Åpne hovedmenyen

Profumo-affæren var en politisk skandale i 1960-tallets Storbritannia.

John Profumo, som var forsvarsminister i Harold Macmillans konservative regjering, hadde en kjærlighetssaffære med en ung toppløsdanserinne, Christine Keeler. Han traff henne første gang på en privat fest arrangert av osteopaten Stephen Ward. Keeler hadde samtidig et intimt forhold med Sovjetunionens marineattaché, Jevgenij Ivanov. Britisk etterretning (MI5) visste fra dobbeltagenten Oleg Penkovskij at Ivanov var etterretningsoffiser i det sovjetiske GRU.[1] Av den grunn kunne Profumos forhold til Keeler vurderes som en sikkerhetsrisiko.

Den 2. mars 1963 holdt parlamentsmedlemmet George Wigg fra Labour Party en tale i parlamentet der han offentliggjorde hva Profumo hadde rotet seg bort i. Innledningsvis løy Profumo overfor parlamentet om sin forbindelse til Keeler og erklærte at han ville saksøke enhver som fremsatte uriktige opplysninger om ham.[trenger referanse] Etterhvert innrømmet han bekjentskapet med Keeler, men ikke mer. Den 22. mars 1963 benektet han at det skulle ha forekommet noe «uanstendig» mellom ham og Christine Keeler.[trenger referanse]

Den 5. juni 1963 måtte Profumo fratre som forsvarsminister, etter at han hadde erkjent for underhuset at han hadde løyet vedrørende sitt forhold til Keeler.[trenger referanse] Han sverget imidlertid på at han aldri hadde «lekket» noe som kunne innebære en sikkerhetsrisiko for Storbritannia.[trenger referanse]

Etter avgangen til Profumo ble det nedsatt en granskingskommisjon. Denne ble ledet av Alfred Denning. Rapporten ble en bestselger, men den var ikke hyggelig lesning for statsminister Harold Macmillan og hans nærmeste.[trenger referanse] Macmillan valgte å trekke seg av helsemessige årsaker, og Profumo-skandalen var den direkte foranledningen til at de konservative tapte valget året etter.[trenger referanse]

Den sovjetiske marinattachéen ble kalt tilbake til Sovjetunionen der han ble møtt av taushet fra myndighetene og skilsmisse fra sin hustru.[trenger referanse]

Filmen Skandalen fra 1989 er basert på hendelsene, likeså tittelmelodien Nothing Has Been Proved med Dusty Springfield.

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Knightley og Kennedy, s. 74
  2. ^ Nina Merli: «Jeder Mann, der sie traf, wollte sie haben». In: Tages-Anzeiger vom 22. Februar 2012