima rediger

San José ligger i et tropisk område, og klassifiseres som tropisk regnskog (Fa i Köppens klimaklassifisering). Gjennomsnittstemperaturen ligger vanligvis på mellom 18 og 22 °C året rundt. Det er ikke vanlig å snakke om årstider i San José, men om den tørre og den regnfulle perioden. Regntida varer fra mai til november, som i resten av landet, og den totale årsnedbøren ligger på rundt 2000 mm. Regn kan forekomme også i den tørre perioden. Den relative luftfuktigheten ligger på mellom 60 % og 90 %. Lufta i byen er frisk og klar, takka være en nærmest konstant bris.

Historie rediger

Byen blir til rediger

San José oppsto på 1700-tallet, da spanske erobrere bosatte seg der. Innbyggerne i området bodde spredt, og i 1738 ble det bestemt at de skulle konsentreres på ett sted. Mange flytta til det stedet som i dag er San José, og to år seinere sto det ferdig et lite kapell der. Josef fra Nasaret (José på spansk) ble valgt til bygdas beskytter, derav navnet San José.

Det var problemer med vannforsyninga til San José de første åra, noe som var en av hovedgrunnene til at befolkninga vokste sakte. På slutten av 1700-tallet ble det orden på dette, og i tillegg ble det åpna en tobakksfabrikk i området. Dette førte til at befolkningsveksten skøyt fart. Ettersom San José ikke ble grunnlagt på noen formell måte, ble den offisielt verken regna som by eller som landsby. Først i 1812 fikk San José sitt eget tinghus, og i 1813 fikk den bystatus, etter forslag fra politikeren Florencio del Castillo. Året etter ble imidlertid dette vedtaket annullert av kong Ferdinand VII av Spania, og det var ikke før i 1920 at San José igjen kunne kalle seg en by.

Tre perioder som hovedstad rediger

Templo de la Música i Parque Morazán

I henhold til loven Ley de ambulancia, som var en del av Costa Ricas midlertidige grunnlov av 1821, skulle statusen som landets hovedstad rullere mellom de fire byene Cartago, San José, Heredia og Alajuela. Som følge av dette ble San José for første gang hovedstad fra mai til august 1822.

I 1823 starta en borgerkrig i landet; på den ene sida sto de republikanske byene San José og Alajuela, som ville ha en selvstendig costaricansk stat, og på den andre sida Cartago og Heredia, som ønsket å være en del av det meksikanske imperiet. 5. april 1831 okkuperte josefinerne og alajuelerne daværende hovedstad Cartago, og den republikanske kommandanten Gregorio José Ramírez y Castro beslutta at San José skulle være hovedstad. Denne statusen beholdt byen fram til 1834, da Ley de ambulancia igjen trådte i kraft, og Alajuela ble hovedstad. I 1835, i den såkalte liga-krigen, ble San José angrepet av styrker fra Cartago, men byen klarte å forsvare seg.

I 1838, da Cartago var hovedstad, kom Braulio Carrillo Colina til makta i Costa Rica som diktator etter et militærkupp. Han flytta hovedstaden tilbake til San José, og skrev en lov som sa at San José for alltid skulle være Costa Ricas hovedstad. Denne loven ble fjerna i 1842, men San José har fortsatt å være hovedstad fram til i dag.

Byutvikling rediger

I 1815 hadde San José 11 000 innbyggere. Da Costa Rica ble selvstendig fra Spania i 1821, hadde byen gått forbi Cartago i innbyggertall og ressurser. Denne utviklinga skøyt ytterligere fart da det ble åpna kaffeplantasjer i områdene rundt byen på 1820- og 1830-tallet.

På 1800-tallet begynte man med byplanlegging i San José. Dette ble gjort ved å følge det kvadratiske gatesystemet som var det vanlige i Spania på den tida, og det ble bygd flere kirker, blant annet La Merced i sentrum, El Carmen i nord, og mye seinere, La Soledad i øst. I 1843 skrev statsminister José María Castro Madriz under dokumentet som grunnla Universidad de Santo Tomás, landets første institusjon for høyere utdanning, og forgjenger for dagens Universidad de Costa Rica.

