Roland Lengauer
Roland Lengauer (født 6. november 1941 på Hurdal Verk, død 29. oktober 2006 i Stavanger) var en norsk maler og billedhugger. Han er mest kjent for «Korsveien», en skulpturserie som består av 14 ulike verker som til sammen beskriver Kristi lidelseshistorie. Serien vises jevnlig frem i Stavanger domkirke. Roland Lengauer var katolikk.
| Roland Lengauer | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Foto: Steinar Brandslet | |||
| Født | 6. nov. 1941 | ||
| Død | 29. okt. 2006[1][2] (64 år) | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, billedhugger | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Tidlige år rediger
Lengauer var Lebensborn-barn. Faren var en tysk SS-soldat. Først i voksen alder oppdaget han at han hadde en halvbror i Finland. Lengauer vokste opp i Tønsberg sammen med moren, som først ga ham interesse for kunsten. «Mor la fra seg et stykke leire og gikk», sa Roland Lengauer i et intervju med Stavanger Aftenblad i 2003. «Jeg trykket på leireklumpen. Det ble utstillinger av det og senere et levebrød».
Tiden i Tyskland rediger
I 1960 dro han til Tyskland for å bli kjent med faren og for å utdanne seg som kunstner. I Tyskland tok han kunstutdannelse, først ved Staatliche Berufsfachschule für Holzbildhauer fra 1961 til 1964. Deretter ved Kunstakademiet i München, der han blant annet gikk i lære hos den danske billedhoggeren Robert Jacobsen. Samtidig gjennomførte han også en treårig utdannelse som kunststøper.
Lengauer var fra barndommen opptatt av teater og var med i amatørteatergrupper. Denne interessen fikk ny næring i München både via farens engasjement i folkemusikk og folketeater og etter å ha opplevd pasjonsspillene i Oberammergau.
Årene i Stavanger rediger
Han kom til Stavanger i 1975. Her var han intendant i Stavanger kunstforening i nær 17 år. I enkelte avisomtaler heter det at Lengauer etter hvert så på byen som sin egen. Han fant da også noen venner der. Men i et intervju med Stavanger Aftenblad i 2003 sa han følgende:
Til Stavanger, tettstedet ved havet med sine mange ukjente berømtheter og sin gjennomsiktige kulturelle ferniss, så tynn at den som regel forsvinner ved neste lavtrykk, kom jeg i 1975. Her fikk jeg rik anledning til å studere den norske varianten av tarveligheten. Metoden benyttes av de middelmådige og gjennomsnittlige når de har bestemt seg for å ødelegge en motstander større enn dem selv. Det gjøres ved hjelp av omfavnelsen og iherdig uttalte forsikringer om vennskap. Slik bringes offeret over tid ned på et for alle behagelig nivå. Til slutt overlates han til melankolien og ensomheten, om han da ikke ennå har en rest av selvdisiplin og overlevelsesevne. Er disse egenskapene derimot gått tapt, har offeret bare valget mellom galehus, tap av evner eller skrumplever
Stavanger Aftenblad 2003
Striden i kunstforeningen rediger
Han ble raskt en lokal berømthet i Stavanger, men ble presset til å forlate stillingen som intendant i Stavanger kunstforening. 17 kunstnere skrev under et protestskriv der de mente at Lengauer burde gå av. Selv mente han at han ble upopulær fordi han ville få slutt på «innavla innkjøpsordninger, lokalmafia og kameraderi».[3] Lengauer valgte likevel å fortsette å bo i Stavanger, ikke minst fordi han ville være nær sine barn.
Kunst rediger
I sin kunst kretser Lengauer særlig om lidelsen og ondskapens problem. Han skapte sitt eget uttrykk bygd på elementer fra tysk middelalderkunst, sydtysk barokk, folkekunsten og ekspresjonismen, iblandet elementer fra den modernistiske tradisjonen han mottok fra sin lærer, den danske skulptøren Robert Jacobsen. Med disse europeiske kulturimpulsene skapte han skulpturer som var gripende, dypt religiøse og humanistiske på samme tid.
