Åpne hovedmenyen
Roland Lengauer
Roland Lengauer (cropped).jpg
Foto: Steinar Brandslet
Født6. november 1941
Død29. oktober 2006[1][2] (64 år)
Beskjeftigelse Kunstmaler, billedhugger
Nasjonalitet Norge

Roland Lengauer (født 6. november 1941 på Hurdal Verk, død 29. oktober 2006 i Stavanger) var en norsk maler og billedhugger. Han er mest kjent for «Korsveien», en skulpturserie som består av 14 ulike verker som til sammen beskriver Kristi lidelseshistorie. Serien vises jevnlig frem i Stavanger domkirke. Roland Lengauer var katolikk. Privat kunne han være en opprører og provokatør, men hans sterke gudstro gjenspeilte seg i kunsten hans. Han var trofast mot sine få venner.

Tidlige årRediger

Lengauer var Lebensborn-barn. Faren var en tysk SS-soldat. Først i voksen alder oppdaget han at han hadde en halvbror i Finland. Lengauer vokste opp i Tønsberg sammen med moren, som først ga ham interesse for kunsten. «Mor la fra seg et stykke leire og gikk», sa Roland Lengauer i et intervju med Stavanger Aftenblad i 2003. «Jeg trykket på leireklumpen. Det ble utstillinger av det og senere et levebrød».

Tiden i TysklandRediger

I 1960 dro han til Tyskland for å bli kjent med faren og for å utdanne seg som kunstner. I Tyskland tok han kunstutdannelse, først ved Staatliche Berufsfachschule für Holzbildhauer fra 1961 til 1964. Deretter begynte han ved Kunstakademiet i München, der han blant annet gikk i lære hos den danske billedhoggeren Robert Jacobsen, som eneste nordmann. Samtidig med dette gjennomførte han også en treårig utdannelse som kunststøper.

Lengauer var helt fra barndommen opptatt av teater og var med i amatørteatergrupper. Denne interessen fikk ny næring i München både via farens engasjement i folkemusikk og folketeater og etter å ha opplevd pasjonsspillene i Oberammergau.

Årene i StavangerRediger

Han kom til Stavanger i 1975. Her var han intendant i Stavanger kunstforening i nær 17 år. I enkelte avisomtaler heter det at Lengauer etter hvert så på byen som sin egen. Han fant da også noen venner der. Men i et intervju med Stavanger Aftenblad i 2003 sa han følgende:

 Til Stavanger, tettstedet ved havet med sine mange ukjente berømtheter og sin gjennomsiktige kulturelle ferniss, så tynn at den som regel forsvinner ved neste lavtrykk, kom jeg i 1975. Her fikk jeg rik anledning til å studere den norske varianten av tarveligheten. Metoden benyttes av de middelmådige og gjennomsnittlige når de har bestemt seg for å ødelegge en motstander større enn dem selv. Det gjøres ved hjelp av omfavnelsen og iherdig uttalte forsikringer om vennskap. Slik bringes offeret over tid ned på et for alle behagelig nivå. Til slutt overlates han til melankolien og ensomheten, om han da ikke ennå har en rest av selvdisiplin og overlevelsesevne. Er disse egenskapene derimot gått tapt, har offeret bare valget mellom galehus, tap av evner eller skrumplever 
– Stavanger Aftenblad 2003

Striden i kunstforeningenRediger

Han ble likevel raskt en lokal berømthet i Stavanger. Men han ble presset til å forlate stillingen som intendant i Stavanger kunstforening. I løpet av tiden i kunstforeningen rakk han å gjøre seg upopulær hos mange. 17 kunstnere skrev under et protestskriv der de mente at Lengauer burde gå av. «Jeg har hatt en egen evne til å provosere. En må det for å få ting i gang», sa han selv i intervjuet med Aftenbladet i 2003. Selv mente han at han ble upopulær fordi han ville få slutt på «innavla innkjøpsordninger, lokalmafia og kameraderi». Lengauer valgte likevel å fortsette å bo i Stavanger, ikke minst fordi han ville være nær barna sine. Han hadde etter hvert fire barn som var hans egne, men regnet også en stesønn som sin egen.

KunstRediger

Lengauer brydde seg fint lite om motestrømninger. I sin kunst kretser Lengauer særlig om lidelsen og ondskapens problem. Til dette arbeidet trengte han et formspråk som brøt med de ledende strømningene innen modernismen: han skapte sitt eget uttrykk bygd på elementer fra tysk middelalderkunst, sydtysk barokk, folkekunsten og ekspresjonismen, iblandet elementer fra den modernistiske tradisjonen han mottok fra sin lærer, den danske skulptøren Robert Jacobsen. Med disse store europeiske kulturimpulsene slo han en kile inn i norsk skulptur og skapte skulpturer som var sterkt gripende, virtuost blendende, dypt religiøse og humanistiske på samme tid.

