Wikipedia

Robbie Williams

britisk sanger
Må ikke forveksles med Robin Williams.

Robert Peter Williams (født 1974) er en britisk sanger og låtskriver. Han vokste opp i Stoke-on-Trent i Staffordshire. Han var først medlem av det svært populære boybandet Take That, men sluttet i 1995 til fordel for en særdeles suksessrik solokarriere. I Høsten 2009 gjenoppsto Take That med Robbie Williams, frem til 2014. Robbie Williams har kontrakt med plateselskapet EMI.

Robbie Williams
FødtRobert Peter Williams
13. feb. 1974[1][2]Rediger på Wikidata (51 år)
Stoke-on-Trent (England)[3]
BeskjeftigelseSanger, plateprodusent, låtskriver, filmskuespiller Rediger på Wikidata
Embete
  • UNICEF Goodwill-ambassadør Rediger på Wikidata
Utdannet vedSt Margaret Ward Catholic Academy
EktefelleAyda Field (2010–; bryllupssted: Mulholland Estates)
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avTake That (1990–1995)
Take That (2010–2012)
Utmerkelser
6 oppføringer
Amadeus Austrian Music Award
Premios Oye!
Bambi-prisen (tema for: Bambi Award 2024)[4]
NRJ Music Award de l'artiste masculin international de l'année (2006; tema for: 7th annual NRJ Music Awards)
NRJ Music Award d'honneur (2010; tema for: 11th annual NRJ Music Awards)
NRJ Music Award de l'artiste masculin international de l'année (2010; tema for: 11th annual NRJ Music Awards)
Musikalsk karriere
SjangerPopmusikk, dansemusikk, Britpop, alternativ rock, poprock, softrock, elektronisk musikk
InstrumentVokal
StemmetypeTenor
Aktive år1990–
PlateselskapChrysalis Records, Capitol Records, Sony Music, Island Records, Virgin, EMI, Columbia Records, Virgin Records, EMI
Nettstedhttps://robbiewilliams.com/
IMDbIMDb
Tidligere band
Take That
Signatur
Robbie Williamsʼ signatur
Robbie Williams på Commons

Hans første solosingel var en coverlåt av George Michaels «Freedom '90» i 1996, som oppnådde en annenplass på de britiske hitlistene. Denne singelen ble fulgt opp av albumet Life Thru a Lens og singlene «Old Before I Die», «Lazy Days» og «South of the Border». Singelen «South of the Border» nådde ikke høyere enn en 18.-plass i England, og albumet hadde på det tidspunktet ikke solgt mer enn 33 000 eksemplarer. Williams' solokarriere ble dermed av mange ansett for å være over, også fordi Robbie Williams på det tidspunktet slet med både rus- og alkoholproblemer. Så ble den fjerde singelen fra debutalbumet lansert, balladen «Angels». Den gikk rett til topps på hitlistene og førte til at Life Thru a Lens gikk fra 33 000 til over 2,4 millioner solgte eksemplarer i England alene og per dags dato[når?] er det 58. mest solgte albumet i England noensinne.

Det ryktes at Robbie Williams og hans eks-låtskriver Guy Chambers nå[når?] går inn i et samarbeid igjen, med tanke på albumet som kommer ut etter Let's Swing Again. Albumet som kommer ut etter hans andre swingalbum, har ikke fått noe navn ennå.[når?] Det eneste Robbie Williams og media har kommet ut med er at «det er et gitarbasert album, men det er heller ikke over-rocka» og at albumet skal produseres av Mark Ronson, som også produserte noen sanger på Rudebox. Han har totalt solgt mer enn 80 millioner plater på verdensbasis.[5]

I 2010 giftet han seg med den amerikanske skuespilleren Ayda Field. Paret har fire barn sammen.

Take That

rediger

1990–1995

rediger

I 1990 var den seksten år gamle Williams det yngste medlemmet som ble med i Take That. Ifølge dokumentaren Take That: For the Record leste moren hans en annonse som søkte medlemmer til et nytt gutteband og foreslo at han skulle prøve seg for gruppen. Han møtte medmedlem Mark Owen på dagen for audition/intervju med Nigel Martin-Smith. Selv om majoriteten av gruppens materiale ble skrevet og fremført av Gary Barlow, fremførte Williams hovedvokal på deres første topp tre-hit "Could It Be Magic", "I Found Heaven" og "Everything Changes". Williams bruk av alkohol og kokain brakte ham i konflikt med Martin-Smith om oppførselsreglene for Take That-medlemmer.

