Christopher Tostrup Paus

(Omdirigert fra Christopher de Paus)
Christopher Tostrup Paus
Christopher de Paus
Christopher de Paus.JPG
Kammerherre, greve Christopher Paus, i hoffdrakt i spansk renessansestil som pavelig kammerherre. Slektsvåpen øverst til venstre, med hans egen rangkrone for greve. Maleri på Herresta gods.
Født10. september 1862Rediger på Wikidata
Akershus slott og festningRediger på Wikidata
Død10. september 1943Rediger på Wikidata (81 år)
SkodsborgRediger på Wikidata
Gravlagt Vår Frelsers gravlundRediger på Wikidata
Far Johan Altenborg PausRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kammerherre, kunstsamler, filantrop, godseierRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
Storkors av Sankt Gregor den stores ordens, kommandør av St. Olavs Orden, Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem, ridder av Piusordenen, kommandør av Dannebrogordenen, storridder med stjerne av Den islandske falkeorden, kommandør av VasaordenenRediger på Wikidata
Signatur
Christopher Tostrup Pausʼ signatur

Christopher Tostrup Paus (født 10. september 1862Akershus festning, død 10. september 1943 i SkodsborgSjælland i Danmark) var en norsk godseier, pavelig kammerherre, greve, kunstsamler, mesén og arving til Tostrup & Mathiesen, et av Norges største trelastfirmaer på 1800-tallet. Han arvet en formue etter morfaren Christopher Tostrup og senere også fra onkelen Oscar Tostrup, og var fra 1881 til 1892 formelt en kreditor, reelt en medeier av Tostrup & Mathiesen med rundt 400 000 dekar skog i traktene ved Eidsvoll og Hurdalssjøen. Paus skal ha ønsket å etterfølge Oscar Tostrup som formell parthaver i Tostrup & Mathiesen med Tostrupfamiliens andel på 50% etter onkelens død i 1892, men i stedet kjøpte medeieren Haaken C. Mathiesen ut Tostruparvingene og Mathiesenfamilien videreførte firmaet som Mathiesen Eidsvold Værk og senere også Moelven Industrier.

Paus vokste etter morens død i 1863 i stor grad opp hos besteforeldrene Camilla og Christopher Tostrup i Christiania og på herregården Kjellestad i Stathelle; han levde fra 1880-årene en omflakkende tilværelse dels i Christiania, dels i København, dels i Roma, dels på to herregårder han eide i Sverige og sist på den store eiendommen Magleås i Danmark. Han var den eneste slektningen av Henrik Ibsen som besøkte Ibsen under Ibsens årtier i utlendighet, i Roma i 1884 mens Ibsen skrev på Vildanden, og var en av kildene til Oskar Mosfjelds Ibsenbiografi. Han var en aktiv kunstsamler, boksamler, myntsamler og samler av gamle våpen, og eide blant annet den største private samlingen av gresk og romersk kunst i Nord-Europa, Paus-samlingen; den ble gitt til Nasjonalgalleriet i flere omganger fra 1918 og dannet grunnlaget for antikksamlingen. Han gav også en rekke gaver til andre museer i Skandinavia og til Den katolske kirke. Han eide også flere gjenstander knyttet til Ibsens biografi, herunder silhuetten av familien i Altenburggården med bl.a. Marichen Altenburg og hans egen farfar Henrik Johan Paus, og et portrett av Hedvig Ibsen som han senere gav til Ibsensamlingen. Farfaren Henrik Johan Paus, som Henrik Ibsen muligens var oppkalt etter, var både oppvokst i Altenburggården med kusinen Marichen og del av halvbroren Knud Ibsens nære kameratgjeng i barndommen, og Christophers far Johan Altenborg Paus var oppkalt etter farens pleiefar Johan Altenburg.

