Romersk greve er en alminnelig betegnelse på den grevelige adelstittelen som tidligere ble tildelt av paven i egenskap av verdslig hersker. Adelstittelen ble hovedsakelig gitt til utlendinger, både geistlige og verdslige personer som gjorde seg fortjent i kirkestatens tjeneste, og kunne både være arvelig (i regelen mannlig-primogenitur) eller gitt på livstid.

To personer med tilknytning til Norge ble utnevnt til romerske grever. Overhodet til Den katolske kirke i Norge i perioden 1887-1922, senere erkebiskop Johannes Olav Fallize, var opprinnelig fra Luxembourg, ble adlet i 1912. I 1923 ble godseier og pavelig kabinettskammerherre Christopher Tostrup Paus utnevnt til romersk greve. Tittelen er bl.a. også gitt til noen svenske familier.

Paven fortsatte å tildele adelstitler også etter 1870, da Italia okkuperte hele Pavestaten bortsett fra Vatikanet. I henhold til Lateranoverenskomsten av 1929 bekreftet og anerkjente den italienske regjeringen pavens rett til å tildele titler, og titlene tildelt av paven ble anerkjent som likeverdige med italienske titler. Den romerske grevetittelen ble dermed formelt også anerkjent som italiensk grevetittel.

I 1946 ble Kongeriket Italia omdannet til republikk, og i 1948 avskaffet landet adelens offisielle stilling. Dermed ble også romerske grever betraktet som «utenlandsk» adel. Pave Pius XII fortsatte å tildele noen få adelstitler, pave Johannes XXIII bekreftet noen, men siden har ingen adelstitler blitt tildelt av Den hellige stol.

Se også rediger

Litteratur rediger

  • Labarre de Raillicourt: Les Comtes Romains