Riivo Sinijärv
Riivo Sinijärv (født 27. mai 1947 i Tallinn) er en estisk politiker og bedriftsleder. Han var medlem av flere av Estlands regjeringer etter uavhengigheten fra Sovjetunionen.
| Riivo Sinijärv | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 27. mai 1947 (76 år)Tallinn | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, ingeniør | ||
| Utdannet ved | Tallinns tekniske universitet Universitetet i Tartu | ||
| Barn | Karl Martin Sinijärv | ||
| Parti | Det estiske samlingspartiet (1991–ukjent) Sovjetunionens kommunistiske parti (1976–1990)[1] | ||
| Nasjonalitet | Estland | ||
| Utmerkelser | 3. klasse av Den hvite stjernes orden (2008) | ||
| Estlands utenriksminister | |||
| 17. april 1995–6. november 1995 | |||
| Regjering | Vähi II | ||
| Forgjenger | Jüri Luik | ||
| Etterfølger | Siim Kallas | ||
Liv og virke rediger
Han er utdannet ingeniør i kjemisk prosessteknologi. Han arbeidet først som forskningsassistent ved Det estiske vitenskapsakademiet, senere ved Det nasjonale instituttet for kjemisk fysikk og biofysikk i Tallinn. I 1988 ble han administrerende direktør for en farmasibedrift, og i 1989 leder for den estiske SMB-foreningen.[2][3]
Like etter at Estland ble uavhengig fra Sovjetunionen i 1991, ble han blant lederskikkelsene i Det estiske samlingspartiet, som for en stor del bestod av «reformkommunister» fra glasnost og perestrojka. Han var stedfortredende industri- og energiminister i overgangsregjeringene.[2] Ved de første frie parlamentsvalgene i 1992 ble Sinijärv leder for Samlingspartiets valgforbund «Trygt hjem», som ble sittende i opposisjon til Mart Laars høyreregjering. Sinijärv var formann i Riigikogus utenrikskomité fra 1992 til 1993.[4]
Fra 1993 til 1995 var han Estlands ambassadør i Storbritannia med sideakkreditering til Irland.[2][3][4]
Etter parlamentsvalgene i 1995 var Sinijärv medlem av flere ustabile regjeringsdannelser ledet av Samlingspartiets Tiit Vähi og Mart Siimann. Sinijärv var utenriksminister fra april 1995 til regjeringen gikk i oppløsning i november samme år etter en telefonavlyttingssak. Han gikk så til stillingen som leder for statskontoret for EU-integrasjon. I august 1996 ble han konsultativ europaminister, men overtok allerede i desember 1996 som innenriksminister, etter at Det estiske reformpartiet trakk seg ut av regjeringen. Han fortsatte etter regjeringsskiftet i mars 1997, men gikk av måneden etter.[3][5]
Sinijärv var konsulent ved privatiseringen av jernbaneselskapet Eesti Raudtee, deretter konserndirektør i selskapet fra 2001 til 2006.[3][6]
Han har vært president for Europabevegelsen i Estland i mange år.[3]
Referanser rediger
- ^ «Tiit Vähi valitsuses 15 ministrit – kolm pole kuulunud kommunistlikku parteisse», side(r) 5, publisert i Vaba Eesti Sõna, verkets språk estisk, utgitt 11. mai 1995[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Jõeste, Marje (red.) (1993). «Üürike, Madis». Estonia, a Reference Book, 1993 (engelsk). Oversatt av Tiia Raudma og Margareta de Villacis. Tallinn: Estonian Encyclopaedia Publishers. s. 152. ISBN 5-89900-027-9.
- ^ a b c d e «Riivo Sinijärv» (estisk). Tallinns universitet. Besøkt 23. mars 2022.
- ^ a b Mõttus, Aaro m.fl. (red.) (2004). «Riigikogu liikmed fraktsioonides». Riigikogu VII, VIII ja IX koosseis. Statistikat ja kommentaare (PDF) (estisk). Tallinn: Riigikogu. s. 87. ISBN 9985-9246-9-X.
- ^ Mõttus, Aaro m.fl. (red.) (2004). «Valitsusliidud ja valitsuskabinetid». Riigikogu VII, VIII ja IX koosseis. Statistikat ja kommentaare (PDF) (estisk). Tallinn: Riigikogu. s. 249–251. ISBN 9985-9246-9-X.
- ^ Mäekivi, Mirjam (14. desember 2006). «Vare ja Sinijärv lahkuvad raudteelt suure koondamishüvitisega». Postimees (estisk). Besøkt 23. mars 2022.