Lengauers tidlige versjoner av ”Tragisk hus” og ”Tragisk vogn” fra 1970-tallet bearbeidet lidelsene fra Holocaust, samtidig som disse motivene også fikk allmenn gyldighet som metaforer for menneskets lidelse og smerte. Faren hadde en kort periode vært fangevokter i konsentrasjonsleiren i Dachau. Lengauer debuterte på Høstutstillingen i Norge med skulpturen «Madonna» i 1964, og like etter kom hans første utgave av «Ecce Homo». Skulpturen «Tragisk vogn» vant førstepris ved en internasjonal skulpturutstilling i Budapest i 1984.
Innimellom lettet han på det tragiske trykket ved å peke nese til the establishment, og han frydet seg over å kunne provosere: I 1979 stilte han ut maleriet «Gjærlandskap», en parodi på det forterpede jærlandskapet i Rogaland som så mange kunstnere etter hvert hadde redusert til en tom klisjé. I dette bildet lar Lengauer et landskap ese ut som overmoden gjærdeig som invaderer Jæren og kunsten ved å velte utover rammen som en gulgrønnblå gugge av malingsoverflod. Mange protesterte, men verket ble senere kjøpt inn av Rogaland Kunstmuseum.
I 1987 kom de første store figurene i «Korsvei”-serien, som etter hvert er vist i Stavanger domkirke, Oslo domkirke og i Nidarosdomen i Trondheim. Med disse skulpturene møtte Lengauer et større publikum. Første gang «Korsveien» ble vist i Stavanger domkirke beskrev Stavanger Aftenblads anmelder Trond Borgen den som en «usminket synliggjøring av smerten, brutalt fjernet fra glansbilde-Jesus, fysisk og sanselig, påtrengende og håndgripelig». Etter hvert ga Lengauers katolske interesse for Jesu liv og lidelseshistorie, i vekselspill med motiver fra det gamle testamentet, seg uttrykk i en stor serie bronseskulpturer.
Lengauer sa ofte at håndverket foredler kunsten, og han lar alltid skulpturenes sterke uttrykk hvile på et gjennomsolid håndverk. Ikke minst var hans bruk av cire perdue-teknikken (tapt voks) til forming og støping av bronseskulpturene bemerkelsesverdig. Her fant han et smidig redskap til å kunne uttrykke ondskapens og lidelsens problem, og frelsens mysterium. Det er en frelse som for Lengauer ligger både i religionens trøstende fortelling og i kunsten selv – i den kunsten som kan fastholde et «Tragisk hus», ikke bare som et sted for onde gjerninger, men også som et symbol for menneskelig vilje til å overleve gjennom forståelsen, den innsikten som kunsten i særlige tilfeller kan gi oss.
Arve Bringsaker, intendant i Norsk billedhoggerforening, sa følgende i 2006, like før Lengauers død: «Roland Lengauers karriere som billedkunstner er mangfoldig, men allikevel logisk og sammenhengende. Hans posisjon i norsk, tredimensjonal kunsthistorisk sammenheng er egenartet, men har allikevel en helt spesiell tilknytning til både vår egen og europeiske tradisjoner og sist, men ikke minst, hans personlige bakgrunn og livsløp avspeiler en del av norsk historie som få, om noen annen, billedkunstner har gitt et mer gjennomlevd uttrykk for.»
Lengauer testamenterte sine skulpturer til Stavanger by, en kunstarv som nå forvaltes av Rogaland Kunstmuseum.
Død rediger
Lengauer ble rammet av kreft tre ganger. Sensommeren 2006 ble han alvorlig syk. Han døde på Boganes sykehjem etter noen ukers sykeleie. Så sent som 20. september 2006, bare en drøy måned før sin død, ga han bort en samling skulpturer til sin eldste sønn Michael Lengauer, under forutsetning av at sønnen skulle gjøre utstillingen tilgjengelig for allmennheten.
Heder rediger
Lengauer arbeidet for kulturutveksling mellom Tyskland og Norge og ble utnevnt til ridder av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden som takk for innsatsen.
Referanser rediger
- ^ Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Roland_Lengauer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ KulturNav, KulturNav-ID 7d523aa3-cee8-4a24-a42d-8b130084380b, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Steinar Brandslet: Minneord over Roland Lengauer - Stavanger Aftenblad 29. oktober 2006