Saavedras studie

Berømt sluttspillstudie i sjakk

Saavedras studie er én av de mest berømte sluttspillstudiene i sjakkhistorien.

Den opprinnelige versjonen ble første gang publisert 4. mai 1895 av Georges Emile Barbier i avisen Weekly Citizen i Glasgow. Den ble da presentert som remis-studie, med oppgavestillingen: "Svart trekker og holder remis". Studien var allerede i denne originale versjonen ikke helt ueffen sjakklig sett, i det svart etter en morsom innledende manøver klarer å "trylle fram" en patt i en tilsynelatende håpløs posisjon. Foranledningen til at studien etter hvert skulle pådra seg enda større interesse, og etter hvert berømmelse, var at den måtte publiseres på nytt 14 dager senere, den 18. mai 1895,[1] men nå med endret oppgavestilling: "Svart trekker og hvit vinner" - etter at amatørsjakkspilleren Fernando Saavedra hadde påpekt en feil i den første versjonen.

StudienRediger

Saavedras studie
abcdefgh
88
77
66
55
44
33
22
11
abcdefgh
Hvit trekker og vinner.[2]

Diagrammet viser Saavedras studie i den form den vanligvis har vært publisert i siden 1902, der den følger konvensjonen "Hvit trekker og vinner". (I den korrigerte originalversjonen var fortsatt svart i trekket, slik at den hvite bonden allerede stod på c7.)

Løsning:

1. c7

Et for så vidt opplagt første trekk. (Inkludert i ettertid av formelle grunner, som allerede antydet, for at hvit skal være i trekket.) Den hvite bonden er nå ett trekk unna forvandlingsfeltet.

Svarts tårn kan på sin side ikke direkte true bondens forvandlingsfelt uten selv umiddelbart å bli slått, og svart har derfor i første omgang ingen annen mulighet enn å oppholde hvit ved å gi sjakk. Gjennom de innledende trekkene får studien dermed til å begynne med et relativt rolig preg, idet heller ikke svarts første trekk på noen måte er oppsiktsvekkende:

1. –, Td6+
abcdefgh
88
77
66
55
44
33
22
11
abcdefgh
2. Kb5 Hvits konge begynner å spasere nedover b-linjen

Men senest fra og med trekk nummer 2 må man langsomt begynne å tenke lite grann, for hvor skal den hvite kongen gå?

2. Kb5

Ikke like opplagt som de to innledningstrekkene, men like fullt det eneste brukbare av de 5 trekkene hvits konge har til disposisjon. Å flytte kongen til a-linjen (a5 eller a7) er en nokså åpenbar feil som (i beste fall) gir remis, ettersom svart da med 2. -, Tc6 rekker å komme seg uhindret bak bonden før den når c8. Litt mindre opplagt er at 2. Kb7? også er en feil, fordi svart da med 2. -, Td7! kan binde bonden, for så å slå den i neste trekk. Det impulsive 2. Kc5? (etter mottoet "truer du meg, så truer jeg deg") er også en grov feil, fordi svart kan svare med 2. Td1! Uansett hva hvit så gjør, følger svart opp med 3. Tc1!, og deretter enten Txc8, dersom bonden går inn til forvandlingsfeltet, eller Txc7 i motsatt fall. For eksempel vil 3. c8 = D, Tc1 bety at hvits konge og dronning blir spiddet av det svarte tårnet.

2. –, Td5+

Situasjonen er i prinsippet den samme, og svarts andre trekk er like opplagt og tvungent som det første.

3. Kb4, Td4+

Slik fortsetter hvits konge og svarts tårn sin "parallell-dans" nedover henholdsvis b- og d-linjen. Om nå hvit skulle snu og gå oppover igjen, vil dette ikke føre til noe annet enn remis ved trekkgjentakelse, fordi han må snu på nytt for å unngå den omtalte bindingen av bonden etter Kb7, fulgt av svarts Td7.

4. Kb3, Td3+
abcdefgh
88
77
66
55
44
33
22
11
abcdefgh
Hvit trekker 5. Kc2 og svart har ikke flere sjakker. 5. –, Td1 er ikke lenger mulig. Bare å gi opp?
abcdefgh
88
77
66
55
44
33
22
11
abcdefgh
5. –, Td4! Svart legger en pattfelle!
5. Kc2

At hvit nå ikke hadde flere lovlige trekk nedover b-linjen på grunn av svarts konge på a1, er så sin sak. Det langt mer vesentlige poenget er at idet hvits konge når 2. rad, er det nå trygt å gå inn på c-linjen, fordi svart ikke lenger kan flytte tårnet til d1 uten å bli slått. Gode råd er plutselig dyre for svart, og dermed er vi framme ved det første trekket som ikke på noen som helst måte er helt opplagt:

5. –, Td4!

Svart legger en pattfelle!

abcdefgh
88
77
66
55
44
33
22
11
abcdefgh
Sluttstillingen i første versjon av studien

7. Dxc4, og svart har ingen lovlige trekk, slik at stillingen er patt.

Den opprinnelige, feilaktige versjonen av studien angav nå de avsluttende trekkene som følger:
6. c8 = D, Tc4+ 7. Dxc4 ½ – ½
Svart har ingen lovlige trekk og stillingen er dermed patt, det vil si remis.

Saavedras forbedringRediger

Men da er vi framme ved årsaken til at studien oppnådde berømmelse, og gikk over i historien under navnet «Saavedras studie». Her er det altså at Fernando Saavedra, amatørsjakkspiller og prest av spansk opphav som i 1890-årene bodde i Glasgow og åpenbart fulgte godt med i Weekly Citizens sjakkspalte, kom opp med et atskillig bedre 6. trekk for hvit, det nærmest sensasjonelle:

Saavedras forbedring
abcdefgh
88
77
66
55
44
33
22
11
abcdefgh
Underpromotering, bonden forvandles til tårn: 6. c8T!!