Han var konvertitt til den katolske kirke og ble utnevnt til pavelig kammerherre av Benedikt XV i 1921. Han overtok da den stillingen som baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg som første nordmann hadde hatt før ham,[1] og ble gjenutnevnt i embedet av Pius XI i 1922 og av Pius XII i 1939. Han ble tildelt tittelen greve av Pius XI i 1923.[2][3] Utenfor Norge skrev han og andre slektninger gjerne navnet de Paus, og han ble adlet under dette navnet.[4][5][6] Han solgte i 1938 sitt gods Herresta nær Stockholm til slektningen Herman Paus, som var gift med et barnebarn av Leo Tolstoj; et maleri av ham i pavelig kammerherredrakt henger fortsatt på gården. Han mottok et stort antall pavelige og nordiske ordener.

Bakgrunn og barndomRediger

 
Silhuett av Christopher Tostrup Paus' farfar Henrik Johan Paus (nr. 2 fra venstre), lengst til høyre Henrik Ibsens mor Marichen Altenburg. Silhuetten av familien i Altenburggården ble eid av Christopher Tostrup Paus og er det eneste eksisterende portrettet av noen av Ibsens foreldre.
 
Herregården Kjellestad i Stathelle, der Christopher Paus i stor grad vokste opp med besteforeldrene Camilla og Christopher Tostrup

Christopher Tostrup Paus ble født 10. september 1862 på Akershus festning og døpt i Akershus slottskirke (Garnisonskirken) 7. november samme år.[7][8] Han tilhørte «skiensgrenen» av slekten Paus og var sønn av senere krigskommissær i Molde Johan Altenborg Paus (1833–1894) og Agnes Tostrup (1839–1863).[9] På farens side var han barnebarn av prokurator, fogd og proprietær Henrik Johan Paus på storgården Østerhaug ved Elverum og Sophie Lintrup. Farfaren vokste opp i Altenburggården sammen med kusinen Marichen Altenburg (Henrik Ibsens mor), og var også halvbror og nær barndomskamerat av Knud Ibsen (Henrik Ibsens far); Henrik (Johan) Ibsen ble muligens oppkalt etter sin onkel Henrik Johan Paus. På morens side var Christopher Tostrup Paus barnebarn av trelasthandler Christopher Henrik Holfeldt Tostrup (1804–1881) og (Julie) Camilla Schaft (1814–1897). Foreldrene var tremenninger. Etter morens død var faren gift på nytt med Cathinka Charlotte Christensen, datter av grosserer Arne Christensen; stemoren var søster av lagmannen Hans Christian Christensen og grosserer Arne Emil Christensen, som begge var gift med døtre av trelasthandler Haaken C. Mathiesen, Tostrupfamiliens partner i Tostrup & Mathiesen. Blant hans faddere ved dåpen var morfaren Christopher Tostrup, tidligere adjutant for kong Karl Johan Hans Christian Rosen og morens barndomsvenninne Marie Arup, datter av Jens Lauritz Arup.[7]

Da han ble født bodde foreldrene på Akershus festning der faren tjenestegjorde som premierløytnant. Moren døde året etter, og faren bodde fra 1860-årene på forskjellige adresser i Christiania med sin nye ektefelle og etterhvert sine barn fra andre ekteskap; familien hadde også kokkepike, stuepike og barnepike.[10][11][12][13][14][15] Christopher Tostrup Paus er imidlertid ikke ført opp hos faren i noen av folketellingene fra 1865 og fremover, og ser ut til å ha tilbragt store deler av barndommen hos besteforeldrene Tostrup, bl.a. på herregården Kjellestad i Stathelle, der det ble holdt et gjestfritt hus med hyppige besøk bl.a. fra familien Mathiesen på Linderud; kusinen Hanna Holfeldt Gjør fortalte om deres barndom der i erindringer trykket i Bamble gjennom tidene. Ifølge Gjør bodde Paus' tidligere barnepike «Ninni» (trolig Caroline Hammerstad, 1815–1902) på Kjellestad, og Paus «havde altid en fuglehund, som fik lov til at komme ind i stuerne», i motsetning til gårdshunden.[16] Paus er registrert som bosatt på Kjellestad i folketellingene for både 1875,[17] 1885[18] og 1891.[19] Antagelig ble han oppfostret hos besteforeldrene fra morens død i 1863.