Williams narkotikabruk hadde i november 1994 eskalert; han tok nesten en overdose av narkotika kvelden før gruppen skulle opptre på MTV Europe Music Awards.[6] Ifølge dokumentaren For the Record var han misfornøyd med at hans musikalske ideer ikke ble tatt på alvor av forsanger Barlow og Martin-Smith; hans ønske om å utforske hiphop og rap kom i konflikt med Take Thats vanlige ballader. Barlow forklarte i intervjuer at Williams hadde gitt opp å prøve å tilby kreative innspill.

Orange og Barlow la merke til Williams stadig mer konfliktorienterte oppførsel og dårlige oppmøte på prøver, og ble bekymret for at han kunne forlate gruppen under dens kommende turné, og tok bekymringene sine til Martin-Smith. Under en av de siste prøvene og innspillingene før turneen startet, konfronterte de tre Williams om holdningen hans og uttalte at de ønsket å turnere uten ham. Han gikk med på å slutte og forlot gruppen i juli 1995; det skulle være siste gang på tolv år at de alle var sammen. Til tross for Williams avgang, fullførte Take That sin Nobody Else Tour som en kvartett. Den ble senere oppløst 13. februar 1996, samme dagen som Williams fylte 22 år.[7]

Kort tid senere ble Williams fanget av pressen da han festet sammen med medlemmene av Oasis på Glastonbury Festival. Han ble sentrum for oppmerksomhet i talkshows og aviser da han offentliggjorde sine planer om å forfølge en solokarriere. Han ble også sett sammen med George Michael i Frankrike. Imidlertid begrenset en klausul i hans kontrakt med Take That ham fra å gi ut eget materiale før gruppen offisielt ble oppløst. På grunn av dette ble han senere saksøkt av manageren Nigel Martin-Smith og ble pålagt å betale 200 000 dollar i provisjon. Williams utkjempet flere juridiske kamper for retten til å forfølge sin solokarriere, og til slutt lyktes han i å få annulert kontrakten med BMG. Den 27. juni 1996 signerte Williams i stedet en avtale med Chrysalis Records.

2010–2011

rediger

Fra og med 1995 oopsto det spekulasjoner om han ville finne veien tilbake til det britiske boybandet. Men da musikkgruppen i 2006 ble gjenforent for første gang siden oppløsningen i 1996, var det uten Williams. I 2010 skal han allikevel ha antydet at en gjenforening ikke var langt unna. Enda Williams den 4. september 2009 lanserte en ny single fra sitt kommende album, kunne han ikke legge skjul på at han har sitt gamle band i tankene.[8] Den 17. juli samme år, ble gjenforeningen av Take That bekreftet. Williams og de fire andre medlemmene uttalte at planla en turné med 54 konserter i 2011, samt et nytt album. Albumet Progress skulle bli Williams og de fire andre medlemmene av boybandets første siden Nobody else i 1995.[9] Den 4. oktober 2011 fortalte bandmedlem Barlow at Williams trakk seg fra bandet igjen for å spille inn et nytt soloalbum.[10] Williams har siden den gang opptrådt med gruppen opp til flere ganger, og i 2019 var han med på gruppens turné i anledning Take Thats 30-årsjubileum.

Solokarrieren

rediger

1996–1998: Life thru a Lens og I've Been Expecting You

rediger

Williams lanserte sin solokarriere i 1996 ved å gi ut en coverversjon av George Michaels "Freedom", som raskt klatret til andre plass på UK Singles Chart.[11] Han påbegynte innspillingen av sitt første album i mars 1997 i Londons Maison Rouge-studioer. Etter å ha møtt låtskriveren og produsenten Guy Chambers, utgav Williams sin debut-singel, "Old Before I Die", fra det kommende albumet. Singelen nådde også nummer to på UK Charts,[11] men den ble ikke like godt mottatt internasjonalt. Albumet hans, "Life thru a Lens", ble utgitt i september 1997, og han presenterte det med sin første solokonsert på Élysée Montmartre-teatret i Paris, Frankrike. Albumet debuterte som nummer elleve på UK Albums Chart.

