Rune Ottosen

Rune Ottosen
Født7. desember 1950Rediger på Wikidata (69 år)
Far Kristian OttosenRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Professor, statsviterRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Rune Ottosen (født 7. desember 1950) er professor emeritus i journalistikk ved journalistutdanningen ved Oslomet – storbyuniversitetet.

Ottosen er statsviter og journalist, og fra 1996 ansatt ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, der han ble han Norges første professor i journalistikk fra 1999. Ottosen er en aktiv faglitterær forfatter og var leder for Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (2001–2005) og har i en årrekke vært leder og styremedlem i Norsk Pressehistorisk Forening. Han var styremedlem NORLA, forvaltningsorganet for oversettelse av norsk litteratur til utlandet (2006–2012). Han var også medlem og leder av fordelingsnemda i rettighetsorganisasjonen Kopinor fram til 2017. Ottosen satt i styret i Norsk PEN fra 2012-2020 og var nestleder 2019-2020.[1] Han er fortsatt medlem av Norsk Pens varslerutvalg. Ottosen er å medlem av Den norske UNESCO-kommisjonen siden 2017 med ytrings-og pressefrihet som arbeidsområde. Han fikk i 2020 Norsk medeiforskerlags hederspris for å ha bidratt til "en betydningsfull innsats på et høyt faglig nivå, og satt varige spor etter seg både i det faglig miljø og i samfunn for øvrig".

Ottosen var medlem i AKP(m-l) fra 1973 til 1985,[2] og i 19791980 var han redaktør for partiets teoretiske tidsskrift Røde Fane. Han har senere bidratt med kritisk søkelys på ml-bevegelsen gjennom bidrag til boken (ml) redigert av Terje Tvedt og i essayet «Fedrens synder» i Samtiden.[3] I 2017 ga han ut boken Turist i utopia. Reiser i ideologi og albansk landskap som var et kritisk oppgjør med turistreisene til Vennskapsambandet Norge-Albania på 1970-årene.[4] Boken viser også at det albanske samfunnet lider under at det aldri har vært noe skikkelig oppgjør med den kommunistiske epoken i det det albanske samfunnet.[5] Boken kom ut i albansk oversettelse i 2019.

Han var ansatt som informasjonsleder og forsker på PRIO, Institutt for fredsforskning, fra 1989 til 1993. Fra 1993 til 1996 var han engasjert av Norsk Journalistlag (NJ) for å skrive jubileumsboken til NJs 50-årsjubileum: Fra Fjærpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn.

Ottosen har blant annet skrevet bøkene Miljø og konflikter (1994, med Erik Steineger), Norsk pressehistorie (2002, med Lars A. Røssland og Helge Østby), I journalistikkens grenseland: journalistrollen mellom marked og idealer (2004), VG, Saddam og vi. Et kritisk blikk på nyhetsdekning av krig og konflikt (2009) og Turist i Utopia (2017).

Han har også redigert bøkene Pressetisk front. Festskrift til Odd Raaum (2003, med Thore Roksvold) Journalistikk i en digital hverdag (2008, med Arne H. Krumsvik) og Krigens retorikk: medier, myter og konflikter etter 11. september (2002, med Elisabeth Eide). I 2013 redigerte Elisabeth Eide og Rune Ottosen antologien: Den lengste krigen. Mediedekningen av krigen i Afghanistan. I 2019 redigerte han Libya. Krigens uutholdelig letthet sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt.

Ottosen har også redigert flere bøker på engelsk om krigsjournalistikk sammen med Stig A. Nohrstedt, den siste New Wars, New Media and New War Journalism (2014). I 2010 var han en av fire bindredaktører i historieverket Norsk Presses historie 1660-2010. I 2016 redigerte Ottosen antologien Gendering War and Peace Reporting. Some Insights - some Missing Links sammen med Berit von der Lippe. Ottosen er forfatter av en rekke vitenskapelige publikasjoner i vitenskapelige antologier og vitenskapelige tidsskrifter.[6]

Han er sønn av Kristian Ottosen.

BibliografiRediger

  • Libya. Krigens uutholdelige letthet. (med Heier Tormod og Tvedt, Terje (red.) Oslo: Cappelen Akademiske. 2019
  • Turist i utopia. Reiser i ideologi og albansk landskap. Oslo: Dreyer 2018.
  • Gendering War and Peace Reporting. Some Insights - some Missing Links. (med Berit von der Lippe (red.) Gøteborg: Nordicom.  2016
  • Den lengste krigen. Medidekningen av krigen i Afghanistan (med Elisabeth Eide) (red.). Oslo: Abstrakt forlag. 2013.
  • New Wars, New Media and New War Journalism. Professional and Legal Challenges in Conflict Reporting (med Stig A. Nohrstedt). Gøteborg: Nordicom. 2014
  • Norsk presses historie: 1-4 (1660-2010)  Bind 2. (red.)  Parti, presse, publikum 1880-1945. Oslo: Universitetsforlaget. 2010.
  • VG, Saddam og vi. Et kritisk blikk på nyhetsdekningen av krig og konflikt. Fredrikstad: IJ-forlaget. 2009.
  • Journalistikk i en digital hverdag. Innledning (med Arne Krumsvik). Fredrikstad: IJ- Høyskoleforlaget. 2008.
  • Global War - Local Views. Media Images of the Iraq War. (med Stig A. Nohrstedt (red.). Gøteborg: Nordicom.  2005.
  • I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer. Fredrikstad: Ij-forlaget. 2004. Gøteborg: Nordic
  • U.S. and the Others. Global Media Images on "The War on Terror" (med Stig A. Nohrstedt) (red.). 2004.
  • Journalism and the New World Order. Gulf War, National News Discoursesand Globalization (med Stig Arne Nohrstedt (red. )  Gøteborg: Nordicom.
  • Fra fjærpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn.Oslo: Aschehoug 1996.
  • Mediestrategier og fiendebilder i internasjonale konflikter. Norske medier iskyggen av Pentagon. Oslo: Universitetsforlaget 1994.
  • Johan Falkberget som presseman og politiker (med Arngeir Berg). Oslo: Tiden norsk forlag. 1989.
  • Med hjerte i døra - et bidrag til doens historie (med Arngeir Berg). Oslo: Tiden 1988.
  • Mitt nye hjemland (med Arngeir Berg). Oslo Gyldendal norsk forlag.

ReferanserRediger

  1. ^ https://norskpen.no/nb_NO/2019/04/25/kjersti-loken-stavrum-valgt-til-ny-leder-i-norsk-pen/
  2. ^ Tvedt, Terje (red) (1989). (ml) – En bok om maoismen i Norge. Oslo: Ad Notam. s. 237. ISBN 82-417-0023-7. 
  3. ^ Rune Ottosen: «Fedrenes synder. Det totalitære i sosialdemokratiet som rollemodell for ml-bevegelsen», Samtiden nr. 2 2007
  4. ^ Larsen. «De verste blant oss». Minerva 02.09.2017. 
  5. ^ Riiser Gundersen. «Røde minner». Morgenbladet no. 33/25.-31. august. 
  6. ^ http://www.cristin.no/as/WebObjects/cristin.woa/wa/personVis?type=PERSON&pnr=63560&la=no&action=sok

Eksterne lenkerRediger