Christopher Tostrup Paus var fetter til britisk konsul i Oslo Christopher Lintrup Paus og tremenning til bl.a. statsminister Sigurd Ibsen og til skipsreder Øivind Lorentzen, prinsesse Ragnhilds svigerfar. Han var videre tremenning til generalkonsul i Wien og godseier i Skåne Thorleif Paus, som var en av hans arvinger, og som var far til general Ole Paus og farfar til visesangeren Ole Paus; han var både tremenning på farssiden og filleonkel på morssiden til en annen av sine arvinger, godseier Herman Paus, som var gift med Leo Tolstojs barnebarn Tatiana. Herman Paus bestyrte hans svenske gods fra 1923, og overtok Herresta i 1938.

Tostrup & MathiesenRediger

 
Kart over Mathiesen Eidsvold Værks eiendommer i traktene ved Hurdalssjøen og Eidsvoll i 1909, noen år etter at Christopher Tostrup Paus og hans slektninger ble kjøpt ut av firmaet. Firmaet eide rundt 400 000 dekar skog

Morfaren Christopher Tostrup etablerte i 1842 trelastfirmaet Tostrup & Mathiesen, dagens Mathiesen Eidsvold Værk respektive Moelven Industrier, som han eide sammen med Mathiesen-familien, først Mogens L. Mathiesen og senere Haaken C. Mathiesen. Tostrup & Mathiesen eide store skogeiendommer i traktene ved Hurdalssjøen og Eidsvoll, var en av de største bedriftene innen norsk trelastindustri og tidvis det høyest lignede firmaet i Oslo. Christopher Tostrup kjøpte også herregården Kjellestad i Stathelle, der han senere bodde. Ifølge familietradisjonen skal Haaken C. Mathiesen ha ønsket at firmaet også skulle kjøpe Nordmarksgodset, men Tostrup gikk imot planen.

Ved Christopher Tostrups død arvet Christopher Paus sammen med sin mormor, sine to onkler Thorvald og Oscar Tostrup og sine to tanter Valborg og Louise Gjør (som begge var gift med sine fetre) morfarens eierandel på 50% i Tostrup & Mathiesen. Boet omfattet også Kjellestad, en mengde aksjer i virksomheter bl.a. rundt Skiensfjorden og ca. 300 000 i kontanter, samlet verdier for vel over to millioner i 1881-kroner. Oscar og Thorvald gikk da inn som parthavere i Tostrup & Mathiesen med 50% til sammen, og eierskapet ble ordnet på den måten at de stod i gjeld til sine medarvinger med pant i bedriftens eiendommer, slik det var vanlig i samtiden. Oscar gikk inn i ledelsen av bedriften, mens Thorvald drev sin egen trelastforretning Thv. Tostrup & Cie. i Paris og tok aldri del i ledelsen av Tostrup & Mathiesen. Både Thorvald og Oscar var ugifte og barnløse. Thorvald døde i 1890, mer eller mindre insolvent etter å ha brukt farsarven på mislykkede investeringer. Oscar døde i 1892 og etterlot sin store formue til søstrene og dattersønnen Christopher Paus.

Ved onkelen Oscar Tostrups død var Christopher Tostrup Paus 30 år gammel og var den eneste åpenbare kandidaten til å overta Tostrupfamiliens posisjon i firmaet; han hadde også de siste 11 årene vært firmaets kreditor, reelt medeier. Ifølge familietradisjonen skal Christopher Paus i onkelens begravelse ha sagt til Haaken L. Mathiesen at han ønsket å gå inn som parthaver i Tostrup & Mathiesen med Tostrupfamiliens andel på 50%, men dette skal ha blitt avvist av Mathiesen. I stedet kjøpte Mathiesen-familien ut alle Tostrup-arvingene samme år. Francis Sejersted skriver at det ser ut til at det eksisterte en avtale, kanskje inngått så langt tilbake som i Christopher Tostrups og Mogens L. Mathiesens tid, som gav den ene part rett til å løse ut den annen part ved dødsfall eller situasjoner der den formelle parthaveren (dvs. i 1892 Oscar Tostrup) ikke hadde livsarvinger.[20]

