Radikalisme (historisk)

Radikalisme, i engelsk språkbruk også kalt klassisk radikalisme (classical radicalism),[1] var en bred politisk bevegelse som historisk utgjorde den venstre fløyen av liberalismen på slutten av 1700-tallet og gjennom deler av 1800-tallet. Det var en forløper til sosialliberalisme og progressivisme, og hadde samme betydning som progressiv-liberal i mer moderne språkbruk.[2][3]

På 1800-tallet ble «radikal» i mange land i Europa og i Latin-Amerika en betegnelse på en progressiv liberal ideologi inspirert av idealene fra den franske revolusjon. Retningen fikk innflytelse i mange europeiske land i etterkant av revolusjonene i 1848, og stod i motsetning til en mer sosialkonservativ orientering innenfor liberalismen. Den radikale retningen gikk inn for reform av stemmeretten for å gi stemmerett til flere grupper og på likere vilkår. Retningen var også knyttet til generell fremskrittsvennlighet, sekularisme, pressefrihet og ulike andre progressive saker. Det radikale partiet ble det statsbærende partiet i den tredje franske republikk fra 1899. Også i andre land organiserte radikalere seg i formelle liberale politiske partier, som Venstre i Norge, Venstre i Danmark, Liberalerna i Sverige og Deutsche Demokratische Partei i Tyskland. I Norge ble bl.a. avisen Dagbladet regnet som radikal, forstått som progressiv-liberal.

Før fremveksten av sosialismen var radikalismen politikkens venstre fløy. Fra slutten av 1800-tallet ble radikalismen i sterkere grad en del av det politiske etablissementet og kom til å stå til høyre for arbeiderbevegelsen. Etterhvert som den moderate og reformistiske grenen av sosialismen utviklet seg til sosialdemokrati var radikale delt mellom å samarbeide med den høyreliberale eller konservativ-liberale tradisjonen og sosialdemokratiet. I mange europeiske land ble de eldste liberale partiene delt, f.eks. i Danmark der Venstre orienterte seg i høyreliberal retning, mens Radikale Venstre ble grunnlagt for å videreføre en radikal liberal tradisjon. De liberale partiene som historisk hørte til radikalismen eller hadde radikale innslag regnes idag til politikkens sentrum, eventuelt sentrum-høyre eller sentrum-venstre. Den historiske radikalismens etterfølgere står dermed et godt stykke til høyre for det som omtales som venstreradikalt i moderne tid.

ReferanserRediger

  1. ^ Nails Grene, red. (1986). Spinoza and the Sciences. Springer Science & Business Media. s. 162. ISBN 9789027719768. 
  2. ^ Paul McLaughlin, P. McLaughlin, red. (2012). Radicalism: A Philosophical Study. Palgrave Macmillan. 
  3. ^ Jacob Kramer, red. (2017). The New Freedom and the Radicals: Woodrow Wilson, Progressive Views of Radicalism, and the Origins of Repressive Tolerance. Temple University Press.