Norsk strafferett

gjeldende strafferettslige regler

Norsk strafferett er de strafferettslige regler som gjelder i Norge.

Strafferettens rettslige utgangspunkt var inntil 2015 straffeloven av 1902. I 2005 ble lov om straff (den nye straffeloven) vedtatt, og den trådte i kraft fra 1. oktober 2015.[1]

Hovedvilkårene for straffRediger

For at en handling skal være straffbar etter norsk rett må følgende vilkår være oppfylt:

  1. det må finnes et straffebud som passer på handlingen (lovkravet)
  2. det foreligger ikke noen straffrihetsgrunn (slik som nødverge, nødrett eller samtykke)
  3. det foreligger skyld
  4. handlingen er foretatt av en tilregnelig person

BevisbyrdenRediger

Et grunnleggende prinsipp i strafferetten er at tvilen skal komme tiltalte til gode (In dubio pro reo). Ved tvil om vilkårene for straff er oppfylt skal gjerningsmannen frifinnes.[2] Dette vil si at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden og må bevise at tiltalte i en straffesak oppfyller vilkårene for straff. Det gjelder enkelte unntak hvor bevisbyrden for visse momenter ved lov er lagt over på tiltalte.

Kravet om lovhjemmelRediger

I norsk strafferett gjelder et strengt legalitetsprinsipp basert på Grunnloven § 96: «Ingen kan dømmes uten etter lov», som igjen skriver seg tilbake til opplysningstidens nulla poena sine lege («ingen straff uten lov»). Ingen kan straffes for en handling som ikke uttrykkelig er gjort straffbar i loven. Om den utførte straffverdige handlingen ikke faller inn under noen av straffebestemmelsene i loven, vil retten måtte frikjenne den tiltalte.

Et eksempel på dette er telefonsjikanedommen, Rt. 1952 s. 989. Den tiltalte A hadde gjennom flere plagsomme telefonoppringninger plaget sin tidligere elskerinne B. Denne typen plagsom opptreden var i 1952 ikke forbudt ved lov. Retten måtte da frikjenne den tiltalte, selv om handlemåten til A var åpenbart straffverdig.

Når det skal bestemmes om en handling går innunder et straffebud tas det utgangspunkt i en naturlig forståelse av straffebudet etter vanlig språkbruk. Når det oppstår tilfeller hvor det er tvilsomt om handlingen går innunder straffebudet eller ikke må lovbestemmelsen tolkes i lys av en rekke faktorer: lovens motiver (forarbeider), sammenheng med andre lovbestemmelser, tidligere rettspraksis og hva som er en hensiktsmessig og rimelig løsning.[2]

Sedvanerett er i Norge ikke anerkjent som grunnlag for straff, men i angelsaksiske land er tilfellet en annen.

StraffrihetsgrunnerRediger

Hvis det foreligger en straffrihetsgrunn kan ikke en handling belegges med straff.

NødvergeRediger

Den som gjør en (i utgangspunktet) straffbar handling i nødverge kan ikke straffes.[3] En nødvergesituasjon foreligger når man foretar en straffbar handling for å avverge eller forsvare seg mot et rettsstridig angrep.

For at handlingen skal gå straffri på grunn av nødverge må forsvarshandlingen stå i forhold til angrepet; man kan ikke gå lengre enn påkrevet for å avverge angrepet eller forsvare seg.[3]

NødrettRediger

Den som gjør en (i utgangspunktet) straffbar handling for å avverge skade på andre personer eller gjenstander handler i nødrett, og skal ikke straffes.[4] For at en handling skal gå straffri på grunnlag av nødrett må handlingen ha vært det eneste rimelige alternativet. Skaden eller faren man avverger må også være «særdeles betydelig» i forhold til de skader eller farer som nødrettshandlingen medfører.

SkyldspørsmåletRediger

I norsk strafferett må det foreligge subjektiv skyld hos gjerningsmannen for at straff kan idømmes. Hovedregelen er at gjerningsmannen skal ha hatt forsett om å begå den straffbare handlingen.[5] For visse straffebud er derimot uttrykkelig sagt eller klart forutsatt at også uaktsomhet, en mildere form for skyld, kan straffes.[5]

Man kan handle forsettlig på flere måter. Det mest åpenbare forsettet er der man handler med hensikt. En mann dytter en annen mann utfor ei klippe for å drepe ham. Den andre typen forsett er sannsynlighetsforsett. En pyromann antenner et leilighetsbygg. Egentlig ønsker han ikke at leieboerne skal brenne inn, men han anser det likevel som sannsynlig at det kommer til å skje. I dette tilfellet kan han ikke bare straffes for ildpåsettelse, men også for forsettelig drap. Til sist kommer såkalt eventuelt forsett. Pyromanen kan straffes for forsettlig drap til tross for at han fant det lite sannsynlig at noen kom til å brenne i hjel. Forsettvilkåret i loven er oppfylt så lenge pyromanen tok en bevisst beslutning om å utføre handlingen til tross for at noen kunne brenne i hjel.

