SS «Flying Enterprise»
SS «Flying Enterprise» var et skip av C1-B-typen bygget i 1944 i USA. Det ble opprinnelig døpt «Cape Kumakari» og gjorde konvoitjeneste under annen verdenskrig.
| SS «Flying Enterprise» | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Generell info | |||
| Skipstype | lastebåt | ||
| Bygget | ved | ||
| Eier | American Export-Isbrandtsen Lines | ||
| Tekniske data[a] | |||
| Lengde | 127,3 meter | ||
| Bredde | 18,30 meter | ||
| Dypgående | 8,40 meter | ||
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt | |||
I 1947 ble fartøyet solgt til det amerikanske rederiet Isbrandtsen Company, hvor navnet ble endret til «Flying Enterprise». Det gjorde herefter tjeneste på den nordlige del av Atlanterhavet de følgende fem år som alminnelig fraktskip.
Da skipet i desember 1951 forlot Hamburg med destinasjon New York, ble der medbrakt en last bestående av biler, råjern, en ukjent mengde av kontanter, samt ubekreftet fem tonns radioaktive materialer til anvendelse på den første amerikanske atomdrevne undervannsbåten USS «Nautilus».[trenger referanse]
Tidligere var alle skip naglet, men den nye og hurtige teknikk under annen verdenskrig var sveisede skip.[trenger referanse] Liberty-klassen var således også sveisede.[trenger referanse] Imidlertid viste det seg at de især på skrogets midte hadde et problem med sveisingen. «Flying Enterprise» var ingen unntagelse.[trenger referanse] Således oppdaget man den 28. desember i meget hard sjø og ca. 300 sjømil fra England begynnende revner i skroget, umiddelbart akter for overbygningen. Besetningen foretok midlertidige reparasjoner, hvoretter man forsøkte å fortsette seilasen.
Den neste morgen begynte skipet å krenge kraftig med en slagside på 45°, hvoretter det ble besluttet å forlate skipet. Nødsignaler ble avsendt og det amerikanske troppetransportskipet «General A.W. Greely» og det amerikanske dampskipet «Southland» reagerte og kom til unnsetning. Besetning og passasjerer ble evakuert og reddet, dog med tap av et enkelt menneskeliv. Skipets kaptein, den danskfødte Kurt Carlsen, valgte å bli ombord. Han nektet å forlate skipet før det enten sank eller var blitt buksert til en sikker havn.
Den engelske slepebåten «Turmoil» ankom den 3. januar og flere forsøk ble gjort for å etablere et slep – men uten resultat. Neste dag, den 4. januar, fikk Carlsen selskap av slepebåtens styrmann Kenneth Dancy, og sammen fikk de etablert et slep og påbegynte buksering med England som destinasjon. På dette tidspunkt var slagsiden på skipet mellom 60 og 65°.[trenger referanse]
Bukseringen var en suksess, inntil 41 nautiske mil (76 km) fra den engelske byen Falmouth. På dette tidspunkt røk slepetauet. Der ble gjort flere forsøk på å gjenetablere forbindelse med slepebåten, men alle uten resultat. Krengningen var nå omkring 80°, og skipet lå så lavt i vannet at Carlsen og Dancy så seg nødt til å forlate skipet, som sank den 10. januar 1952.
Like siden har det vært mangfoldige spekulasjoner over hvorfor kapteinen holdt ut så lenge.[trenger referanse] Det har blant annet vært teorier om at lasten inneholdt stats- eller militærhemmelige saker.[1]
Det er kommet frem at skipet var lastet med Zirkonium – et metall som tyskerne kunne utvinne under annen verdenskrig.[trenger referanse] Det skulle benyttes som en del av en brenselcelle i atomreaktoren i den atomdrevne undervannsbåten USS «Nautilus».
I 2002, 50 år etter forliset, var en privat ekspedisjon nede ved vraket. Den kunne konstatere at der var et hull i siden av skroget, samt at den hemmelige lasten var blitt fjernet.[trenger referanse]