Hans fjerde singel, "Angels", ble Williams mestselgende i Storbritannia.[12] Den ble en stor hit i Europa og Latin-Amerika, og salget av albumet hans økte kraftig. Albumet forble blant de ti mestselgende i Storbritannia i hele førti uker, og totalt tilbrakte det 218 uker på listene. Dette gjorde det til det 58. mestselgende albumet i Storbritannias historie, med et totalt salg på over 2,4 millioner eksemplarer.[13] "Life thru a Lens" solgte til slutt over tre millioner eksemplarer i Europa.[14]

Williams og Chambers begynte å jobbe med sitt andre album, "I've Been Expecting You", tidlig i 1998, mens de var på Jamaica. Den første singelen fra albumet, "Millennium", kom med en musikkvideo der Williams parodierte James Bond, iført smoking og med referanser til Bond-filmer som "Thunderball" og "From Russia with Love". "Millennium" ble Williams' første nummer én singel i Storbritannia,[15] og den nådde også topp tjue i mange europeiske land, Latin-Amerika og Australia.[16]

Albumet "I've Been Expecting You" ble utgitt sent i oktober 1998 og debuterte som nummer én på UK Albums Chart.[15] Det fikk mye oppmerksomhet utenfor Storbritannia og gjorde det bra i det europeiske og latinamerikanske markedet med hits som "No Regrets", en samarbeidssang med Neil Tennant fra Pet Shop Boys og Neil Hannon fra The Divine Comedy. "She's the One", en cover av en sang fra World Party skrevet av Karl Wallinger, ble Williams' andre nummer én singel i Storbritannia..[15] Han avsluttet året med en vellykket Europaturné sent i 1999. "I've Been Expecting You" solgte nesten 3 millioner eksemplarer i Storbritannia.[17] Albumet solgte over 4 millioner eksemplarer i Europa.[18]

1999–2001: The Ego Has Landed, Sing When You're Winning og Swing When You're Winning

rediger

I 1999 signerte Williams en kontrakt med Capitol Records i USA, som er en del av EMI. Han dro på en promoturné i USA og ga ut sin første singel der, "Millennium", som også ble utgitt i Canada. Albumet "The Ego Has Landed" kom ut i juli 1999 i USA og Canada, og det inneholdt flere av hans tidligere sanger.

Mens han var midt i promoteringen og turneene i 1999, begynte Williams også arbeidet med sitt tredje studioalbum. Den første singelen fra dette kommende albumet var "Rock DJ", som var inspirert av Williams' UNICEF-mentor, den avdøde Ian Dury. Musikkvideoen, som ble regissert av Fred & Farid[19], fremstilte Williams i en oppsiktsvekkende setting hvor han forsøkte å tiltrekke seg oppmerksomhet fra en gruppe kvinner. Videoen inneholdt en kontroversiell scene hvor han først ble avkledd, og deretter ble det revet biter av hud og muskler fra kroppen hans.

På grunn av videoens grafiske innhold ble den sensurert av Top of the Pops, og mange andre kanaler fulgte etter.[20] Til tross for kontroversen ble sangen en umiddelbar suksess, og den nådde førsteplassen på hitlistene både i Storbritannia (hans tredje nummer én som soloartist) og New Zealand. "Rock DJ" vant flere priser, inkludert "Best Song of 2000" på MTV Europe Music Awards, "Best Single of the Year" ved Brit Awards, og en MTV Video Music Award for beste spesialeffekter.

 
Konsert med Robbie Williams i Royal Albert Hall i London, 2001.

Da albumet, Sing When You're Winning, ble gitt ut i august 2000, toppet det listene i mange forskjellige land.[21] I Storbritannia ble albumet sertifisert 2× Platinum den første uken etter utgivelsen.[22] Etter suksessen med hans tredje album, ønsket Williams å ta en annen musikalsk retning. Han tok to uker fri fra turneen for å spille inn Swing When You're Winning, hans fjerde studioalbum. Født fra hans livslange kjærlighet til Frank Sinatra - kombinert med suksessen til sporet "Have You Met Miss Jones?" at han spilte inn for filmen Bridget Jones' dagbok i 2001 – albumet ble spilt inn i Capitol Studios i Los Angeles.