Godseier i SkandinaviaRediger

Christopher Tostrup Paus bodde fra 1880-årene ofte i København og Roma. Han eide i løpet av sitt liv flere gods i Skandinavia, men hadde gårdsbestyrere som stod for driften av dem og oppholdt seg der stort sett bare på sommerstid. I 1892 kjøpte han storgården Narverød ved Tønsberg med herskapelig hovedbygning,[21] og ansatte som gårdsbestyrer Bernt Styren som tidligere hadde arbeidet for familien på Kjellestad. I 1899 frasolgte han en del av gården med hovedbygningen til arkitekt Foseid, som representerte Norsk Forening for Lystseilas (Kongelig Norsk Seilforening); noen år senere solgte han resten av bruket til Styren. I 1914 kjøpte han godset Trystorp med herskapelig slott i Lekeberg i Sverige, og solgte det i 1918. I 1923 kjøpte han godset Herresta ved Mariefred, som han i 1938 solgte til slektningen Herman Paus; det eies fortsatt av dennes etterkommere.

RomaRediger

Fra 1880-årene tilbragte Christopher Tostrup Paus mye tid i Roma, og bodde der i lange perioder frem til slutten av 1930-årene fast. Han ble etterhvert en markant skikkelse i det norske miljøet i byen. Som 22-åring i 1884 besøkte han farens fetter Henrik Ibsen i byen. Ibsen skrev da på Vildanden og var ivrig etter å høre nytt fra familien i Norge. «Henrik hadde ikke vært så tett på sin egen familie siden han forlot fødebyen over 30 år tidligere», skriver Jørgen Haave.[22] Under dette besøket var også Edvard Grieg og Nina Grieg der i slutten av mars 1884 og gav en liten konsert med musikk til Ibsens dikt.[23]

Pavelig kammerherre og greveRediger

 
Rangkronet skjold som pavelig greve for Christopher Tostrup Paus. Rangkronen er den «gamle grevekronen» brukt i det tysk-romerske rike og i pavestaten.

Paus konverterte rundt århundreskiftet til katolisismen i Roma. Han ble 22. februar 1921 utnevnt til kabinettskammerherre «med sverd og kappe» (Cameriere Segreto di Spada e Cappa di Sua Santità) av pave Benedikt XV,[4] og overtok da den stilling som baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg hadde hatt før ham. Han ble gjenutnevnt av pave Pius XI 8. februar 1922[5] og av pave Pius XII 7. mars 1939.[6] Han ble utnevnt til greve av pave Pius XI 25. mai 1923; tittelen var også formelt anerkjent i Kongeriket Italia.[3][24][25] I Sverige var han medlem av Ointroducerad adels förening fra 1924.[3][26]

Francis Irgens skriver at Paus i perioden før 1929 (mens Vatikanet ikke var anerkjent som stat) fungerte som «en slags uofficiel (norsk) representant ved Vatikanet».[27] Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden av kong Haakon i 1938 for dette arbeidet.[28] Irgens gjengir i sin biografi over utenriksminister Johannes Irgens, som kjente Paus fra tiden som minister i Roma, flere morsomme anekdoter om Paus.[27]

Paus-samlingenRediger

Christopher Tostrup Paus bygget opp den største private samlingen av gresk og romersk kunst i Nord-Europa, kjent som Paus-samlingen. Kunstverkene ble hovedsakelig innkjøpt i Roma, og han benyttet ulike skandinaviske kunsthistorikere som konsulenter. Samlingen ble gitt til Nasjonalgalleriet i flere omganger mellom 1918 og 1929. Samlet mottok Nasjonalgalleriet minst 60 gjenstander; samlingen utgjør det meste av Nasjonalgalleriets antikksamling og var ment å danne grunnlaget for et eget antikvarium i Christiania.[29][30][31][32] Glyptoteket i København ønsket å sikre seg samlingen, men Paus valgte å gi den til Nasjonalgalleriet i Christiania.[33] Om samlingen het det at

