Ranulf Flambard
Ranulf Flambard (også kalt Ralph Flambard; født ca. 1060 i Bayeux i Normandie, død 5. september 1128 i Durham i England) var biskop av Durham og rikskansler i England under Vilhelm II av England.
| Ranulf Flambard | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1060 Normandie | ||
| Død | 5. sep. 1128 Durham | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, politiker, dommer, katolsk biskop (1099–) | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Foucher | ||
| Gravlagt | Durhamkatedralen | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerRanulf var uektefødt sønn av en normannisk sogneprest i Bayeux bispedømme.[trenger referanse][1] Han reiste tidlig til England, og ble tilknyttet Vilhelm Is kanselli. Han ble et kjent medlem av hoffet, og ble mislikt av baronene som kalte ham Flambard på grunn av hans talenter som urostifter.[trenger referanse][2] Samtidig fikk Ranulf et rykte som en dyktig økonom.[trenger referanse]
Kongens mann
redigerDet ser ut til at han hadde en sentral rolle i utarbeidingen av Domesday Book i 1086.[trenger referanse] Han nevnes der som kleriker med eiendommer i både Hampshire og Oxfordshire.
Etter Vilhelm Is død ble han kapellan for biskop Maurice av London, som han tidligere hadde jobbet for i kanselliet.
Under Vilhelm Rufus vendte Ranulf snart tilbake til kongelig tjeneste. Han blir gjerne beskrevet i kildene som kongens kapellan, men kalles også skattmester og det ser ut til at det var finansene som var hans viktigste arbeidsområde.[trenger referanse] Krønikene nevner ham i forbindelse med den voldsomme skattleggingen som fant sted mellom 1087 og 1100. Han ble selv svært rik i denne perioden, fordi han satt med flere innbringende kirkelige embeter.[trenger referanse] Ranulf bestyrte personlig seksten abbedier og bispedømmer som ble holdt ubesatt i strid med kirkeloven.[trenger referanse]
Biskop
redigerI 1099 ble han utnevnt til biskop av Durham.
Da Henrik I kom på tronen ble Ranulf raskt arrestert. Han ble satt i Tower of London, hvor han ikke bare ble den første fangen i festningen, men også den første som rømte derfra.[trenger referanse] Han skal ha fått smuglet inn et tau i en vintønne, og brukte dette til å klarte ned fra sitt vindu på toppen av White Tower.[trenger referanse] Etter flukten kom han seg over Den engelske kanal og søkte tilflukt hos kongens bror, Robert Curthose, hertug av Normandie.
Som hertugens rådgiver presset han Robert til å kreve den engelske tronen. Robert invaderte i 1101, men måtte i Alton-traktaten frasi seg sitt krav på tronen. Han belønnet allikevel Ranulf med Lisieux bispedømme.
Etter at Henrik slo Robert ved Tinchebray i 1106 var Ranulf en av de første som sluttet fred med ham, og han fikk vende tilbake til bispesetet i Durham. Han trakk seg tilbake fra politikken, og ble erstattet av den nye skattmesteren Roger av Salisbury og rikskansler Geoffrey Rufus.
Ranulf tilbrakte resten av sitt liv i Durham. Han skapte skandale der ved å leve et utsvevende liv og ved å få minst to sønner, som han kjøpte embeter til før de hadde kommet i tenårene.[trenger referanse] På den annen side ble han også kjent som kirkebygger. Durhamkatedralen som hadde blitt påbegynt av forgjengeren William av St. Carilef ble nesten ferdig under Ranulf. Han stod også for andre byggearbeider, blant annet befestningen av Durham, Norham Castle og Mottisfount Priory.
Episkopalgenealogi
redigerHans episkopalgenealogi er:
- Erkebiskop Robert av Jumièges (?-1070)
- Biskop William the Norman (?-1075) *bispeviet 1051
- Erkebiskop Lanfranc O.S.B. (1005-1089) *1070
- Erkebiskop Thomas av Bayeux (?-1100) *1070
- Biskop Ranulf Flambard (?-1128) *1099[3]
Litteratur
rediger- Archer, T. A. (januar 1887). «Ranulf Flambard and his Sons». The English Historical Review. 2 (5): 103–112. JSTOR 546835. doi:10.1093/ehr/II.V.103-b.
- Craster, Edmund (1930). «A Contemporary Record of the Pontificate of Ranulf Flambard». Archaeologia Aeliana. Fourth series. 7: 33–56.
- Prestwich, J. O. (1994). «The Career of Ranulf Flambard». I Rollason. Anglo-Norman Durham 1093–1193. Boydell Press. s. 299–310.
- Southern, R. W. (1933). «Ranulf Flambard and Early Anglo-Norman Administration». Transactions of the Royal Historical Society: Fourth Series (fee required). 16: 95–128. JSTOR 3678666. doi:10.2307/3678666.
Referanser
rediger- ^ «Turstini, cujusdam plebeii presbyteri de pago Bajocensi, filius fuit, et a puerilibus annis inter pedissequos curiales cum vilibus parasitis educatus crevit, callidisque tergiversationibus, et argutis verborum machinationibus plus quam arti litteratoriae studuit.» Ordericus Vitalis (1075 – 1142), Historia ecclesiastica (1142): LIBER OCTAVUS., VIII., uzh.ch
- ^ «His temporibus quidam clericus, nomine Rannulfus, familiaritatem Rufi regis adeptus est, et super omnes regios officiales ingeniosis accusationibus et multifariis adulationibus magistratum a rege consecutus est. Erat enim ingenio acer, corpore pulcher, turgens disertis, commessationibus et ebrietatibus, libidinique nimis deditus, crudelis et ambitiosus, suisque prodigus; extraneis autem praedo rapacissimus. Hic de obscura satis et paupere parentela prodiit, et multum ultra natales suos ad multorum detrimentum sublimatus intumuit. Turstini, cujusdam plebeii presbyteri de pago Bajocensi, filius fuit, et a puerilibus annis inter pedissequos curiales cum vilibus parasitis educatus crevit, callidisque tergiversationibus, et argutis verborum machinationibus plus quam arti litteratoriae studuit. Et, quia semetipsum in curia magni regis Guillelmi arroganter illustribus praeferre audebat, nesciente non jussus, multa inchoabat, infestus in aula regis plures procaciter accusabat, temereque majoribus, quasi regia vi fultus, imperabat. Unde a Rodberto, dispensatore regio, Flambardus cognominatus est, quod vocabulum ei secundum mores ejus et actus quasi prophetice collatum est. Flamma quippe ardens multis factis intulit genti novos ritus, quibus crudeliter oppressit populorum coetus, et Ecclesiae cantus temporales mutavit in planctus.» Ordericus Vitalis (1075 – 1142), Historia ecclesiastica (1142): LIBER OCTAVUS., VIII., uzh.ch
- ^ flambard, lest 15. november 2021