Williams tok sjansen på å duett med sin mangeårige venn Jonathan Wilkes, Little Voice-stjernen Jane Horrocks, Saturday Night Live-stjernen Jon Lovitz, Rupert Everett og skuespillerinnen Nicole Kidman. Den første singelen som ble gitt ut fra albumet var en duett med Kidman, på "Somethin' Stupid". Opprinnelig en hit for Frank og Nancy Sinatra, ble sangen Williams femte nummer én hit i Storbritannia.[23] Det ble til slutt en av de største hitene i 2001. [24] Williams sin versjon av "Beyond the Sea" ble spilt i filmen Oppdrag Nemo i 2003 og ble også utgitt på filmens lydspor-CD. En DVD, Robbie Williams Live at Albert Hall, ble gitt ut i desember samme år. Så langt har den blitt en av de bestselgende musikk-DVD-ene i Europa, og er sertifisert 6× Platinum i Storbritannia[25] og 2× Platinum i Tyskland.[26]

2002–2005

rediger

I 2002 signerte Williams en rekordstor kontrakt på 80 millioner pund (tilsvarer en milliard i NOK) med EMI.[27] Kontrakten inkluderte en rekke forbehold, inkludert kreativ kontroll til artisten og en forpliktelse til å lansere Williams i amerikanske markedet. Avtalen ble meglet av Ingenious Media, en britisk rådgivningsvirksomhet for bedriftsøkonomi. Williams begynte å jobbe med det som skulle bli hans femte studioalbum, og tilbrakte et år i studio. Han hadde tatt en mer aktiv rolle i utformingen av dette albumet. «One Fine Dayx, «Nan's Songx og «Come Undone» var de første sangene som Williams skrev uten innspill fra Guy Chambers. De fleste ble spilt inn i Los Angeles.

Albumets første singel, «Feel», skrevet av Williams og Chambers, ble spilt inn som en demo. Da de begynte å jobbe med albumet og prøvde å spille inn vokalen på nytt, var Williams ikke fornøyd med den, så han bestemte seg for å inkludere demoversjonen og deretter gi den ut som den første singelen. Da den ble utgitt sent i 2002, ble den Williams største internasjonale hit, og nummer én i Nederland og Italia. Den nådde topp ti i flere europeiske land.[28] Da Williams femte studioalbum, Escapology, ble gitt ut i slutten av 2002, ble det nummer én i minst 10 land rundt om i verden. I USA klarte den imidlertid ikke å få en tilsvarende suksess. Escapology solgte nesten to millioner eksemplarer innen utgangen av 2003 i Storbritannia.[29] 1.–3. august 2003 spilte Williams tre påfølgende konserter på Knebworth for 125 000 publikummere per forestilling..[30] I oktober 2003 ga Williams ut et album fra konsertene, Live at Knebworth.[31]

 For the first time in my life, I'm speechless. 

Williams om sine tre rekordstore konserter på Knebworth

I oktober 2004 ga han ut Greatest Hits, et tilbakeblikk på karrieren sin, som også inneholdt nyskrevne spor, sammen med den da nye samarbeidspartneren, Stephen Duffy. «Radio», samlingens første singel, debuterte som nummer én i UK Singles Chart[15] (som ble Williams sjette nummer én hit). Da samlingen senere ble utgitt, debuterte også den som nummer én i Storbritannia[15] og var årets bestselgende album i Storbritannia[32] og Europa.[33] Åtte år etter utgivelsen av "Angels", kåret den britiske offentligheten den som "Beste singel de siste tjuefem årene" ved Brit Awards 2005.[34]

Etter å ha turnert i Latin-Amerika sent i 2004 for promoteringen av Greatest Hits, begynte Williams å jobbe med sitt sjette studioalbum. Albumet ble spilt inn hjemme hos ham i Hollywood Hills, og ble skrevet sammen med Stephen Duffy i løpet av 24 måneder. Albumet Intensive Care ble lansert i Berlin 9. oktober 2005. Det ble en internasjonal hit. I november vant Williams MTV Europe Music Awards som beste mannlige artist, og kom også med i Guinness rekordbok da han kunngjorde sin verdensturné for 2006, og solgte 1,6 millioner billetter på en enkelt dag.[35] Williams startet sin Close Encounters World Tour i Syd-Afrika i april 2006, og da han avsluttet sin europeiske etappe av turneen hadde 2,5 millioner mennesker sett showet. Inklusive turneene i Latin-Amerika og Australia gikk tallene opp til 3 millioner.[36]

