Åpne hovedmenyen
UNESCOs verdensarv
Ruinbyen Sabratha
Ruinbyen Sabratha
Sabratha, Leptis Magna og Oea var byene i den antikke provinsen Tripolitania
LandLibya Libya
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 6. sesjon i 1982. Referansenr. 184.
Kriterium III
Se ogsåVerdensarvsteder i Afrika
Eksterne lenker

Ruinbyen Sabratha (arabisk Jamahiriya) er en tidligere fønikisk og romersk by i det nordvestre Libya, ca. 70 km vest for hovedstaden Tripoli i Zawiadistriktet.

Den moderne byen Sabratha, som ligger på samme sted, har ca. 100 000 innbyggere.

HistorieRediger

Byen og havna ble grunnlagt ca. 500 f.Kr. som en fønikisk handelsplass for varer fra det indre av Afrika. Fønikerne ga stedet det libysk-berbiske navnet Sbrt'n,[1] noe som antyder at det kan ha vært en innfødt by på stedet før fønikerne kom. Sabratha ble siden en del av det kortvarige numidiske Masinissa-riket før det kom under romersk kontroll. Keiser Septimius Severus var fra nabobyen Leptis Magna, og begunstiget både hjembyen og Sabratha i sin regjeringstid.

Byen ble skadet under flere jordskjelv på 300-tallet, særlig i 365. bysantinske guvernører gjenreiste byen på 500-tallet, men handelen hadde allerede da flyttet til andre steder.

Foruten teateret fra sent på 200-tallet - som var byens blomstringstid - , har Sabratha templer tilegnet Liber Pater, Serapis, Herakles og Isis. Her finnes også en justiniansk basilika og mosaikkgolv som er karakteristiske for den romerske overklassen i Nord-Afrika. På 200-tallet hadde byen ca 20.000 innbyggere.

Nedgangsidene sammenfant med Romerrikets nedgangstider. Angrep fra nomader ridende på kameler skadet jordbruket, og et alvorlig jordskjelv i 365 rysten byen. Så erobret valdalene byen, Muslimene overtok på 600-tallet, og Sabrata tapte sin betydning mens Oea under navnet Tripolis ble regionens nye sentrum.

I 1943, under annen verdenskrig, var arkeologen Max Mallowan (ektemann til forfatterinnen Agatha Christie) basert i Sabratha som assistent til Senior Civil Affairs Officer for Tripolitanias vestprovins. Hans hovedoppgave var å styre kornrasjoneringen. Han bodde i en flott italiensk villa med patio med havblikk, og dinerte på fersk tunfisk og oliven.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ Septimius Severus, s. 2
  2. ^ Janet Morgan (1984): Agatha Christie: a Biography

Eksterne lenkerRediger