Den moderne høyesterettsbygninga

Under Juan Rafael Mora Porras' regjering på midten av 1800-tallet, tok byen en ny og mer urban retning. Avenyene ble gjort breiere, og arkitekturen ble mer moderne. Det ble åpna en rekke teatre, banker, hoteller og statlige bygninger, og goder som offentlig belysning og trikker ble tatt i bruk. 9. august 1884 ble det satt i gang et vannkraftverk i området Aranjuez; med elektrisiteten herfra kunne man lyse opp 25 lamper i sentrum av San José. Byen ble den første i Latin-Amerika og den tredje i verden, etter New York og Paris, til å bli opplyst ved hjelp av elektrisk energi.

På begynnelsen av 1900-tallet var sentrum av San José svært attraktivt for handelsvirksomhet. Handelen steg kraftig, og dette starta ei utflyttingsbølge fra sentrum til utkantsområdene av byen. Under Cleto González Víquez ble San José forskjønna, og gatene ble forbedra. De siste åra har byen vært gjennom et moderniseringsprogram, som blant annet har ført til at flere av sentrumsgatene har blitt gjort om til gågater.

Demografi rediger

Flertallet av byens befolkning er av europeisk avstamning eller mestiser, fordi det frem til 1949 var nedfelt i grunnloven at indianere og mørkhudede skulle isoleres. Innbyggertallet i kantonen var 340 894 i 2005, og befolkningstettheten 7 643 innb./km². Omtrent 52 % av befolkninga er kvinner. Hele det urbane området, som omfatter blant annet Alajuela og Heredia, har rundt 1,6 millioner innbyggere.

Politisk inndeling rediger

Kantonen San José er delt inn i elleve distrikter:

Kart over San Josés distrikter og nabolag

Hvert distrikt er inndelt i flere barrios (nabolag).

Kultur og severdigheter rediger

Nasjonalteateret

Severdigheter rediger

San José har et kompakt sentrum med hovedgata Avenida Central som midtpunkt. Både denne gata og flere sidegater er nå gågater. Siden San José ikke er en veldig gammel by, og på grunn av jordskjelv og sterk vekst de seinere åra, er det lite historisk bebyggelse. I stedet er sentrum prega av stilretningene fra det 20. århundret; både art déco og funkis er rikelig representert. Den eldste delen av byen er Barrio Amón, med gamle villaer fra slutten av 1800-tallet.

San Josés kanskje mest kjente severdighet er Teatro Nacional de Costa Rica, nasjonalteateret, et monumentalt teater fra 1897 med fantastisk utsmykning innendørs med motiver fra banan- og kaffedyrking. Mellom teateret og Avenida Central ligger Plaza de la Cultura, som er byens fremste møteplass, og som er omringa av kulturelle institusjoner. Rett overfor nasjonalteaterets hovedinngang ligger den lille Parque Mora Fernández og Gran Hotel. Forbi nasjonalteaterets sørlige side går Avenida 2. Langs denne tett trafikkerte avenyen, to kvartaler mot vest, ligger Catedral Metropolitana, byens katedral fra 1871. Overfor katedralen ligger Parque Central, med palmetrær og en uvanlig utforma musikkpaviljong. På motsatt side av Avenida 2 fra Parque Central ligger Teatro Popular Melico Salazar, et annet kjent teater med neoklassisk fasade.

Edificio Correos fra 1917 er også en markant historisk bygning. Den har en lysegrønn betongfasade i en blanding av ulike arkitektoniske stilarter. Edificio Metálico er en bygning fra 1890-tallet som er bygd utelukkende av forhåndsproduserte metallbiter. Også mer moderne bygninger er med på å sette sitt preg på byen, da særlig nasjonalbanken, som er mye høyere enn de omkringliggende bygningene. Ved siden av ligger den blå bygninga til Costa Ricas sentralbank.