6. c8 = T!

Et trekk som neppe kan betegnes som intuitivt innlysende! Ikke bare har man her et eksempel på såkalt «underpromotering», det vil si at man forvandler bonden til en svakere offiser enn dronning, noe som i seg selv er en meget uvanlig foreteelse, men i tillegg kan trekket umiddelbart virke nokså meningsløst. Tårn mot tårn må jo normalt være opplagt remis, så hva kan hensikten være?

Det første poenget er at svarts planlagte «tårn-selvmord» på c4 selvsagt ikke gir noen mening lenger, i motsetning til den første versjonen av studien. Patt er altså ikke lenger tema, men til tross for en nå materielt lik stilling, har hvit plutselig en ny umiddelbar trussel:

Den svarte kongens pustevansker i hjørnet, som i den første versjonen førte til patt, gjør at hvit nå i stedet truer 7. Ta8+, med matt i det påfølgende trekket! Svart har derfor kun én mulighet – han er nødt til å komme først til a-linjen med sitt eget tårn:

6. –, Ta4

Men da er det omsider duket for det siste og avgjørende trekket i den korrigerte versjonen av studien, altså nettopp Saavedras studie:

Saavedras nye sluttstilling
abcdefgh
88
77
66
55
44
33
22
11
abcdefgh
7. Kb3! med den doble trusselen 8. Kxa4 og 8. Tc1#

7. Kb3!

Det som gjør dette avsluttende stille trekket på en gang både dødelig og vakkert, er at idet kongen truer det svarte tårnet, blir samtidig matt-trusselen, som i det forutgående trekket var rettet mot a-linjen, speilvendt om diagonalen a1 – h8, slik at i stedet for matt i a-linjen truer det nå matt på 1. rad med Tc1#!

Dermed må svart ubønnhørlig kaste inn håndkleet, ettersom det ikke er mulig å forsvare seg mot begge truslene på en gang.

Fascinasjonen for Saavedras studieRediger

Matematisk betraktet rommer sjakkspillet nærmest uendelig mange muligheter, og man kan derfor spørre hva det er ved akkurat Saavedras studie, blant de utallige mulige stillinger det er mulig å se for seg på et sjakkbrett, som gjør at den i over hundre år har vist seg å ha en slik fascinerende virkning på spillets utøvere og tilhengere. Et forsøk på forklaring kan være at studien på rent ut forbilledlig vis representerer sjakk-idealet om å kombinere logikk med estetikk. Med sin klinisk effektive bruk av de svært få virkemidler som står til disposisjon, kan den sies å uttrykke en form for «poetisk» minimalisme, en slags «virkemidlenes økonomi» (Economy of Means). Når man tar i betraktning at stillingen kun inneholder 4 brikker, altså kun 2 (én bonde og ett tårn) utover det absolutte minimum med bare en konge hver (som per definisjon er omgående remis), er det unektelig en smule oppsiktsvekkende at den viser seg å inneholde så mye som den faktisk gjør.

Utbredelsen av Saavedras studie i sjakk-offentlighetenRediger

Weekly Citizen var i 1895 ikke en gang i Glasgow den mest leste avisen, og de første årene etter offentliggjøringen var Saavedras studie fortsatt stort sett bare kjent i byens lokale sjakkmiljø. Dette skulle komme til å endre seg fra og med 1902, i forbindelse med at daværende verdensmester i sjakk Emanuel Lasker ble gjort kjent med studien da han var i Glasgow for å holde foredrag. Lasker tok straks til å benytte seg av studien i sine foredrag, og senest samme år eller året etter ble den publisert på nytt av praktisk talt samtlige sjakktidsskrifter, anført av de ledende British Chess Magazine, Wiener Schachzeitung, Deutsche Schachzeitung og Deutsche Wochenschach. I de over hundre årene som har gått siden, har studien jevnlig blitt publisert på nytt i tallrike sjakktidsskrifter og bøker. Ifølge sjakkskribenten og sluttspillstudie-komponisten John Roycroft er Saavedras studie «utvilsomt den mest berømte av alle sluttspillstudier»[3].

Saavedras studie i NorgeRediger

I den grad Saavedras studie har blitt kjent blant sjakkpublikummet i Norge, må æren for det i stor grad tilskrives forfatteren og sjakkspilleren André Bjerke. Han tok studien for seg, både i sin sjakk-selvbiografi Spillet i mitt liv, og i en TV-serie om sjakk som han gjorde sammen med Harald Tusberg for NRK på 1970-tallet. Det var da Bjerke kom over Saavedras studie at det, ifølge ham selv, gikk opp for ham «at sjakk ikke var et spill, men en kunst».

LitteraturRediger

  • Harrie Grondijs: No Rook Unturned. A Tour Around the Saavedra Study. Den Haag 2004
  • Sammlung aller Studien und Endspiele aus dem Zeitraume 1900 bis 1903. Wiener Schachzeitung, Utgave nr. 8/1903, august 1903, s. 189 og Utgave nr. 9-10/1903, september-oktober 1903, s. 229-230
  • Sunnucks, Anne (1970), The Encyclopaedia of Chess, St. Martins Press, ISBN 978-0-7091-4697-1 
  • Nunn, John (2002), Endgame Challenge, Gambit Publications, ss. 10, 52–53, ISBN 978-1-901983-83-8 

FotnoterRediger

  1. ^ Se reproduksjon på Tim Krabbés sjakksider: The Discovery of the Saavedra
  2. ^ Maskinanalyselichess.org
  3. ^ John Roycroft: The Chess Endgame Study. 2nd revised edition. New York 1981. s. 90-91