Konserter i Norge

rediger
Dato Sted Turne Merknad
14. november 2003[37] Valhall Arena, Oslo 2003 Tour
25. august 2013[38] Viking stadion, Stavanger Take the Crown Stadium Tour 10 år siden hans første konsert ble holdt i Norge
13. mai 2014[39] Telenor Arena, Fornebu Swings Both Ways Live Samarbeid med blant andre Lily Allen, Michael Bublé, Olly Murs og Rufus Wainwright[39]
1. august 2017[40] Granåsen, Trondheim The Heavy Entertainment Show Tour Oppvarming: Erasure
4. august 2017[41] Koengen, Bergen
22. juni 2023[42] Koengen, Bergen XXV Tour Oppvarming: Lufthaus
24. juni 2023[43] Telenor Arena, Fornebu
13. august 2025[44] Forus Travbane, Stavanger Robbie Williams Live 2025 Oppvarming: The Lottery Winners
16. august 2025[44] E.C. Dahls Arena, Trondheim[45]

Diskografi

rediger
  • Life Thru a Lens (1997)
  • I've Been Expecting You (1998)
  • The Ego has landed (1999, bare i USA)
  • Sing When You're Winning (2000)
  • Swing When You're Winning (2001)
  • Escapology (2002)
  • Live at Knebworth (2003)
  • Greatest Hits (2004)
  • Intensive Care (2005)
  • Rudebox (2006)
  • Reality Killed The Video Star (november 2009)
  • Shame – singel med Gary Barlow (oktober 2010)
  • In And Out Of Consciousness: The Greatest Hits 1990-2010
  • Take the Crown (2012)[46]
  • Swings Both Ways (2013)
  • The days.ft avicii (2014)
  • The Heavy Entertainment Show (2016)