Lengauers tidlige versjoner av ”Tragisk hus” og ”Tragisk vogn” fra 1970-tallet bearbeidet lidelsene fra Holocaust, samtidig som disse motivene også fikk allmenn gyldighet som metaforer for menneskets lidelse og smerte. Faren hadde en kort periode vært fangevokter i konsentrasjonsleiren i Dachau. Lengauer debuterte på Høstutstillingen i Norge med skulpturen «Madonna» i 1964, og like etter kom hans første utgave av «Ecce Homo». Skulpturen «Tragisk vogn» vant førstepris ved en internasjonal skulpturutstilling i Budapest i 1984.

Innimellom lettet han på det tragiske trykket ved å peke nese til the establishment, og han frydet seg over å kunne provosere: I 1979 stilte han ut maleriet «Gjærlandskap», en parodi på det forterpede jærlandskapet i Rogaland som så mange kunstnere etter hvert hadde redusert til en tom klisjé. I dette bildet lar Lengauer et landskap ese ut som overmoden gjærdeig som invaderer Jæren og kunsten ved å velte utover rammen som en gulgrønnblå gugge av malingsoverflod. Mange protesterte sterkt. Men verket ble senere kjøpt inn av Rogaland Kunstmuseum.

I 1987 kom de første store figurene i «Korsvei”-serien, som etter hvert er vist i Stavanger domkirke, Oslo domkirke og i Nidarosdomen i Trondheim. Med disse skulpturene møtte Lengauer et større publikum enn noen gang tidligere. Første gang «Korsveien» ble vist i Stavanger domkirke beskrev Stavanger Aftenblads anmelder Trond Borgen den som en «usminket synliggjøring av smerten, brutalt fjernet fra glansbilde-Jesus, fysisk og sanselig, påtrengende og håndgripelig». Etter hvert ga Lengauers katolske interesse for Jesu liv og lidelseshistorie, i vekselspill med motiver fra det gamle testamentet, seg uttrykk i en stor serie bronseskulpturer; helt sentralt står den religiøse kraften som en emosjonell størrelse hinsides all rasjonell forståelse – kraften som sprenger religionens rammer og berører oss direkte, som mennesker.

Lengauer sa ofte at håndverket foredler kunsten, og han lar alltid skulpturenes sterke uttrykk hvile på et gjennomsolid håndverk. Ikke minst var hans virtuose bruk av cire perdue-teknikken (tapt voks) til forming og støping av bronseskulpturene bemerkelsesverdig. Her fant han et smidig redskap til å kunne uttrykke ondskapens og lidelsens problem, og frelsens mysterium. Det er en frelse som for Lengauer ligger både i religionens trøstende fortelling og i kunsten selv – i den kunsten som kan fastholde et «Tragisk hus», ikke bare som et sted for onde gjerninger, men også som et symbol for menneskelig vilje til å overleve gjennom forståelsen, den innsikten som kunsten i særlige tilfeller kan gi oss.

Arve Bringsaker, intendant i Norsk billedhoggerforening, sa følgende i 2006, like før Lengauers død: «Roland Lengauers karriere som billedkunstner er mangfoldig, men allikevel logisk og sammenhengende. Hans posisjon i norsk, tredimensjonal kunsthistorisk sammenheng er egenartet, men har allikevel en helt spesiell tilknytning til både vår egen og europeiske tradisjoner og sist, men ikke minst, hans personlige bakgrunn og livsløp avspeiler en del av norsk historie som få, om noen annen, billedkunstner har gitt et mer gjennomlevd uttrykk for.»

Lengauer testamenterte sine skulpturer til Stavanger by, en stor kunstarv som nå forvaltes av Rogaland Kunstmuseum.

DødRediger

Lengauer ble rammet av kreft tre ganger. Sensommeren 2006 ble han alvorlig syk. Han døde på Boganes sykehjem etter noen ukers sykeleie. Så sent som 20. september 2006, bare en drøy måned før sin død, ga han bort en samling skulpturer til sin eldste sønn Michael Lengauer, under forutsetning av at sønnen skulle gjøre utstillingen tilgjengelig for allmennheten. Michael Lengauer arbeidet sammen med lokale myndigheter og kunstmiljøer for å få til dette.

HederRediger

Lengauer arbeidet for kulturutveksling mellom Tyskland og Norge og ble utnevnt til ridder av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden som takk for innsatsen.

ReferanserRediger

  1. ^ Norsk kunstnerleksikon, 9. okt. 2017, Roland Lengauer, Roland_Lengauer
  2. ^ KulturNav, 9. okt. 2017, Roland Lengauer, 7d523aa3-cee8-4a24-a42d-8b130084380b

Eksterne lenkerRediger