«en rekke av de verker han sikret seg er av meget høg kvalitet og karakteristiske for den epoke de representerer. Det ble i 1927 utgitt en katalog over Nasjonalgalleriets antikksamling ved professor S. Eitrem, hvor hvert enkelt av samlingens verker er gjennomgått og omtalt i detaljer. I første rekke framheves det 'fortrinlige portretthode av kong Ptolemaios av Mauretania, som ble identifisert av den danske kunsthistoriker dr. Fr. Poulsen. Ptolemaios var konge i Mauretania (det nuværende Marokko) i årene 23–40 av vår tidsregning. Sistnevnte år ble han invitert til Roma av keiser Caligula som lot kongen snikmyrde fordi han hadde tiltrukket seg alle tilskuernes oppmerksomhet da han iført en prektig purpurkappe trådte inn i Cirkus sammen med keiseren, forteller den romerske journalist (og historiker) Suetonius. Andre av Paus-samlingens skatter er hodet av keiser Galba som i en alder av 73 år ble Neros etterfølger gjennom 7 begivenhetsrike måneder. Av Trajan finnes et majestetisk hode som skiller seg litt fra de vanlige Trajan-portretter som gir ansiktet et mer kraftfyllt preg. Utmerket bevart er hodet av Marc Aurels medkeiser Lucius Verus som er et godt eksempel på Antoninertidens raffinerte portrettkunst. Keiseren er skjegget og har en mektig hårfylde som er frisert på den mest kunstferdige måte. Han var så omhyggelig med sitt blonde hår, forteller historieskriveren Capitolinus – at han endog strødde gullstøv i det for å fremheve den gylne glansen. Han liknet ikke sin betydelige medkeiser Marc Aurel, som var en veldig levemann – 'en Nero nummer to, men uten Neros grusomhet og latterlige sider'. Blant Paus-skulpturene finnes forøvrig en rekke betydningsfulle portretthoder, særlig av romerske kvinner, videre enkelte hermer, statuetter, terrakottarelieffer, bronsefigurer brukt som votivgaver, urner og en askekiste av marmor. Nesten alle kunstverker stammer fra de to første århundrer av vår tidsregning. En del av dem hører til den nøkterne romerske skole i republikkens tid, andre bevarer tradisjonen fra den aleksandrinske periode som var siste utløper av den klassiske greske billedhoggerkunst».[30]

Samson Eitrem skrev en begeistret artikkel om gaven i Aftenposten i 1919.[34]

Sene år og dødRediger

 
Magleås ved Birkerød i Danmark

I 1942 kjøpte han eiendommen Magleås ved BirkerødSjælland i Danmark. Hovedbygningen hadde blitt bygget i 1910 for forretningsmannen Aage Westenholz, som var onkel til Karen Blixen og medeier og styreleder for hennes kaffefarm.[35] Christopher Paus døde på sin 81-årsdag fredag 10. september 1943 på Skodsborg sanatorium ved Birkerød, etter å ha vært syk en tid. Han hadde i tiden før flyttet en betydelig del av sine samlinger av malerier, møbler, sølvtøy og våpen til sitt danske hjem.[36] Det ble holdt en messe for den pavelige kammerherren i pavens privatkapell 14. september 1943 med pave Pius XII til stede.[37] En høytidelig requiemsmesse ble holdt i St. Olavs kirke i Oslo onsdag 22. september, forrettet av Arne Olav Sund, før Paus ble stedt til hvile i sin mors gravsted på Vår Frelsers gravlund.[38] Hans morfar Christopher H.H. Tostrup, hans onkler Oscar og Thorvald Tostrup, samt flere andre medlemmer av Tostrupfamilien, ligger også begravet der. Graven har nummer 01.043.03.020/021/022 og er registrert som bevaringsverdig. Festet opphørte 27. november 1996, og er overtatt av Gravferdsetaten. Magleås ble arvet av Thorleif Paus og eies i dag av den katolske kirke i Danmark og brukes som kurssenter for den katolske kirke i Norden.