I det videre må forsettet omfatte alle momentene som gjør den utførte handlingen til en forbrytelse. Skulle man ta feil av omstendigheter som er avgjørende for straffbarheten vil man derfor bli straffri. Dette kommer til uttrykk i straffelovens § 25 hvor det går frem at: "Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet." Om man ved en feil tar en annens sykkel i den tro at den er ens egen, vil man derfor ikke kunne straffes for tyveri.

Det må likevel nevnes at det finnes unntak fra regelen om at forsettet må omfatte alle momentene knyttet til den straffbare handlingen. Blant disse er særlig straffebestemmelsene knyttet til sedelighetsforbytelser relevante. Om en myndig person har hatt seksuell omgang med en person på under 16 år, vil personen ikke kunne gå straffri fordi han ikke visste at den andre personen var mindreårig. For straffbarhet i dette tilfellet rekker det at gjerningsmannen burde ha tenkt seg muligheten for at den andre var under 16 år. Dette går frem av straffelovens § 307.

For øvrig må det påpekes at ved enkelte forbrytelser foreligger krav om særlig hensikt. De viktigste eksemplene er forbrytelser som tyveri, underslag, ran også videre. Her er det ikke bare krav om at man har handlet i forsett - det er også et krav om at man har begått tyveriet for å skaffe seg en uberettiget vinning. Om motivet for tyveriet er å ødelegge den stjålne gjenstanden vil man måtte straffes etter andre lovregler.

TilregnelighetRediger

En gjerningsmann kan ikke straffes hvis han blir ansett som utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Utilregnelig er en person hvis han på handlingens tidspunkt var under 15 år[6], psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad.[7]

Selvforskyldt rus som fører til utilregnelighet fritar ikke for straff.[8]

StraffarterRediger

I Norge er det særlig tre straffarter som benyttes. Disse er frihetsstraff, bøtestraff og samfunnsstraff.

FrihetsstraffRediger

De fleste forbinder frihetsstraff med fengsel. Minstetiden for fengsel er 14 dager, mens maksimum som regel ikke er lengre enn 15 år. For de groveste forbrytelsene har retten likevel anledning til dømme den tiltalte til fengsel i inntil 21 år - og ved terrorisme eller forbrytelser mot menneskeheten inntil 30 år. Livsvarig fengsel ble i 1981 fjernet ved lov, men i 1997 ble adgangen til å ilegge tidsubestemt frihetsstraff i form sikring, eller forvaring, innført.

BøtestraffRediger

Den vanligste straffen for forseelser er bøter, men denne straffarten brukes også for enkelte forbrytelser. Det er ingenting i veien for å ilegge noen både frihetsstraff og bøtestraff. Normalt sett skal botens størrelse bestemmes ut ifra den skyldiges inntekt og formue[9]. Et unntak for dette gjelder for forenklede forelegg i trafikksaker. I slike saker får den skyldige en standardbot basert på hvilken trafikkforseelse som er begått.

SamfunnsstraffRediger

Åpningen for samfunnsstraff ble vedtatt i lov først i 1991. Samfunnsstraff går ut på at den domfelte skal utføre et bestemt antall timer arbeid som er til nytte for samfunnet. I stedet for slikt arbeid kan man også dømmes til konkrete tiltak som rusavvenning, trafikale kurs eller liknende. Et krav for å kunne bli ilagt samfunnsstraff er at frihetsstraffen som ellers ville blitt idømt ikke overstiger ett år. Ettårsregelen kan fravikes om den domfelte er mindreårig. I tillegg er det også et krav om at den domfelte samtykker i samfunnsstraff. Lengden på samfunnsstraffen varierer fra 30 til 420 timer.

Barn og ungdomRediger

Utilregnelighet er en straffrihetsgrunn uten unntak. Barn under 15 år regnes automatisk for å være utilregnelige[10], og kan av den grunn ikke straffes. Lovbrytere under den kriminelle lavalderen må eventuelt bli tatt hånd om av barnevernet, hvilket i det videre er regulert i barnevernloven.

Ungdom mellom den kriminelle lavalderen og myndighetsalderen står i en særstilling. Strafferettslig er de ansvarlige for sine handlinger og kan derfor idømmes straff, men fengselsstraff kan bare benyttes i de tilfeller der man anser det som særlig nødvendig. I tillegg til dette har også barnevernet mulighet til å gripe inn. Da kan det blant annet komme på tale å plassere den unge lovbryteren i en institusjon for barn og ungdom med tilpasningsvansker[11]. Om det reises straffesak mot ungdommen skal barnevernet bli tatt med på råd, slik at reaksjonsformen som blir benyttet mot barnet er så gunstig som mulig med tanke på barnets videre utvikling.

ReferanserRediger

  1. ^ regjeringen.no Ny straffelov i kraft fra 1. oktober 2015 13.03.2015
  2. ^ a b Johs. Andenæs (2004). Alminnelig strafferett (5 utg.). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00395-5. 
  3. ^ a b Straffeloven § 48
  4. ^ Straffeloven § 47
  5. ^ a b Straffeloven § 40 første ledd
  6. ^ Straffeloven § 46
  7. ^ Straffeloven § 44
  8. ^ Straffeloven § 45
  9. ^ Straffeloven § 53 2. ledd
  10. ^ Straffeloven § 20 første ledd litra a
  11. ^ Barnevernloven § 4-24