Referanser

rediger
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id williams-robbie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.focus.de[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ NTB (25. februar 2021). «Historien om Robbie Williams på vei mot det store lerretet – nå». trdby.adressa.no (på norsk). Besøkt 26. mai 2023. «– Han er ikke den beste sangeren, eller danseren, men likevel har han solgt 80 millioner plater i hele verden.» 
  6. ^ «Robbie Williams Biography - Starpulse.com». web.archive.org. 3. mars 2016. Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 19. juli 2023. 
  7. ^ «Broken promises as Take That can take no more». The Independent (på engelsk). 14. februar 1996. Besøkt 19. juli 2023. 
  8. ^ «Robbie vil tilbake til Take That». www.vg.no. 5. september 2009. Besøkt 19. juli 2023. 
  9. ^ «Take That- comeback for Robbie». www.vg.no. 17. juli 2010. Besøkt 19. juli 2023. 
  10. ^ «Robbie er ute av Take That - igjen». www.vg.no. 4. oktober 2011. Besøkt 19. juli 2023. 
  11. ^ a b «Robbie Williams biography - 8notes.com». www.8notes.com. Besøkt 19. juli 2023. 
  12. ^ «Platinum Awards Content». web.archive.org. 3. januar 2008. Arkivert fra originalen 3. januar 2008. Besøkt 19. juli 2023. 
  13. ^ «Platinum Awards Content». web.archive.org. 31. desember 2007. Arkivert fra originalen 31. desember 2007. Besøkt 19. juli 2023. 
  14. ^ «IFPI Platinum Europe Awards - 2002». web.archive.org. 20. mars 2007. Arkivert fra originalen 20. mars 2007. Besøkt 19. juli 2023. 
  15. ^ a b c d e «everyHit.com - UK Top 40 Chart Archive, British Singles & Album Charts». www.everyhit.com. Besøkt 19. juli 2023. 
  16. ^ Hung, Steffen. «Robbie Williams - Millennium». hitparade.ch. Besøkt 19. juli 2023. 
  17. ^ «Platinum Awards Content». web.archive.org. 31. desember 2007. Arkivert fra originalen 31. desember 2007. Besøkt 19. juli 2023. 
  18. ^ «IFPI Platinum Europe Awards - 2002». web.archive.org. 22. februar 2012. Arkivert fra originalen 27. november 2013. Besøkt 19. juli 2023. 
  19. ^ «Yahoo! Big Idea Chair: A feast of Fred & Farid». www.campaignlive.co.uk (på engelsk). Besøkt 20. juli 2023. 
  20. ^ «BBC News | ENTERTAINMENT | Steps and Five's seaside special». news.bbc.co.uk. Besøkt 20. juli 2023. 
  21. ^ Hung, Steffen. «Robbie Williams - Sing When You're Winning». hitparade.ch. Besøkt 20. juli 2023. 
  22. ^ «Platinum Awards Content». web.archive.org. 6. november 2007. Arkivert fra originalen 6. november 2007. Besøkt 20. juli 2023. 
  23. ^ «The Official UK Charts Company : ALL THE No.1 SINGLES». web.archive.org. 29. mai 2008. Arkivert fra originalen 29. mai 2008. Besøkt 20. juli 2023. 
  24. ^ «Platinum Awards Content». web.archive.org. 6. november 2007. Arkivert fra originalen 6. november 2007. Besøkt 20. juli 2023. 
  25. ^ «Platinum Awards Content». web.archive.org. 6. november 2007. Arkivert fra originalen 6. november 2007. Besøkt 20. juli 2023. 
  26. ^ «Datenbank: BVMI». www.musikindustrie.de. Besøkt 20. juli 2023. 
  27. ^ [http://news.bbc.co.uk/2/hi/entertainment/2291605.stm «Robbie signs '�80m' deal»] (på engelsk). 2. oktober 2002. Besøkt 21. juli 2023.  replacement-tegn i |tittel= på plass 15 (hjelp)
  28. ^ Hung, Steffen. «Robbie Williams - Feel». hitparade.ch. Besøkt 21. juli 2023. 
  29. ^ «Platinum Awards Content». web.archive.org. 18. juni 2008. Arkivert fra originalen 18. juni 2008. Besøkt 21. juli 2023. 
  30. ^ Beardsworth, Luke (4. juli 2014). «Are you ready for Robbie? Seven great Robbie Williams live videos». BirminghamLive (på engelsk). Besøkt 21. juli 2023. 
  31. ^ «Live at Knebworth - Robbie Williams | Credits | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 21. juli 2023. 
  32. ^ «The Times & The Sunday Times». www.thetimes.co.uk (på engelsk). 21. juli 2023. Besøkt 21. juli 2023. 
  33. ^ «IFPI Platinum Europe Awards - 2006». web.archive.org. 7. mai 2012. Arkivert fra originalen 7. mai 2012. Besøkt 21. juli 2023. 
  34. ^ «BBC - Radio 1 News - Brits25 - What do you think». www.bbc.co.uk. Besøkt 21. juli 2023. 
  35. ^ «Robbie Williams Enters The Guinness Book of World Records - Softpedia». web.archive.org. 6. oktober 2014. Arkivert fra originalen 6. oktober 2014. Besøkt 21. juli 2023. 
  36. ^ «Ukjent tittel». emimusic.com.mx. 4. september 2015. Arkivert fra originalen 4. september 2015. Besøkt 21. juli 2023. 
  37. ^ NRK (2. juli 2003). «Robbie til Norge». NRK. Besøkt 20. juli 2023. 
  38. ^ «Robbie kommer til Norge». Klar Tale (på norsk). 25. februar 2013. Besøkt 20. juli 2023. 
  39. ^ a b Høigilt, Henriette (19. november 2013). «Kommer til Norge to ganger på fem måneder». Se og Hør (på norsk). Besøkt 20. juli 2023. 
  40. ^ Joakimsen, Trygve Strand (15. mars 2017). «Robbie Williams kommer i sommer». NRK. Besøkt 20. juli 2023. 
  41. ^ «Robbie Williams Setlist at Koengen, Bergen». setlist.fm (på engelsk). Besøkt 20. juli 2023. 
  42. ^ «Robbie Williams kommer til Bergen». TV 2 (på norsk). Besøkt 20. juli 2023. 
  43. ^ «Robbie Williams til Norge neste år – VG Nå: Nyhetsdøgnet». VG Nå (på norsk). Besøkt 20. juli 2023. 
  44. ^ a b «Robbie Williams kommer til Norge». VG (på norsk). Besøkt 13. februar 2025. 
  45. ^ Flyttet fra Granåsen.
  46. ^ Pettersen, Julia (5. november 2012). «Er dette spikeren i kista for Robbie Williams?». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 4. april 2019. 

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Robbie_Williams&oldid=25186042»