Ragna Stang

(Omdirigert fra «Ragna Thiis Stang»)

Ragna Thiis Stang (født 15. september 1909 i Kristiania, død 29. mars 1978 i Kenya)[3] var en norsk kunsthistoriker, forfatter og museumsdirektør. Hun var mest kjent som Gustav Vigeland-kjenner og for sitt bidrag til utviklingen av Oslo kommunes kunstsamlinger.

Ragna Stang
Født15. sep. 1909[1]Rediger på Wikidata
Christiania
Død29. mars 1978[1]Rediger på Wikidata (68 år)
Kenya
BeskjeftigelseKunsthistoriker, kurator, biograf, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Museumsdirektør Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
EktefelleNic. Stang (1934–)[2]
FarJens Thiis
MorRagna Thiis
SøskenHelge Thiis
BarnTove Stang Dahl
NasjonalitetNorge
Doktorgrads-
avhandling
De store billedhuggere og borgerrepublikken Firenze

Familie

rediger

Ragna Thiis Stang var datter av museumsdirektør Jens Thiis og hustru Vilhelmine Dons (se slekten Ullmann), søster av arkitekt Helge Thiis, og venn av Edvard Munch. Hun var gift med kulturskribent Nic. Stang. Hennes datter Tove Stang Dahl (1938–93) var jusprofessor og gift med historiker Hans Fredrik Dahl.

Utdannelse og karriere

rediger

Etter examen artium i 1929 studerte hun kunsthistorie, og foretok flere studiereiser rundt omkring i Europa. I 1937 tok hun magistergraden i kunsthistorie. I 1938-1944 var hun museumslektor ved Norsk Folkemuseum. Hun ble Vigelandsmuseets første direktør, og ledet museet fra 1947 til 1966. I årene 1940-1966 skrev en rekke bøker, mange av dem til bruk som pensumlitteratur. En bok hun utga i 1949 om Barokk, rokkoko og klassisme ble kritisert av Pola Gauguin for manglende dekning av Pieter Breugel og dansken Christoffer Wilhelm Eckersberg.[4]

Sammen med ektemannen Nic. Stang besøkte hun Italia i 1951–52, 1953 og 1957–58 for å studere renessansen. Boka til Nic. fra 1956 ble godt mottatt,[5] mens Ragnas bok tre år senere ble karaktererisert som et mesterverk innen sitt område.[6] Arbeidet ga henne en doktorgrad i 1960 med Gregor Paulsson og Reidar Kjellberg som opponenter.

Hun ble direktør for Oslo kommunes kunstsamlinger (herunder Munchmuseet og Vigelandsmuseet) i 1966. Den andre søkeren på stillingen, Reidar Revold, var førstekonservator ved Munchmuseet. Våren 1968 tilstod Revold å ha stjålet tre Munch-litografier som Pål Hougen oppdaget i en kunsthandel den 22. januar.[7] Ordfører Brynjulf Bull fikk sjokk over somlingen,[8] etter at Thiis Stang var arg på NRK fjernsyn fordi VG laget sensasjon av saken. I et brev av 27. januar ba hun om at Revold ikke skulle anmeldes, fordi han hadde sagt opp, var sykemeldt, og i det hele hadde jobbet for henne i ni samfulle år,[9] men så viste det seg at besøket til museet i etterkant økte med godt over ti prosent.[10] Revold døde i 1971. Ragna Stang Thiis hadde da vært sykemeldt en periode, og søkte avskjed som direktør i 1971. Pål Hougen etterfulgte henne i direktørstolen. Thiis Stang gikk over i en forskerstilling ved museet, og utga en bok om Munch i 1977.[11]

På vei fra Nairobi til Mombasa omkom hun i en bilkollisjon, der også datteren Nina Thiis Stang (1944–78),[12] som hadde jobbet for NORAD og Fredskorpset siden 1967, omkom.

Forfatterskap

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Store norske leksikon, oppført som Ragna Thiis Stang, Store norske leksikon-ID Ragna_Thiis_Stang[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ (no) «Ragna Stang» i Store norske leksikon
  4. ^ Pola Gauguin (8.4.1949). «Storhetstid i den europeiske kunsten». VG. 
  5. ^ Johan Fredrik Michelet (17.12.1956). «Kunstens vilkår i ungrenessansens Firenze». VG. 
  6. ^ Johan Fredrik Michelet (19.1.1960). «Skulpturproblemer i florentinsk ungrenessanse». VG. 
  7. ^ «Formannskapet anmelder 1. konservator for tyveri». VG. 15.3.1968. 
  8. ^ «Museumsdirektør forarget på VG. Munchmuseet privat hobby?». VG. 28.3.1968. 
  9. ^ «Kommunens takk for stor innsats for Edvard Munch: Revold skulle dekkes». VG. 
  10. ^ «Sterk økning i besøket ved Munchmuseet». VG. 30.4.1968. 
  11. ^ «Ny direktør ved kunstsamlingene?». VG. 19.4.1971. 
  12. ^ Info om familiegrav hos gravferdsetaten i Oslo.

Eksterne lenker

rediger