Rudolf Kirchschläger
| Rudolf Kirchschläger | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. mars 1915[1][2][3][4] Niederkappel | ||
| Død | 30. mars 2000[1][2][3][4] (85 år) Wien | ||
| Gravlagt | Wiener Zentralfriedhof | ||
| Ektefelle | Herma Kirchschläger | ||
| Barn | Walter Kirchschläger | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Wien | ||
| Beskjeftigelse | Dommer, diplomat, jurist, universitetslærer, politiker | ||
| Parti | Sozialdemokratische Partei Österreichs | ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Utmerkelser | 10 oppføringer
Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden, 1. klasse av T.G. Masaryks orden, storkors av Republikken Italias fortjenstorden, storkors med kjede av Finlands hvite roses orden, Piusordenens kjede, storkjede av Infante Dom Henriks orden[5], storkors med kjede av Karl IIIs orden, stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, æresborger av Wien (1986), Ærestegnet for fortjenster i gull
|
||
Rudolf Kirchschläger (født 20. mars 1915 i Niederkappel, Kirschläger Oberösterreich, død 30. mars 2000 i Wien) var en østerriksk diplomat, politiker, dommer og politiker. Han var Østerrikes president mellom 1974 og 1986.
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Kirschenschläger ble foreldreløs i en alder av 11 år. Han gikk ut fra Bundesaufbaugymnasium i Horn i 1935, og begynte å studere juss ved universitetet i Wien, men etter Adolf Hitlers Anschluss av Østerrike i 1938 måtte han gi opp sine jusstudier. Uten å være med i det nazistiske partiet NSDAP, som han nektet å bli, måtte hans stipend ved universitetet i Wien oppheves og Kirchschläger klarte ikke lenger å finansiere sine studier.[trenger referanse] Kirchschläger arbeidet derfor en stund som bankfunksjonær.
Andre verdenskrigRediger
Han ble innkalt til tjeneste i infanteriet i det tyske Wehrmacht om sommeren 1939. I slutten av 1940 brukte han en to måneders frontpermisjon til å forberede seg til den juridiske statseksamen, og ble uteksaminert med tittelen doctor iuris.
Kirchschläger tjenestegjorde som vernepliktig soldat fra begynnelsen av andre verdenskrig. Han deltok i invasjonen av Polen i 1939, senere tjenestegjorde han på vestfronten og etter 1941 tjenestegjorde han på østfronten. På østfronten ble han såret i 1942. Han oppnådde graden kaptein og var lærer i taktikk ved Krigsskolen i Wiener Neustadt. I begynnelsen av april 1945 ledet han et kompani med kadetter i kampene mot de sovjetiske troppene som begynte å komme faretruende nær grensene til det tyske riket. Under en av disse kampene ble han alvorlig skadet i det ene beinet. Denne skaden ble han aldri helt frisk fra.
Etter krigen jobbet Kirchschläger som distriktsdommer frem til 1954 i Langenlois og senere jobbet han som dommer i Wien.
DiplomatRediger
I 1954 ble han ansatt i Utenriksdepartementet i Østerrike. Fra 1967 til 1970 var han Østerrikes ambassadør i Praha. Til tross for en ettertrykkelig ordre fra utenriksdepartementet om ikke å gjøre det, så utstedte han likevel flere ganger utreisetillatelse til mange tsjekkoslovakiske borgere som forsøkte å flykte fra kommunistene under den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia.[trenger referanse]
PresidentRediger
Mellom 1970 og 1974 var han utenriksminister i Østerrike. Han ble valgt til president i 1974. I et foredrag ved Innsbruck-universitet i februar 1971 skisserte han sin forståelse av en «etisk utenrikspolitikk».[trenger referanse]
I 1980 ble han gjenvalgt til en ny periode som president med en cirka 80 % av stemmene.[6] Dette var den høyeste andel av stemmene som noen presidentkandidat noensinne har klart å oppnå i noe presidentvalg i Østerrikes historie.[trenger referanse]
ReferanserRediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Rudolf Kirchschläger, kirchschläger-rudolf
- ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Rudolf Kirchschläger, 00000012702
- ^ a b Discogs, 9. okt. 2017, Rudolf Kirchschläger, 1976449
- ^ http://www.ordens.presidencia.pt/?idc=154
- ^ Saxon, Wolfgang (31. mars 2000). «Rudolf Kirchschlager, 85, Judge Who Became Austria's President». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 31. januar 2017.