Det er flere parker i sentrum av San José. Den største er Parque Metropolitano La Sabana, som ligger vest for sentrum. I den østlige delen av sentrum ligger Parque Nacional, som er fylt av trær og byster av latinamerikanske helter. Rundt parken ligger blant annet nasjonalbiblioteket og flere statlige bygninger. Parque Morazán og Parque España befinner seg også i sentrum, på hver sin side av Edificio Metálico.

Parque Diversiones, eller Pueblo Antiguo, er en fornøyelsespark tre kilometer vest for sentrum. Den inneholder også kopier av bygninger i tradisjonell costaricansk stil fra begynnelsen av 1900-tallet. I helgene er det forestillinger med tradisjonell dans og musikk.

Museer rediger

To kvartaler fra Parque Nacional ligger nasjonalmuseet, i det som tidligere var en festning. Museet har utstillinger av ulike epoker av Costa Ricas historie. Nedenfor de imponerende trappetrinna til museet ligger Plaza de la Democracia. Et annet kjent museum er Museo del Oro Precolombino, som befinner seg under Plaza de la Cultura. Dette museet inneholder en stor mengde gullgjenstander fra før den europeiske oppdagelsen. I samme underjordiske lokaler holder myntmuseet til. I en stor bygning nord i byen holder Centro Costarricense de Ciencias y Cultura (det costaricanske vitenskaps- og kulursenteret) til. Senteret huser blant annet nasjonalgalleriet, barnemuseet og nasjonalauditoriet. Museo de Jade Fidel Tristán Castro, rett nord for Parque España, har Amerikas største samling av førkolombinske jadegjenstander. Ved parkens østlige side ligger Centro Cultural de la Cultura, Nasjonalt kultursenter, som er en interessant arkitektonisk bygning i seg selv, og i tillegg inneholder blant annet byens museum for moderne kunst. I parken La Sabana ligger Museo de Arte Costarricense (museet for costaricansk kunst). Museo de Formas, Espacios y Sonidos (museet for former, rom og lyder) holder til i en tidligere stasjonsbygning øst i sentrum.

Uteliv rediger

San José har et livlig uteliv. Kantonen Escazú har flere restauranter og utesteder av en mer eksklusiv standard. El Pueblo, nord for sentrum, er et område med over 50 barer, utesteder, kunstgallerier og butikker. Et annet populært område å gå ut er gata Calle de la Amargura i kantonen Montes de Oca, hvor en stor del av byens studenter pleier å treffes. I strøket La California er det også en rekke utesteder.

Idrett rediger

Ettersom byen er landets hovedstad, har en rekke idrettsbegivenheter funnet sted i San José, særlig nasjonale arrangementer. Estadio Nacional blir brukt som hjemmebane av Costa Ricas fotballandslag og klubblaget Brujas de Escazú; stadionet brukes også til friidrett. Byens baseballag spiller hjemmekampene sine på Estadio Antonio Escarré. De viktigste svømmebassengene befinner seg i La Sabana. I Parque de la Paz er det en velodrom og en ishall. Costaricanere flest er glade i utendørsaktiviteter som jogging og sykling, og San Josés parker blir brukt flittig til dette.

Transport rediger

San Josés røde taxier langs Avenida 2, med katedralen og Parque Central i bakgrunnen

Byens lufthavn, Juan Santamaría internasjonale lufthavn, ligger 23 km vest for sentrum, nær Alajuela. San José har et godt utbygd nettverk av busser, som i tillegg er billige. I sentrum er det imidlertid vanligvis mye trafikk, og den raskeste måten å komme seg fram på er ofte til fots. Byens taxier er røde eller oransje, og er også et relativt rimelig framkomstmiddel. Den panamerikanske hovedveien går forbi San José. Fra San José går det busser til de fleste steder i landet. Avgangsstedene er fordelt på to hovedterminaler, i tillegg til en rekke andre mindre terminaler rundt om i sentrum. Busser til den karibiske kysten går fra den såkalte Coca-Cola-terminalen.