Roar Øien (født 14. januar 1969) er en norsk musiker og låtskriver, sanger, gitarist og steelgitarist. Han vokste opp på Ler i Melhus i Trøndelag. Han spilte steelgitar, banjo og trekkspill i countrybandet Too Far Gone fra 1993 til 2013.[1] Han spiller i bandet Sugarfoot, og i flere andre prosjekter.

Roar Øien
Født14. jan. 1969Rediger på Wikidata (55 år)
BeskjeftigelseSanger, musiker, gitarist Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Øien var med på å danne Too Far Gone påsken 1993 sammen med Frank Kåre Vangen, som var vokalist i bandet fra 1993 til 1997. Øien har en bror, gitaristen Ola Buan Øien, som fremdeles spiller i Too Far Gone. Med Too Far Gone har Roar Øien vært med på å utgi sju musikkalbum.

Roar Øien er også Markedsansvarlig og medeier i transportkassebedriften Capro, lokalisert på Gimse i Melhus. Han driver lydstudioet Tyrirot musikk fra hjemgården på Ler.[2]

Diskografi rediger

  • Ny som snøen (2013)
  • Grønne skoga (2015), med

Sugarfoot rediger

Album
Singler
  • Flatfoot Willie (2012)
  • My Friend (2013)
  • Stay Young/These Are Days (2014), med Motorpsycho
  • Ego In a Bag (2014), med Ida Jenshus
  • Lake Superior (2015), med Hans Stenøien
  • Spandrels of San Marco (Running Around the Earth) (2015), med Hans Stenøien
  • I Love You All the Time/(What's So Funny 'Bout) Peace, Love & Understanding (2016)
  • Tiger Rider (2016)
  • Hungry Man (2017)
  • Snakes & Ladders (2018)

Too Far Gone rediger

Singler
  • Zetor'n/Treidagsfest på Ler (1997)
  • Like Refugees (2004)
  • Marit e i siget (2004)
  • Ælsk dæ vilt (2006)
  • Løkky (2006), med Fremmed Rase
  • Het natt (2007)
  • D e slutt (2008)
  • Søta bror (2009)
  • Sola i ryggen (2009)
  • Din vei (2009)
  • Reis av sted (2011)
  • Værdn's bæste bar (2011)

Deltar på rediger

Referanser rediger

  1. ^ «Roar Øien ferdig i Too Far Gone». Trønderbladet. 2. juli 2013. Besøkt 17. februar 2020. «Etter 20 år i det populære Lersbandet, er Øien klar for å prøve noe nytt.» 
  2. ^ «Ett av fire musikkstudioerpå Ler» . Trønderbladet. 30. september 2017. Besøkt 17. februar 2020.