Åpne hovedmenyen
Søren Monrad
Født1744
Hillerød
Død29. mai 1798
Beskjeftigelse Teolog
Nasjonalitet Norge

Søren Monrad (født 1744 i TjærebySjælland, død 29. mai 1798 i Trondhjem), kalt Søren Latiner, var en dansk-norsk skolemann.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Søren Monrad var sønn av sogneprest i Tjæreby på Sjælland Jørgen Monrad (1704–1772) og Engelke Cathrine Ørsted (død 1797). I 1758 ble faren forflyttet til Våle i Jarlsberg grevskap, og sønnen kom på skole i Christiania. Han gikk ut av skolen i 1758 og tok teologisk eksamen ved Københavns Universitet i 1768. I 1772 ble han dekan ved Kommunitetet.

KarriereRediger

Det norske selskabRediger

I København var Monrad en av grunnleggerne av Det norske selskab og et ivrig medlem av dette, selv om han ikke skrev stort selv. Ifølge Israel Levin var han «næst Treschow uden Tvivl det stærkeste Hoved i Selskabet, og dets eneste Lærde».[1] I selskapets trykte skrifter finnes det bare et satirisk dikt av ham: «Damynt eller den forulykkede Digter», som var et angrep på Ewalds «Balders Død».

PedagogRediger

I 1779 ble Monrad utnevnt til rektor ved skolen i Kristiansand. I 1783 fikk han dessuten tittelen professor. I Kristiansand måtte han klare seg uten konrektor; derfor søkte han seg bort og ble i 1789 rektor for skolen i Trondhjem.

Monrad ble kalt «Søren Latiner» på grunn av sine ualminnelige kunnskaper i latin. Derimot hadde han ikke særlig store kunnskaper i gresk, og hebraisk kunne han slett ikke. Han var en motstander av prylestraffen, men kunne til gjengjeld bruke skjellsord og sarkasmer overfor elevene. I Kristiansand skal han ha fylt skoleprotokollen med sarkastiske bemerkninger, mens den trondhjemske skoleprotokollen skal ha blitt funnet blank etter hans død. En av Monrads beste elever var Claus Pavels, som har skildret ham i sin Autobiographi. Monrad sendte Pavels av sted til Københavns universitet med et overstrømmende latinsk vitnesbyrd, skjønt Pavels tørt bemerker at Monrad neppe hadde kompetanse til å uttale seg om annet enn latinkunnskapene hans.[2]

VerkerRediger

  • Disputatio de scripturæ sacræ lectione omnibus commoda (1766)
  • Philautias brevis delineatio (1768)
  • De prudenti sermonis usu in communi vita (1770)
  • Prosopopeia filii prodigi (1771)
  • Vita Einari Tambeskjelver (1772)
  • Vita Thangbrandi (1775)
  • Judicium de translata nuper (a Badenio) in lingvam vernaculum Tacito (1774)
  • Oratio in natalem Regis (1782)
  • «Damynt eller den forulykkede Digter» (1794)

ReferanserRediger

  1. ^ Israel Levin, i Johan Herman Wessel: Digte, s. LXXIII. Kjøbenhavn: C. A. Reitzels Forlag, 1861.
  2. ^ Claus Pavels: Autobiographi, s. 24–26. Christiania: J. W. Cappelens Forlag, 1866.

KilderRediger