Paus var ugift, han hadde selv ikke barn og etterlot seg arv til utvalgte medlemmer av slekten Paus. Herresta ble i 1938 solgt til hans slektning og mangeårige godsbestyrer, agronom Herman Paus (f. 1897), som to år senere ble gift med grevinne Tatiana Tolstoy, barnebarn av Leo Tolstoj. Deres etterkommere eier fortsatt Herresta og andre svenske herregårder. Christopher Tostrup Paus var Hermans tremenning på farssiden, men også morens fetter, og begge var etterkommere av trelasthandler Christopher Tostrup.

Et maleri av Christopher Paus i kammerherredrakt henger på Herresta.

AnnetRediger

Christopher Paus var en ivrig samler av bl.a. kunst, bøker, våpen, mynter mm. Han lot Trystorps Slott restaurere innvendig, visstnok mest for at kunstsamlingen skulle komme til sin rett. Han finansierte også utgivelsen av S. H. Finne-Grønns Familien Tostrup fra Lister (Christiania 1897) og plansjene i Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen (Kristiania 1924).

Hans navn ble i Norge vekselvis skrevet Christopher Tostrup Paus, Christopher Paus eller Chr. Paus; han hadde en rekke andre slektninger som også het Christopher Paus, ofte med mellomnavnet Blom; hans fetter het Christopher Lintrup Paus. Utenfor Norge eller Skandinavia skrev han og andre slektsmedlemmer gjerne navnet de Paus (slektningen, generalkonsul i Wien Thorleif Paus og dennes familie hadde på sin side von Paus som offisielt navn i Østerrike-Ungarn), og han ble adlet under dette navnet. I Acta Apostolicae Sedis og Annuario Pontificio er navnet skrevet som (conte) Cristoforo de Paus. I Ointroducerad adels förening og deres adelskalender ble navnet også skrevet de Paus.

BilderRediger

DekorasjonerRediger

En oversikt over dekorasjoner per 1934 fremgår av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, som også inneholder et portrett.[39]

AnerRediger

LitteraturRediger

  • Hvem er Hvem? (red. Christopher Brinchmann, Hjalmar Steenstrup), Aschehoug, 1934

