Rosh HaNikra grenseovergang
Rosh HaNikra grenseovergang (hebraisk: מעבר ראש הנקרה, arabisk: معبر رأس الناقورة) også kjent som Ras Al Naqoura grenseovergang er en internasjonal grenseovergang mellom Naqoura i Libanon og Rosh HaNikra i Israel. Grenseterminalen drives utelukkende av FNs midlertidige styrke i Libanon og Israels forsvarsstyrker. Passering av vanlige turister/besøkende er forbudt. Fjellryggen Reches ha-Sulam nær her helt ned til Middelhavet.
Historie
redigerAllerede i gamle tider var fjellryggen Reches ha-Sulam en vanskelig barriere å overvinne, og naturlig nok var denne egnet for å merkere grense mellom skifterde makter.
Under Første verdenskrig tok britiske militærkjøretøy seg gjennom fjellet her i 1918. Som et resultat av krigen ble det store territorielle endringer i Midtøsten. Den fransk-britiske grenseavtalen fra 1920 definerte noe upresist grensen mellom det britiske mandatet Palestina og det franske mandatet Syria (som også ommfattet Libanon). Det endelige grenseløpet ble etablert først i 1923.[1]
Om våren i 1941, under Andre verdenskrig, fant britiske styrker seg i Egypt under en svært alvorlig trussel fra general Erwin Rommels |ekspedisjonsstyrke. Hans Deutsches Afrikakorps angrep i Nord-Afrika med retning mot Suezkanalen. I tilfelle et britisk nederlag kunne tyskerne lett marsjere inn i Palestina og slå seg sammen med Vichyfranske styrker i Libanon og Syria. I mai 1941 tillot den Vichy-franske høykommissæren for regionen, general Henri Dentz, i samsvar med ordre mottatt fra Vichys krigsdepartement, tyske og italienske fly å fylle drivstoff på flyplasser i Syria. I tillegg ga de franske myndighetene i Vichy tyskerne tilgang til jernbanelinjer som læp gjennom Syria for å frakte drivstoff og krigsutstyr til Mosul i nordlige Irak. Dette forsterket opprørsstyrkene som kjempet mot de allierte under Operation Sabine (april-mai 1941).
Britene kom til den konklusjon at situasjonen tvang dem til å gjennomføre nok en militæroperasjon, denne gangen i Syria og Libanon. Operation Exporter begynte den 8. juni og varte til 14. juli 1941. I løpet av den begynte ingeniørtropper fra Sør-Afrika og New Zealand å bore en jernbanetunnel i Rosh Hash Nikra-klippene. Arbeidet ble fullført i 1942 og åpningsseremonien fant sted den 24. august 1942. Jernbanelinjen som gikk gjennom her skulle muliggjøre transport av tropper fra Haifa til Beirut i Libanon. Dermed ble det anlagt en jernbanelinje som forbandt Egypt gjennom Palestina, Libanon, Syri og, Tyrkia med Europa.[2]
Etter slutten av Andre verdenskrig intensiverte den israelsk-arabiske konflikt i Palestina seg.
Den 29. november 1947 vedtok FNs generalforsamling sin resolusjon nr. 181 om å dele territoriet til Palestinamandat i to stater: en jødisk og en arabisk.[3] Nesten umiddelbart brøt det ut borgerkrig i Palestinamandatet, og Rosh Hash Nikra-området ble operasjonsområde for den arabiske frigjøringshæren. Inntil britiske tropper ble stasjonert i Palestina, kontrollerte de fortsatt strategiske punkter i landet og dets grenseoverganger. Den 14. mai 1948 sprengte imidlertid styrker fra den jødiske paramilitære organisasjonen Haganah den nevnte jernbanetunnelen. Dette ble gjort for å hindre libanesiske tropper i å komme inn i Palestina og delta i borgerkrigen.
Etter slutten av den første arabisk-israelske krig ble ikke tunnelen gjenbygget og åpnet.
Under de arabisk-israelske krigene spilte dette stedet alltid en strategisk rolle i Israels forsvarsplaner. Tallrike grensehendelser med beskytning og infiltrasjonsforsøk over grensen førte til utbruddet av Libanonkrigen i 1982. Israelske tropper kom blant annet inn i Libanon på denne måten. Da israelerne trakk seg ut av Libanon i 1985, forlot de en «sikkerhetssone» i den sørlige delen, som den sør-libanesiske hær var ansvarlig for. Ved grenseovergangen Rosh Hash Nikra var det på libanesisk side en militærbase for Israels forsvarsstyrker. Under avviklingen av «sikkerhetssonen» den 23. mai 2000 ble basen forlatt og overlatt til libaneserne.
Grenseområdene på libanesisk side ble deretter overtatt av terrororganisasjonen Hizbollah, som gjentatte ganger beskjøt Israels territorium. Etter den andre Libanonkrigen i 2006 ble ansvaret for den libanesiske delen av grensen overtatt av den internasjonale UNIFIL-styrken, som etablerte sin hovedbase i den nærliggende libanesiske byen Nakoura.
I 2007 ble liket av Gabriel DeWitt overført til Israel ved krysset. Han druknet, og kroppen hans ble båret av havstrømmer til Libanons kyster.[4]
Grenseovergangen er blitt brukt to ganger ved slutten av forhandlinger mellom Israel og Hizbollah. I juli 2008 ble likene til to israelske soldater (Eldad Regev og Ehud Goldwasser) utvekslet mot Samir Kuntar og fire andre Hizbollah-terrorister.
Etter løslatelsen av passasjerer og mannskap fra Gaza-konvoien som ble bordet av israelerne i 2010, deporterte Israel fire libanesiske aktivister via grenseovergangen den 3. juni 2010. Abbas Nasser, Hussein Shukur, Andre Abi Khalil og Hani Suleiman krysset grensen rundt klokken 22.30 hvor de ble møtt av en stor folkemengde som viftet med libanesiske, palestinske og tyrkiske flagg og kasting av ris og blomster.[5]
Den 15. desember 2013 ble en israelsk soldat skutt og drept her av en libanesisk soldat.
Referanser
rediger- ^ Asher Kaufman: «Between Palestine and Lebanon: Seven Shi'i villages as a case study of boundaries, identities and conflict», i The Middle East Journal, 2006, s.685–706
- ^ Gideon Biger: The Boundaries of Modern Palestine, 1840-1947, Routledge/Curzon, London and New York, 2004, s.137, ISBN 0-7146-5654-2
- ^ United Nations: Oficjalna mapa podziału Palestyny opracowana przez UNSCOP, 1948, lest 2013-05-14
- ^ Eli Levy, Itamar Amber: Liban i Izrael zobowiązały się do wymiany ciał zmarłych i więźnia, Ma'ariv, 2007.10-15, lest 2013-05-14.
- ^ «Lebanese aboard Flotilla welcomed home as heroes». Yalibnan.com. 3. juni 2010. Besøkt 9. mars 2016.
