Helge Thiis

norsk arkitekt
Helge Thiis
Helge Thiis.jpg
Helge Thiis.
Født16. august 1897[1][2][3]Rediger på Wikidata
TrondheimRediger på Wikidata
Død1. august 1972[1][2][3]Rediger på Wikidata (74 år)
TrondheimRediger på Wikidata
Ektefelle Greta ThiisRediger på Wikidata
Far Jens ThiisRediger på Wikidata
Mor Ragna ThiisRediger på Wikidata
Søsken Ragna StangRediger på Wikidata
Barn Tone Thiis Schjetne, Aina Thiis Leirdal, Ragna ThiisRediger på Wikidata
Utdannet ved Kungliga Tekniska högskolanRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Journalist, arkitektRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Kommandør av St. Olavs OrdenRediger på Wikidata

Helge Thiis (født 16. august 1897 i Trondheim, død 1. august 1972 samme sted) var en norsk arkitekt, mest kjent som leder for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider i perioden 19301972.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Helge Thiis var sønn av Jens Thiis (1870–1942) og bror til blant andre museumsdirektør Ragna Thiis. Han tok examen artium i 1915 og utdannet seg til arkitekt ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm (diplomeksamen 1919). I 1923 giftet han seg med den svenske malerinnen Greta Thiis (1896–1982). Så fulgte et års studietur til Firenze før ekteparet etablerte seg i Kristiania der de bodde frem til 1930. Thiis etablerte egen praksis som arkitekt. Han var også kunstanmelder i Nationen i perioden 19241929.

I 1927 var han en av kunstnerne og arkitektene som etter invitasjon fra Arno Berg, daværende byantikvar i Oslo, utarbeidet forslag til hvordan hovedstadens bygningsmasse kunne bli mer fargerik og innbydende. Initiativet til dette byutviklingsprosjektet kom fra kunstneren Henrik Sørensen.[4]

 
Vestfronten på Nidarosdomen.

Virke ved NidarosdomenRediger

I 1929 vant han konkurransen om gjenreisingen av Nidarosdomen. Det seirende utkastet bygget på slektskap med antatte, engelske forbilder. Vestfronten på Nidarosdomen var utført som skjermfront (screenfront) etter engelsk mønster og hadde parapet som gikk helt ut til trappetårnene i vest-tårnene. Store deler av fronten var utstyrt med nisjer hvor der var plassert skulpturer etter forbilde av fransk gotikk. Restaureringen av Nidarosdomen ble derfor en viktig arena og inspirasjonskilde for en lang rekke våre de fremste norske billedhuggere.

FamilieRediger

Ekteparet hadde fire døtre, blant dem de tre kunstnerne, keramiker Aina Thiis Leirdal (født 1926) som var gift med Kristofer Leirdal og jobbet med statuen av biskop Sigurd,[5] billedhogger Tone Thiis Schjetne (født 1928) og glasskunstner Ragna Thiis (født 1940).

Under den andre verdenskrig flyktet han med familien til Sverige i 1942, fordi han hadde havnet på en likvideringsliste.[6] Kona etablerte i 1949 Kunstakademiet i Trondheim og holdt flere separatutstillinger. Datteren Tone Thiis Schjetne jobbet mye på Vestfronten fra 1949, og utferdiget blant annet Esekiel.

Han døde sommeren 1972.

For å markere 30 år siden hans bortgang ble hans mange reiser og riss fra Italia og England (1924-61) fremvist i Arkitekturmuseet i 2001 og i Erkebispegården sommeren 2002. I åpningstalen sa Tore Brantenberg at han (Thiis) «betrakter skissen først og fremst som et naturlig redskap i sin profesjon, selv om enkelte av tegningene i sin sjarmerende kleinkunst også har estetisk verdi i seg selv. Jeg tenker spesielt på gjengivelsen av Vespasians triumfbue på Forum Romanum».[7]

Andre arbeiderRediger

PremierRediger

UtgivelserRediger

Kilder og litteraturRediger

  • Gerhard Fischer: Nidaros domkirke Land og Kirke forlag, 1969
  • Erling Gjone, Oddmund Suul og Torgeir Suul (16. august 1967). Festskrift til Helge Thiis. A/S Nidaros og Trøndelagenes Botkrykkeri. 

ReferanserRediger

  1. ^ a b Store norske leksikon, oppført som Helge Thiis, Store norske leksikon-ID Helge_Thiis
  2. ^ a b Norsk kunstnerleksikon, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Helge Thiis, Norsk kunstnerleksikon ID Helge_Thiis
  3. ^ a b KulturNav, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Helge Thiis, KulturNav-ID a2202ddf-66c7-444e-894a-5df2315cd840
  4. ^ «Slik ville kunsteliten fargelegge Oslo i 1927». www.aftenposten.no. 22. september 2019. Besøkt 5. oktober 2020. ««Her er en vill plan, la oss omkolorere Oslo», skrev maleren Henrik Sørensen i 1927. 39 kunstnere og arkitekter tok utfordringen. (---) Det startet med en kronikk i tidsskriftet St. Hallvard i 1927, skrevet av den kjente maleren Henrik Sørensen. I det som nærmest var en frustrasjon over at Oslo by den gang fremsto som «hvitsmurt og «nedlerete», kom han med sitt ønske om «en vill plan». (---) Dette satte daværende byantikvar og leder av Oslo Byes Vel, Arno Berg, på ideen om å innby til en konkurranse blant de mest kjente kunstnere og arkitekter om å fargesette Oslo.» 
  5. ^ Asbjørn Barlaup (3.7.1948). «Mennene bak steinen». VG. 
  6. ^ (no) Helge Thiis i Store norske leksikon
  7. ^ Tore Brantenberg (24.6.2002). «Arkitekturskissen som kreativ dialog». Adresseavisen.