FotnoterRediger

  1. ^ «Norsk kammerherre hos paven», Nedenæs Amtstidende, 25. mai 1921 s. 1
  2. ^ Aftenposten 1943.09.13
  3. ^ a b c d Gerber, Tage von (1924): «de Paus», i Sveriges ointroducerade adels kalender 1925. Malmö: Sveriges Ointroducerade Adels Förening.
  4. ^ a b Acta Apostolicae Sedis: Commentarium Officiale, XIII, MCMXXI (1921), s. 183
  5. ^ a b Acta Apostolicae Sedis: Commentarium Officiale, XIV, MCMXXII (1922), s. 173
  6. ^ a b Acta Apostolicae Sedis: Commentarium Officiale, Annus XXXI, Series II, Vol. VI, M DCCCC XXXIX (1939), s. 241
  7. ^ a b Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0010: Ministerialbok nr. 10, 1859–1869, s. 48
  8. ^ Garnisonsmenigheten Kirkebøker, G/Ga/L0006: Klokkerbok nr. 6, 1860–1880, s. 33
  9. ^ Finne-Grønn, S.H. (1897): Familien Tostrup fra Lister.
  10. ^ Christiania bykalender. Christiania: Det Forrige Lehmannske Bogtrykkeri. 1866. s. 65. 
  11. ^ Veiviser for Christiania By for 1871. Christiania. 1871. s. 69. 
  12. ^ Veiviser for Christiania By for 1874. Christiania. 1874. s. 80. 
  13. ^ Folketelling 1865 for Kristiania kjøpstad
  14. ^ Folketelling 1875 for Kristiania kjøpstad
  15. ^ Folketelling 1885 for Kristiania kjøpstad
  16. ^ «Nogen Barndomserindringer fra Kjellestaddagene». Bamble gjennom tidene. Stathelle: Historielaget. 2004. s. 130–134. 
  17. ^ Folketelling 1875 for Bamble prestegjeld, Stathelle ladested
  18. ^ Folketelling 1885 for Stathelle ladested
  19. ^ Folketelling 1891 for Stathelle ladested
  20. ^ Francis Sejersted, Den gamle bedrift og den nye tid: 1842–1895, Oslo, Dreyer, 1979, s. 264
  21. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. desember 2013. Besøkt 4. august 2011. 
  22. ^ Haave, Jørgen (2017). Familien Ibsen. Museumsforlaget/Telemark Museum. ISBN 9788283050455. 
  23. ^ Robert Ferguson (2006). Henrik Ibsen – mellom evne og higen. Oslo, Cappelen, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 312
  24. ^ Pavens prerogativ til å tildele adelstitler og tidligere tildelte titler ble bekreftet av Kongeriket Italias regjering i forbindelse med inngåelsen av Lateranoverenskomsten i 1929, jf. italiensk adel.
  25. ^ John Willem Gran (1995). En hånd på min skulder. Av en katolsk biskops erindringer. Oslo: Aschehoug.
  26. ^ «Paus, Christopher Tostrup», Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, Oslo, Grøndahl, 1947, s. 139
  27. ^ a b Irgens, Francis (1952): En norsk diplomats liv ; minister Johannes Irgens 1869–1939. S. 141–143.
  28. ^ a b Aftenposten morgen, 2. desember 1938 s. 5
  29. ^ «Hva Nasjonalgalleriet skylder kammerherre Paus» Aftenposten, mandag aften, 13. september 1943, s. 3 [Med pavelig kammerherre Christopher Paus' bortgang har vi mistet en av de nordmenn som trenger en hel verden for å utfolde sig, og som med sin kosmopolittiske innstilling vinner frem til høye stillinger og æresverv i fremmed land. Kammerherre Paus blev av Hans Hellighet Benedikt XV utnevnt til cameriere segreto di spada e cappa — en titel som kan oversettes med kabinettskammerherre. Siden utnevnelsen gjorde han stadig tjeneste ved Vatikanet, også hos Pius XI, og mange nordmenn vil ha ham i takknemlig erindring for den elskverdige imøtekommenhet hvorved han formidlet dem audiens hos paven. Kammerherre Paus ble utnevnt til greve i 1923, og hans dekorasjoner er legio. Til tross for at hans faste bosted vekslet mellom Sverige, Danmark og Italia, glemte han aldri et øyeblikk at han var norsk, og han foretok årvisse sommerreiser hit til landet. Men også i storslåtte gaver manifesterte han en kjærlighet til hjemlandet, og det som alltid vil bevare hans navn er hans betydelige gaver til Nasjonalgalleriet. Det dreier seg da først og fremst om rekken av marmorbyster fra keisertiden.]
  30. ^ a b Arbeidets Rett. 8. oktober 1943. 
  31. ^ Dag Solhjell (1995). Kunst-Norge : en sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen. Oslo: Universitetsforlaget
  32. ^ Haakon Shetelig (1944). Norske museers historie. Oslo: Cappelen
  33. ^ «Vort Nationalgalleri staar færdigreist idag». Aftenposten. 1924-03-21. s. 4. 
  34. ^ S. Eitrem (2. august 1919). «Chr. Paus' gave til Kunstmuseet». Aftenposten. s. 4. 
  35. ^ http://www.katolskorientering.dk/585/?tx_ttnews%5Btt_news%5D=12973&cHash=8cff812dfd28f60d209eec94a617a7a2
  36. ^ Artikkel i Aftenposten 13. september 1943 nr. 421, s. 3, samt dødsannonser i Aftenposten 14. september 1943 nr. 423, s. 4, og Aftenposten 21. september 1943 nr. 435, s. 4.
  37. ^ Aftenposten 15. september 1943 nr. 425 s. 3.
  38. ^ Aftenposten 21. september 1943 nr. 435, s. 4, jf. også Aftenposten 13. september 1943 nr. 421, s. 3.
  39. ^ S. Blom (red.): Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, A. M. Hanches Forlag, 1934, s. 114