Rettsvillfarelse

Rettsuvitenhet, tidligere kalt rettsvillfarelse er i norsk strafferett at en person ved en handling har vært i god tro fordi en ikke har kjent til at handlingen var rettstridig, enten fordi personen ikke var kjent med at det gjaldt straffebestemmelser for handlingen, eller fordi han har hatt uriktige opplysninger om innholdet i reglene.

Ifølge straffeloven av 2005 gjelder«Den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom»

Ifølge den tidligere straffeloven § 57 het det: «For den, som ved Handlingens Foretagelse befandt sig i Vildfarelse med Hensyn til dens retsstridige Beskaffenhed, kan, saafremt Retten ikke finder af denne Grund at burde frifinde ham, Straffen nedsettes under det for Handlingen bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.» Bestemmelsen forutsatte at retten kan velge full frifinnelse. Når frifinnelse ikke var aktuelt kan retten velge å nedsette straffen under straffebudets strafferamme, la villfarelsen være en formildende omstendighet innenfor strafferammen eller straffe fullt ut.

Hva retten skal falle ned på er overlatt til rettens skjønn. Det er likevel i rettspraksis og juridisk teori kommet frem prinsipper for avgjørelsene, hvor det er fastslått at det kun er den unnskyldelige rettsvillfarelse som fører til frifinnelse. Etter dette vil enhver som uaktsomt ikke kjenner til straffebudene ikke kunne frifinnes på grunnlag av rettsvillfarelse. Det skal særlige omstendigheter til for at en villfarelse skal anses som unnskyldelig.

Rettsvillfarelse gjelder kun for villfarelse om rettsstriden, ikke straffbarheten. Hvis vedkommende vet at handlingen er ulovlig, men ikke visste at man kunne bli straffet for handlingen, kan han ikke påberope seg rettsvillfarelse.

Se også

• Uaktsomhet
• Faktisk villfarelse